Translate

14. feb. 2015

Kvinnen. Når det unaturlige blir naturlig.: Kvinnen !

Kvinnen. Når det unaturlige blir naturlig.: Dette er en sann fortelling, jeg har beskrevet hendelsene slik alt var. 2012 Kvinnen Når det unaturlige blir naturlig ...

11. feb. 2015

Kvinnen !




Dette er en sann fortelling, jeg har beskrevet hendelsene slik alt var.

2012


Kvinnen
Når det unaturlige
blir naturlig


© Bokforlaget Publica 2012
PUBLICA BOK AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282512176
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Forfatter: Vidar Golden
Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med
lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2012




Kapittel 1.


Eksplosjonen kom like brått og kraftig som dagen før, og
jeg var like uforberedt. Trykkbølgen sendte meg rett ned på
en kjøkkenstol. Hun fortsatte i samme stil og lirte av seg
en skyllebøtte som jeg ikke fikk med meg innholdet i før
hun kom til den avsluttende setningen: Jeg var fullstendig
ubrukelig, hun irriterte seg over meg og jeg kunne bare
flytte ut av hennes hus for godt. Hennes hus? Ja vel. Den
var ny. Nå var visst huset hennes, mens hun for en stund
siden hadde sagt vårt.
Denne dagen ble et slags vendepunkt i vårt forhold. Fra
nå av var alt hennes. Jeg minnet henne på ordene hun
hadde hvisket meg i øret når vi kom, men da bare gikk hun
og lot meg stå igjen. Hun nedverdiget seg ikke engang til
å komme med et svar på min kommentar, som selvfølgelig
var hennes påstand. Og så selvfølgelig var det, at jeg ikke
hadde noe jeg skulle ha sagt.
Hun visste godt at jeg ikke hadde noe sted å flytte til, så
hun hadde makta ene og alene. Brått gikk det opp for meg
at hun hadde tatt sin dominerende side ut fra soverommet.
Hennes usynlige håndjern hadde nettopp klappet effektivt
sammen om mine håndledd.

Jeg traff Kvinnen første gang i april 2006.
Første kontakt var da hun sendte meg noen ord i gjesteboken på en hjemmeside jeg hadde om
at mine bilder var fine. Jeg hadde en webside som omhandlet foto og slike ting den gangen.
Det var bare noen bilder fra en søndagstur og ikke noe personlig over dem, så jeg takket og
spurte hvem hun var? Hun fortalte at hun var en singel kvinne på 41 år, noe jeg for så vidt
forsto. Jeg var selv 51 år. Hun fortalte at hun var 174 cm høy, men ikke så mye mer.
Det var ikke så mye mer klok jeg ble ved vår første kontakt på nett, men hun fortalte at hun
skulle på en kort påsketur og ville ta kontakt igjen senere. 
Vi utvekslet mail adresser/msn og ting syntes for meg da som en vanlig nettforbindelse, en nettforbindelse uten noe mer. Der tok
jeg feil. Det skulle etter hvert bli intense stunder og gyldene øyeblikk, naturlig nok først på
msn som er en rask og gratis måte å holde kontakt på. 
Telefonen brukte vi ikke til å begynne med, så det var bare gjennom nettet vi hadde kontakt. Det var helt naturlig for meg – hun var jo en vanlig «nettvenn». 

Det var jeg også, trodde jeg, en vanlig nettvenn. Jeg en mann som
hadde levd livet godt så langt og var fornøyd med det meste. Ett lengre forhold hadde
resultert i en flott datter og min eks hadde startet et nytt liv med ny mann. Vår relasjon var flott og vi snakket godt sammen til det beste for vår felles datter. 
Jeg hadde et sted å bo og det meste av det jeg trengte av materielle ting, men var sulteforet på følelser. Jeg lengtet etter en hjertevenn, en å dele gode og mindre gode stunder med, en å kose seg med foran peisen, en jeg kunne varte opp og passe på, en jeg kunne le og more meg sammen med og ikke mins elske med og bli elsket av. 
Spesielt det å elske å bli elsket var et savn, det hadde jeg merke godt i det siste. 
Jeg var rett og slett sulteforet, og de midlertidige bekjentskaper som hadde
slukket tørsten for en stakket stund var som en dråpe i lidenskapens hav. 
Hun hadde fortalt at hun var fra en bygd i Indre Østfold med ca 3000 innbyggere, en typisk bondebygd hvor vanlig antrekk var den grønne dressen fra Felleskjøpet. Kjør bare nordover til du møter flere traktorer enn biler, og flere kuer enn folk, så er du her, sa hun. Hun fortalte også at hun var verdens mest ærlige menneske, og jeg trodde på henne. 
Jeg la ikke så mye i denne forbindelsen til å begynne med for hun var jo bare en nettvenn. Stadig dukket det opp brev fra
henne, og etter hvert vekket hun min interesse på en ny måte. Jeg begynte å legge merke til at
hun var veltalende og hadde humoristisk sans, lik min. På en måte ”fanget” hun meg mer og
mer og jeg fikk lyst til å møte henne. Det tok ikke lang tid før vi avtalte å møtes hjemme hos
meg, skjønt jeg ville ikke virke helt desperat og «skremme» henne ved å invitere henne
direkte hjem til meg så vi ble enige om å møtes på en parkeringsplass først.
2. mai 2006, dette var dagen hun skulle komme. Jeg var tidlig våken, ca 05 og jeg kjente med
en gang da jeg åpnet øynene at jeg var opprømt og følte en ubestemt sitring i hele kroppen
som holdt på å eksplodere av forventning og spenning. Som vanlig satte jeg på radioen,
kaffetrakteren og gikk på badet for morgenstell. Det var 12 timer til hun skulle komme, men
jeg følte allikevel at jeg hadde dårlig tid. Sitringen ble bare verre og verre og jeg visste knapt
hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg fant frem vaskebøtta og vasket og ordnet litt rundt i
leiligheten.
Selv om jeg stort sett er ryddig av meg, tok jeg allikevel et ekstra tak denne dagen, det skulle
ikke se ut som en ungkarsbolig. Jeg hadde en liten handletur på Mega også. Selv om jeg
puslet rundt måtte jeg innom pc’n med jevne mellomrom for å sjekke.
Rett som det var dukket de opp, beskjedene fra henne på maskinen, som jeg villig og lykkelig
besvarte, så dagen gikk fort, stadig i pirrende forventningsrus.
Klokken ble snart 17, og hun sendte sms om at hun var kommet til treffpunktet vel 100 meter
fra der jeg bodde. Kvelden var varm, så jeg tok bare på en lett jakke og skyndet meg nedover
til der hun hadde parkert og ventet. Hun sto utenfor bilen, en sort Toyota Celica, en lav
sportsbil og røyket en sigarett og var litt av et syn!
Jeg så hun måtte være over 174 cm som hun hadde sagt før, men jeg likte det jeg så. Det
kjente jeg uten tvil i hele kroppen. Dette var høydepunktet for den deilige, plagsomme
sitringen som hadde forfulgt meg hele dagen.
Det ble et hyggelig møte, og vi følte en sterk dragning mot hverandre fra første stund.
Og vi dro hjem til meg i min leilighet.
Jeg ga henne kaffe, siden hun kjørte, selv tok jeg en øl. Tenkte at det ville roe sitringen noe.
Det gjorde den ikke. Praten gikk løst mellom oss fra første stund, og jeg merket meg at hun
var mer enn veltalende. Hun likte at jeg røyket Tidemann Rød mix og ba meg rulle en til
henne, som hun røyket på en sensuell måte. Hun fortalte noe dagligdags om seg selv, og om at
stuetaket skulle byttes hjemme i hennes hus, men at hun hadde fått til en avtale med en lokal
hobbysnekker. Hun fortalte også at hun hadde kjøpt hus i et borettslag, og ville selge
eneboligen hun hadde nå, bare nytt stuetak var på plass. En driftig kvinne dette, tenkte jeg. En
flott og driftig kvinne som får meg å føle meg som en mann igjen. Må si jeg ikke la merke til
hennes flotte bryster der og da, men hun fascinerte meg med sitt språk og sin ellers sensuelle
adferd. Hun fortalte mest om seg selv, hvilket jeg fant fascinerende. Noe av det første hun
spurte meg om var om jeg kjente en mann ”hun sa navnet” og som bodde i Fredrikstad. Jeg
hadde aldri hørt navnet, og fikk vite at han hadde lånt 55.000,- av henne, men ikke betalt
tilbake. De hadde vært sammen og han hadde visst dumpa henne etter at han hadde fått disse
pengene, og det så ikke ut til at hun ville få de tilbake heller. Eneste hevnen hun hadde
iverksatt var å tisse på trappa hans, fortalte hun. Tisset på trappa? Jeg skvatt til. Når hun
fortalte det burde kanskje den andre bjella ha ringt. Normale mennesker gjør da ikke slikt? I
hvert fall ikke de med en smule snev av anstendighet og fornuft? Jeg husker at jeg syns at det
var en voldsom måte å vise sitt missnøye på. Jeg kunne ikke noe for det men bildet som kom
opp i mitt hode av denne flotte kvinnen, sittende på huk og urinere på en trapp vakte
nyskjerrighet på hvem hun var. 

Følelsen brant seg godt fast og var med på å skape det første
båndet. Hun hadde samme bissare tankegangen som meg. 2 timer hadde gått og plutselig reiste hun seg og sa at hun burde komme seg hjemover.
I min pirrende verden av begynnende kåthet hadde tiden stått stille og jeg enset ikke klokken.
Hun snudde seg mot vinduet og tittet ut, jeg reiste meg og stilte meg ved siden av henne. Hun
vente seg mot meg, og hennes blikk og flotte lepper ble litt mye der og da.

Vi falt mot hverandre i et hett og dypt kyss, og jeg forsto hun likte meg mer enn bare litt.
Utsultet på kjærlighet som jeg var, tok jeg begjærlig imot alt hun ville gi.
Det føltes så riktig for meg, alle brikkene var på plass fra starten og jeg følte meg som verdens
lykkeligste mann i en uvirkelig situasjon. Jeg måtte nesten klype meg i armen for å få
bekreftet at det var sant, at det ikke var en drøm. Dette var noe jeg skulle komme tilbake til
mange ganger senere og klandre meg for, men det var jeg lykkelig uvitende om der og da.

Hun reiste hjem, og etter en halvtime sendte jeg en sms hvor jeg fortalte hvor stort inntrykk
hun hadde gjort på meg, og spurte om vi kunne treffes på ny. Hun svarte omgående at det
ville hun gjerne og igjen var jeg verdens lykkeligste mann – hun ville virkelig treffe meg
igjen! Den kvelden la jeg meg med mange tanker. Tanker om håp og en tro på kjærligheten.
I våken drøm før jeg sovnet elsket jeg med henne om og om igjen, helt til jeg sovnet.

Dagen etter våknet jeg full av spenning og forundring over denne kvinnen jeg hadde møtt.
Det var ikke noen hvilken som helst kvinne tenkte jeg. Jeg var 10 år eldre, men hun ville jo ha
kontakt, hun ville ha meg! Jeg hadde kanskje på en måte fått en liten nøkkel til hennes hjerte,
og etter hvert skulle det bli mange flere og jeg var overlykkelig over at jeg hadde vært så
heldig. Jeg viste ikke da at jeg selv utsatte meg for noe som skulle straffe meg på en slik måte
at jeg aldri vil glemme. Spor og arr i sjelen som aldri vil leges, en smerte som aldri vil forlate
meg, som jeg må bære med meg for hver dag jeg lever og som for alltid vil prege mitt forhold
til det andre kjønn.

Hver dag etter den 2. mai hadde vi kontakt, enten på tlf eller mail.
Vår kontakt tok etter hvert en mer erotisk form, gjennom våre beskjeder, og vi bestemte nytt
treff, med overnatting. I det hele tatt virket hun overivrig etter å få etablert et forhold oss
imellom og jeg var ikke vanskelig å be. Dette var den rette for meg!
Det ble et litt nervøst møte denne gangen, nesten som tenåringer første gang, som er ukjent
med den andres kropp og heller ikke helt kjent med sin egen, men etter litt vin ble vi varme
nok, og all blygsel var borte når vi kledde av oss for den første natten. Den lidenskapen som
hadde bygget seg opp gjennom tiden, først ensomhet så gjennom hyppigere kontakt med
denne Kvinnen bare ventet på å få utløp. Og det fikk den! Jeg har alltid vært glad i sex men å
elske med henne var en lidenskap som nesten gjorde vondt. I samme øyeblikk som vi var
tilfredse kjente jeg at jeg ville ha mer. Dette var en ny opplevelse for meg, en mann i godt
voksen alder. Hun fikk meg til å følte meg like viril som en tenårsgutt, men med den intense
og dype lidenskapen som kommer med årenes erfaring. En unik kombinasjon som Kvinnen
tok frem i meg. Etter den helgen møttes vi hyppig, vi fikk liksom aldri nok av hverandre.
Så begynte 4 år med Kvinnen, 6 flyttinger og alt annet du får lese etter hvert. Jeg visste
ingenting den gangen om at hun skulle ta fra meg det meste av både selvrespekt og materielle
ting, senke meg ned i et dypt svart hull med såret hud og sjel, i tillegg til å vende en hel
familie mot meg.

Kapittel 2
Etter dette ble det oss to. Vi var nå «kjærester» og jeg var overbevist om at jeg hadde funnet
min sjelevenn og store kjærlighet. Vi snakket om og flytte til Portugal en stund, men da jeg
fikk kontakt med andre Norsk-Portugisere gjennom en blogg jeg laget, og fikk råd om det
med utvandring fra Norge, skattemessig osv slo vi fra oss tanken. Mange mente det var lettere
å utvandre til Sverige enn til Portugal, uten at de hadde noe godt svar på hvorfor.
Det var jo varme vi ønsket oss, og Sverige er som kjent ikke syden.
Jeg har alltid hatt moro av practical jokes, og slikt. Jeg husker jeg spurte henne om hun likte
slike ting og da ble hun i fyr og flamme, og ville vi skulle arrangere noe, helst med en gang.
Jeg ble henrykt og følte meg trygg nok til å ta steget fra fantasi til virkelighet. Det var noe
eget ved henne som inngav trygghet. Impulsive og «gale» ting fremsto plutselig som trygge
sammen med henne. Et lite spill på en restaurant ble planlagt, for så å settes ut i livet.
Jeg lar Kvinnen fortelle selv hvordan hun opplevde den forestillingen. Vi hadde blitt enige om
å skrive litt om dette i ettertid, og etter et par dager kom denne e-posten fra Kvinnen.

Sitat:
”Solen hadde vært i godlage hele dagen, men en kjølig trekk fulgte elven gjennom byen. En
rolig lørdag ettermiddag var i ferd med å gå over i tidlig kveld, da jeg bestemt skrittet
bortover bryggepromenaden. Målet var en respektabel pizzarestaurant, hvor familier så vel
som voksne par nøt den rolige atmosfæren. Foran store vestvendte vinduer lå terrassen med
moderne småbord og stoler, og det var der jeg slo meg ned. Gjennom mørke solbriller
sonderte jeg terrenget, observerte klientellet; kveldens foreløpig uvitende publikum. På min
venstre side en gruppe kvinner i ulik alder, på min høyre side single menn. Bak min utkårede,
som jeg strategisk hadde plassert meg midt i mot, et voksent par. Flott, tenkte jeg, vi sitter
som på en scene.. Kjæresten min hadde en rå skinnjakke over olabukser, og med sitt barske
utseende fikk han hjertet mitt til å slå noen ekstra slag. Lange blikk fra flere av kvinnene
streifet ham. Han satt allerede med ølglasset i hånden, og straks etter kom et glass vin på mitt
bord. Jeg småsnakket lett med serveringspersonalet og hevet glasset til lystig hilsen mot de
single mennene. Mannen bak tittet lenge på meg og min noe dristige utrigning, og jeg sendte
et lite smil i retur. Jeg følte meg som sentrum for de flestes oppmerksomhet, og alt lå til rette
for å starte showet. Utstudert langsomt ristet jeg håret på plass, før jeg satte brillene på hodet
og lette frem sigarettene fra vesken. Reiste meg langsomt, strakk meg litt slik at fordelene
skulle komme til sin rett og skred over mot nabobordet.
- Hei, unnskyld, kunne jeg få fyr av deg? Spurte jeg smilende min kjære.
- Ja, selvfølgelig, svarte han og tente galant opp sigaretten min, mens jeg bøyde meg lett mot
ham og gav fri sikt til kløften min.
- Takk skal du ha!
Tilbake ved bordet mitt hevet jeg glasset til takk og smilte. Snart etter reiste han seg og gikk
de få skrittene mot toalettavdelingen. Bestemt snudde han seg mot meg. Pekte rett på meg og
vinket meg til seg. Folk måpte. Jeg kunne ikke annet enn adlyde, fulgte ham utenfor
publikummets etter hvert nysgjerrige synsfelt. Bak døren falt vi oppmuntrende inn i
hverandres armer, og det føltes deilig å presse meg mot min kjæres fristende kropp og myke
lepper. To minutter "pause" så var det ut på scenen igjen. Med sin dype, seksy røst ba han
meg over til bordet sitt, og jeg takket selvfølgelig ja. Vi var tilsynelatende fullstendig oppslukt
av hverandre og flørtet rått, tok på hverandre og lo høyt. Kvinnene ved nabobordet kunne
neppe unngå å se at jeg plasserte en lekker støvlett høyt oppe mellom beina hans.. Paret bak
stirret. Jeg følte at luften stod stille og dirret et øyeblikk, da jeg bestemt blir dratt opp på bena
og ført inn på herretoalettet. Inne i et avlukke ble vi stående og fnise og lytte til lyder
fra de andre båsene. Hendene våre forsvant under den andres klær og gjorde oss rimelig
tente. Vi hørte noe aktivitet, og som på avtalt signal ramlet vi ut fra båsen med klærne litt i
uorden. Mannen som stod ved pissoaret forsøkte etter beste evne å skjule utstyret sitt,
samtidig som han måtte stille nysgjerrigheten med store øyne. En kvinne.. inne på herrer! I
tillegg kjente han min kjære, og utvekslet noen fraser med ham før vi smøg oss ut. Vel ute satt publikumet spente og ventet på fortsettelsen. De skjulte seg bak snakk, men stjålne blikk fortalte tydelig hvor oppmerksomheten var. Vi hadde vært på herretoalettet minst 10 minutter og satte oss igjen ved det samme bordet. Vi boblet av latter, men fortsatte spillet ennå litt.
Mannen fra toalettet kom forbi med kona ved armen, han gliste, hilste og forlot restauranten.Jeg kunne ikke unngå å se at han snudde seg gjentatte ganger og stirret og stirret.
Raskt tømte vi glassene våre og reiste oss for å gå. Som en avskjedshilsen til publikummet la min kjære hendene bestemt om baken min og strøk med sterke hender. Jeg smøg meg inntil ham og lot en hånd dristig vandre over hans bak.”

Et åpenlyst flørteshow mellom to tilsynelatende ukjente mennesker hadde blitt iverksatt på en
respektabel restaurant og til vår moro og respektable borgere forundring. Hun eide ikke
blygsel på hvordan hun bød seg frem for en tilsynelatende ukjent mann som lot seg lure
åpenlyst for publikum som fulgte oss i øyekroken. Spillet hadde vært regissert ned til minste
detalj og alt hadde egentlig vært styrt og manipulert av henne helt og holdent. Tanken på det
faktum streifet meg ikke engang, ikke da, det var først i ettertid jeg skjønte at hun hadde
skrevet det på forhånd.

Vi fortsatte å fantasere om utlandet, og da yngste datteren til Kvinnen på17 år skulle begynne
på skole i USA, var vi jo frie til hva vi ville. Hun hadde 2 døtre, denne som bodde hjemme og
en til på 23, som var samboer. Datterens studietur lå litt fram i tiden så vi hadde god tid og jeg
foreslo en Hvalertur. Jeg visste om et sted hvor det var fritt og fint, uten andre sommergjester
og skjermet mot vinden. Jeg så for meg våre nakne kropper i friluft, i lidenskapelig sex med
en svak bris som lett kjærtegnet huden. Åh som jeg lengtet! Nærheten rundt et bål og sjeler
som ble ført enda nærmere hverandre. Stedet hadde en gressbakke stor nok for 1 telt og fjell
til å sitte, et ønskested for en slik utflukt. Vi kjørte ut, parkerte bilen og begynte på den lange
veien over fjellet til mitt ”smultronstelle”.

Vi hadde forsøkt å begrense vekten på det vi skulle bære, så 5 liter vann regnet vi med kunne
holde for 2 døgn. Kaffe til oss og drikke for hennes lille hund, en Valpino Italian, liten og
oppdrettet som varslingshund. Vi satte opp teltet, et 3-manns telt, og rigget leirplassen før vi
gjorde noe annet. Været var fint og Kvinnen badet naken da det var en ensom bukt vi hadde
funnet oss til rette i. Jeg brukte tiden til delvis å beskue henne og samtidig samle drivved til
bålet vi skulle ha når solen gikk ned. Det var ikke lett å ta øynene fra henne der hun sto frem i
Evas drakt, flott som hun var. Jeg hadde også tatt med propanbrenner for kaffe og matlaging.
Vi skulle ikke mangle noe. Dagen gikk med til å gjøre Kvinnen kjent der ute, og selvfølgelig
ville hun sole seg som kvinner flest. Vi følte oss frie og kunne gå nakne om vi ville, hunden
gikk uten bånd og varslet jo om noen nærmet seg. Fra før av visste jeg vi kom til å være alene
så langt ute på odden, det er strabasiøst å gå dit, så de færreste gidder. Det eneste levende
vesen vi så, var en linerle som ertet hunden. Jeg stekte flesk på stormkjøkkenet jeg hadde, og
viste frem at jeg hadde rutine på friluftsliv. Kvinnen ble visst imponert av slikt, så jeg ga alt.
Jeg hadde vært der mange ganger før, så jeg visste godt hvor teltet skulle stå for og unngå de
verste kulene i gressbakken, hvor radioen og propanbrenneren skulle plasseres.

Radioen sendte ut noen jazztoner fra sin plass på fjellhylla, og livet føltes godt der og da.
Solen var i ferd med å gå ned og vi satte oss opp på fjellet for og nyte de siste strålene, der
den lå lavt over Tønsberg i vest. Et par cruiseskip dro ut fjorden på veg mot Danmark.
Søsterøyene lå rett forut og når solen sto slik var det et vakkert skue. Ferder fyr blinket i det
fjerne. Vi var jo ”nye” for hverandre, så naturlig nok kom vi inn på tidligere liv, samboere
osv. Hun var ikke skremt av at jeg hadde hatt noen forhold, og vært samboer tidligere.

Husker hun fortalte om en tidligere samboer som hun hadde hatt og var litt vrang i hennes
øyne. De skulle bl.a. male gjerdet på ca 30 meter rundt hennes hus, og han hadde begynt i den
andre enden enn der hun satt? Jeg mente det ville være naturlig å jobbe skulder ved skulder,
eller på hver sin side av gjerdet for og ha det litt sosialt samtidig, men han var visst spesiell
som hun sa. Hun fortalte at han hadde hatt et eget kjøleskap hvor han hadde sin egen mat,
men spiste av det hun handlet. Han var elektriker av yrke, men skulle hun ha utført slikt
arbeide hjemme måtte hun bestille fra et firma, han nektet vist å gjøre sånne ting for henne.

Hun fortalte også at hans store interesse var å sette inn kr 1000,- på høyrentekontoen sin hver
mnd, lese Biltema-katalogen og bruke 1 måned på å bytte et bord på en veranda. Ikke noen
god attest hun ga denne mannen, tenkte jeg. Skikkelig gjerrigknark. Må passe på at hun ikke
får liknende inntrykk av meg, stakkars dame. Jeg syntes det hele var en besynderlig oppførsel,
men i dag forstår jeg hvorfor. Og hvem som var normal. Jeg fortalte litt om mitt liv, kreft,
kjærester/samboere og hun nikket og forsto. Jeg fortalte hvorfor jeg var ufør og generelt om livet, drømmer og hva jeg forventet av framtiden. 

Kvinnen fortalte om uvennskap med mor, bror og søster, hvordan hennes mor hadde kastet ut faren fra familiegården, og hvor meningsløst det var. Jeg trodde på den historien. Hvorfor skulle jeg ikke det? 
Min fantastiske kvinne! Endelig hadde jeg truffet en kvinne som forsto meg. Vi kjente natten nærme seg så vi bestemte oss for å tenne bålet. Fra før hadde vi også funnet masse ved under en fjellhylle som var lagt der av andre for senere bruk, men vi eide ikke skrupler når det gjaldt å ta den. Nå lå alt til rette med ved, Jegermaister og lun prat, bålet ble tent. Vi krøp godt sammen på fjellhyllen, åpnet flasken, fant frem to plastglass og den filosofiske stemningen. Jeg minnet
henne om at vannet hun hadde badet i tidligere var det samme som de fleste her på jorden
badet i, at havet var globalt. 
Mørket senket seg og stjernene kom frem. Karlsvognen var godt
synlig mot nordhimmelen og jeg husker jeg fortalte at i Sverige heter den Karlavagnen og i
Egypt hadde den et annet navn, men alle kunne vi se samme stjernebilde.
- Kanskje vi kan lagre vår nyvunne lykke i Karlsvognen, foreslo jeg, og ta litt av den når vi
trenger det i framtiden?

Det synes hun var en symbolsk fin tanke og jeg fikk en bekreftelse på at vi tenkte likt, vi var
som skapt for hverandre. Så fortalte jeg henne hvordan hun skulle finne nord ved hjelp av
stjernene, og slike ting som falt seg naturlig å prate om der vi var i ett med naturen.

Kvinnen var en flott kvinne med flotte lepper, skrå øyne og hun var 178 cm høy, med en
kropp som passet til høyden. Hun beveget seg katteaktig på en måte, tross stor kropp. Hun
uttrykte både styrke og smidighet på samme gang. Jeg var kort og godt betatt. Sterke kvinner
har alltid tiltrukket min interesse, de har sin egen glans som gjør dem spesielt attraktive.
Store hender hadde hun, men det var sikkert mye tunge tak på gården hun kom fra i Indre
Østfold. Slikt utvikler vel utseende på hender kanskje? Hun var like mye mann som meg, men
dobbelt så mye kvinne. 
Vi har jo alle våre feminine og maskuline sider, men hun hadde
kanskje utpregede maskuline sider. Bryster hadde hun flottere enn hva jeg noensinne har sett
eller hatt nærkontakt med, type D-E cup og jeg ble stum av dette vakre. Og de var, tross
tyngden, oppadstrebende med flotte brystvorter. Humor og humør hadde hun, og jeg var opp
over ørene forelsket. Hun var helt fantastisk, klok og snill, min drømmekvinne!
Men jeg som sto ”utenfor hennes hode” forsto ingenting av hva som rørte seg der inne. Jeg
var vel egentlig interessert i det heller, jeg hadde jo mitt bilde av henne krystallklart.

Vi lot bålet brenne ut, mens jeg tente opp propanbrenneren, la runde stein i en kjele og varmet
de godt opp. Når steinene var glovarme, tok jeg med kjelen inn i forteltet slik at de utgjorde
en varmekilde som ville vare utover natten. Vi var slitne etter dagen, og feberhete av solen
ved sjøen. Jeg husker vi la oss i hver vår sovepose uten å dra opp glidelåsen, hun naken, jeg la
min hånd på henne og slik sovnet vi. 
Kl 03 våknet jeg av nattekulden og tente propanbrenneren, satt våken en stund til teltet var varmt og så slukket jeg, før jeg igjen krøp ned i soveposen. Kvinnen sov godt, men hadde dratt opp glidelåsen og snudd seg på siden. Det var lyst ute nå. Jeg var trett og sovnet fort igjen, men det varte ikke lenge.
Linerlen var der og med ivrige fremstøt forsøkte den å få oss bort. Imponerende hvor mye
leven denne lille kroppen greide å lage. Jeg tenkte kanskje vi kunne ha forstyrret fuglen i
klekking/rede osv og at det var grunnen til denne hissige oppførselen?
Nåvel, jeg tente på propanbrenner og fant vann for kaffe. Litt uro over at vi hadde lite vann
igjen, men tenkte vi fikk avgjøre sammen senere når Kvinnen våknet hva vi skulle gjøre, hjem
eller bli. Mulig vi kunne finne drikke til hunden i noen kulper oppe på fjellet?
Kaffe kom i plastkruset og jeg nøt soloppgangen alene, mens fuglen forsøkte å jage meg hele
tiden. Senere kommer Kvinnen krypende ut av teltet, morgenfrisk og blid var hun. Jeg ga
henne glovarm kaffe og spurte hva vi skulle gjøre med vannsituasjonen? Vi fant ut at vi måtte
hjem til meg så hunden fikk godt vann. Når kaffen og litt mat var fortært og alle tre var i god
form, rev vi teltet, pakket og ryddet slik at all søppel var borte. Litt tørt brød etterlot vi som en
gest til linerlen. 
Fuglen kjeftet, Bikkja gjødde, men vi skulle jo dra vår vei nå. Langt lettere å gå over fjellet uten 5 liter vann og mat som vi bar den andre veien. Turen gikk lett, og vi var framme ved bilen etter en time. Så gikk veien hjem til meg i byen. Vi dumpet telt og alt på gulvet i gangen og gikk rett i dusjen. Husker vi såpet hverandre inn, hun mitt hår og kjønn, jeg det samme med henne. Jeg reagerte i dusjen og hun så min kåthet. Vi tok rene håndklær og tørket forsiktig av våre solbrente kropper. Mitt kjønn var også brent av solen, så forsiktig gikk hun ned på kne og ga meg en massasje som jeg aldri hadde fått før. 
Forsiktig, masserende brukte hun tungen. Jeg tok henne med til sengen hvor hun fortsatte, men våre solbrente og feberhete kropper var så varme at kåtheten måtte vike. Kjølig soverom gjorde godt, og vi sovnet uten noe mer. Etter et par timer våknet jeg, fortsatt over dynen, og jeg frøs. 
Kåtheten var for et øyeblikk borte og jeg stod opp og kledde på meg. Kvinnen våknet også, og jeg satte i gang å lage litt mat. Når vi hadde spist, tenkte Kvinnen å ta fatt på hjemvegen og de 4 milene hun hadde å kjøre. 
Utover sommeren var jeg mye hos henne og hun hos meg. Vi pratet stadig om forskjellige sexformer, bondage og sadomachosisme , sex i friluft med fare for og bli oppdaget, og rollespill. Hun hadde alltid hatt lyst til å ha sex i nonnedrakt betrodde hun meg. Alt dette pirret henne veldig, og jeg merket at det pirret også meg. Jeg hadde ingen erfaring på noe av dette, bortsett fra friluftssex men tanken vekket noe i meg. 
Hun var veldig nysgjerrig på alt sånt, og jeg var vel ikke stort bedre selv. En ligth versjon av denne bdsm sexformen måtte vi forsøke mente hun. Vi hadde snakket om det så mange ganger nå at jeg var kommet forbi nyskjerrighetsfasen, jeg ble kåt ved tanken, en ny type kåthet som jeg ikke hadde kjent før. Jeg var klar! Jeg fikk laget en ”9 halet katt” av et belte som jeg ville bruke på henne, hun hadde håndjern, så dette var jo en begynnelse.
Vi var begge uerfarende i dette men søkte litt rundt på nett for å finne inspirasjon. Ja i hvert
fall for meg var det nytt, hvorvidt det var nytt for henne er jeg ikke sikker på, ikke sånn i
ettertid. Helgen da vi skulle se om dette var noe, nærmet seg. Og jeg må jo si jeg hadde mine
forventninger. Jeg været en ny type nytelse jeg ikke hadde erfart. Hun kom og var utfordrende
kledd med sorte støvler med høye, spisse heler, kort sort skjørt med nettingstrømper som
fremhevet hennes sterke lår og et blondekorsett med push-up som fremhevet hennes nydelige
bryster enda tydeligere, jeg ba henne inn og vi havnet i en het omfavnelse. Jeg hadde lyst å ta
henne der og da, men det fikk vente.

Vi hadde avtalt at kjønn skulle barberes, mitt først og hennes etterpå, derfor hadde hun med
seg eteriske oljer som vi kunne smøre på for ikke å bli såre. Etter en time med litt vin, ba jeg
henne kle av seg mens jeg hentet varmt vann og barberhøvel, en liten saks måtte vi også ha.
Jeg kom naken inn i stuen og der sto hun i all sin prakt, også naken. Salongbordet ble ryddet,
bøtten med varmt vann ble satt i enden, og jeg ga henne høvel, saks og en skumboks.
Jeg stolte på henne, la meg bakover og ba henne sette i gang. Hennes myke hender gjorde
jobben med å fjerne mine kjønnshår profesjonelt og mykt. Så var det hennes tur, og jeg ba
henne legge seg på ”podiet” mens jeg byttet vann. Hun lå på plass da jeg kom tilbake.
Flott var hun der brystene sto rett opp med stive vorter, og kjønnet lyste mot meg.
Et kvinnekjønn jeg vil betegne som pent og kraftig. Hun var rede, og jeg barberte henne
forsiktig som hun hadde gjort med meg. Nå var soverommet neste, og jeg ba henne legge seg
på magen og så tok jeg frem håndjernene hun hadde med seg. Jeg satte de på, og tok fram
pisken jeg hadde laget. Noen piskeslag forsiktig på rompa fikk hun, før jeg stoppet. I grunn
følte jeg at det stred mot min måte å være på, men hun ville jo så gjerne forsøke.
Jeg låste opp håndjernene og snudde henne rundt. Hun var ferdig mørnet nå, regnet jeg med.
Jeg merket at min egen kåthet hadde stilnet, men sa ikke noe. Kanskje dette med å straffe den
du elsker ikke var noe for meg allikevel? Men hvis det gav henne nytelse så skulle jeg alltids
stille opp! Hun så på meg med tårevåte øyne, og jeg tok henne inntil meg.
Jeg merket adrenalinet strømme og endorfinene var aktive, hun trykket seg mot meg og takket
for straffen hun har fått.

- Dette var en helt ny dimensjon, Vidar, på en måte deiligvondt, sa hun.
- Neste gang vil jeg være Domina, sa hun, og jeg samtykket.
Hun skulle vise seg å bli mer dominant enn hva jeg kunne tenke, og pisken i våre sexleker var
det heretter hun som brukte. Vi elsket tett og heftig med nybarberte kjønn, lenge. Hun var så
våt så våt. Vi oppnådde orgasme på samme tid, og så sovnet vi i hverandres armer. Dagen
etter våknet jeg som vanlig tidlig, sto opp og satte på kaffetrakter. Naken listet jeg meg rundt i
leiligheten. Hun sov godt, og jeg ville ikke vekke henne før jeg hadde hatt min lille
morgenstund slik jeg likte. Jeg tok en røyk og kaffe i stuen, litt svak radio og nok en røyk før
jeg fylte opp begges kaffekrus og gikk inn til henne.
Hun var fantastisk vakker der hun lå naken med det ene beinet over dynen og brystene bare.
Jeg plasserte kruset med kaffe på hennes side, og listet meg inn fra andre siden av sengen. Da
jeg hadde rigget meg til ved siden av henne, kysset jeg henne våken og sa;
- God morgen, du vakre.
Hun våknet med en mmmmmm-lyd, og jeg fortalte at kaffen sto klar på nattbordet.

Det gikk 3 min. før hun var i min verden. Jeg så hun var trett, kjente bare hennes hånd tok på
kroppen min lenge før hun åpnet øynene. Omsider satte hun seg opp i sengen, drakk litt av
kaffen og la seg godt inn i min armkrok. Vi pratet først om været som jeg kunne fortelle var
strålende. Hun begynte å fortelle om sin familie, sine foreldres skilsmisse og sitt eget ekteskap
som hadde gått i oppløsning. I grunnen hadde det ikke vært noe kjærlighet i det ekteskapet
mente hun, det bare ble slik at de giftet seg og fikk to døtre sammen, før de gikk fra hverandre.
Hennes far hadde visstnok blitt kastet ut av gården han drev sammen med hennes mor noen år
tidligere, og bodde nå i en kårbolig, alene 77 år gammel. Noe av verdi hadde han ikke fått
med seg fortalte hun, og nå var familien igjen på krigsstien og ville kaste denne gamle
mannen ut av kårboligen. Hun fortalte også hvordan hun hadde vært hos sin mor og fortalt
noen sannhetens ord, hvorpå hun da fikk beskjed om ikke å vise seg på familiegården noe
mer, hun heller. Så sin mor, søster og bror hadde hun ikke kontakt med. Jeg syns ikke det var
noe merkelig med det, sånt kan jo skje men jeg husker at jeg syns litt synd på henne. Vi var
litt stille, jeg drakk kaffe og hun lå i armkroken. Brått merket jeg at jeg ble våt på brystet,
kjente noe rant nedover, traff min brystvorte før det slapp og fortsatte nedover. En tåre.
- Gråter du? spurte jeg, og hun hulket til.
- Ja, jeg er så redd for å dø, Vidar. Nå når du er kommet inn i livet mitt er jeg redd for å dø fra
deg.
- Hvorfor skal du dø da, vennen? Du er jo her, sa jeg.
- Jeg har en hjertefeil, sier hun og forteller om et hull i hjertet som kanskje kan føre til brå
død.
- Du får vel hjelp? Sier jeg.
- Ja, kontroll om et halvår, forteller hun.

Vel, jeg synes dette var noe merkelig; her påstår hun at hun kan dø brått, og så skal hun ikke
på kontroll før om 6 måneder? Noen bjeller burde ringt hos meg, men de var fraværende og
jeg tenkte ikke mer på det
Vi sto opp, klokken hadde nå blitt 09 og solen skinte inn stuevinduet. En rask dusj, rene klær
og mer nytraktet kaffe, nå i stuen. En flue kom inn gjennom det åpne vinduet og slo seg ned
på salongbordet, etter å ha vandret litt rundt, begynte den å bli nærgående. Jeg så meg rundt
etter en avis, men på en merkelig måte greide hun og fange fluen inne i hånden mens den fløy
forbi, klemme sammen og slapp den død ned på bordet. Hun fikk et triumferende uttrykk når
jeg bemerket at dette var for meg en ukjent måte å fange fluer på. Men denne teknikken på
fluefanging skulle jeg se mye av etter hvert. 
Jeg greide aldri å være så rask, så jeg brukte avisen til sånt. Hun fortalte meg om en jobb hun hadde hatt på et barnehjem og en episode hvor hun hadde blitt slått av en bruker. Jeg koblet heller ikke dette på denne tiden. I det hele kom det på løpende bånd alt vondt hun hadde opplevd. Stakkars jente!
Det kom også en historie om en voldtekt hun hadde vært utsatt for, men ikke anmeldt.
Jeg burde ha skjønt at hun var ute etter ekstrem oppmerksomhet, men jeg koblet ikke i det
hele tatt. Jeg syntes synd på henne og hun vekket mitt beskytterinstinkt. Kanskje hun ikke var
så sterk som jeg først hadde trodd? I ettertid har jeg lest meg til at det heter narsissistiske
behov, en trang til oppmerksomhet. Viktig for slike er å opphøye seg over alle andre, motta
sympati og empati. Jeg var ikke i stand der og da til å forstå hvem hun var, fordi min
forelskelse stod i veien for å tenke rasjonelt. En dag jeg var hos henne tok hun meg med inn
på soverommet, og ville jeg skulle legge meg på maven. Så ba hun meg vente litt og gikk ut
av rommet. Hun kom tilbake med oljer som hun masserte meg med over hele kroppen bak. En
nytelse for meg og jeg var i ferd med å sovne da hun ba meg snu meg Så var det rundt med
fronten opp og nå ble jeg festet til sengen med håndjern og ny full massasje fra føtter og opp
til tinningene, unntatt kjønnet som hun ventet med til slutt. Jeg hadde ikke mulighet til å
komme løs, så hun gjorde som hun lystet. Det var tydelig at hun nøt situasjonen og jeg nøt
hennes nytelse. Jeg fatter ikke, men denne kvinnen, behersket alle områder ved meg, hun eide
meg og behaget meg, slik ingen noen gang hadde gjort.
Når hun løste meg fra håndjernene smilte hun og var fullstendig klar over at hun hadde meg i sin makt. 
Vi var veldig like i tankegangen, Kvinnen og jeg, men vi hadde heldigvis litt forskjellig smak. Det jeg først la merke til når jeg kom hjem til henne aller første gang, var at det var så fargeløst hos henne.
Møbler og alt gikk i brunt eller beige og var vel ikke min smak.
Jeg likte de stramme, rette linjene i møbler og arkitektur, mer Shaker stil, hun derimot ville ha
mer myke linjer og Fransk landstil. Hun fremsto helt fantastisk, veltalende, klok, tolerant og
visste det meste om det meste, og av og til var hun uhyre sårbar. Etter hvert som forholdet
utviklet seg, ble jeg redd henne. Hennes evner til å virke overbevisende skremte meg, ikke
minst ovenfor de som ikke kjente henne. Hun pratet i grunnen de fleste rundt, og hun var godt
likt. Men i ettertid fortalte en bekjent av meg at han hadde gjennomskuet henne tidlig, det var
bare det at jeg var så opp i skyene at han ikke torde fortelle meg om sine tanker. Det hadde
ikke hjulpet om han så hadde fortalt meg, jeg hadde ikke trodd på han helt enkelt.

Kapittel 3
Huset hennes ble omsider solgt, og hun kunne begynne å pakke for flytting. Den ble bestemt
til 30/9 og jeg hjalp til. Jeg hadde en stor dobbeltseng til overs som hun kunne få, og vi pusset
den opp hjemme hos meg. Alt skulle ligge til rette for at jeg skulle kunne være hos henne
dager i strekk, da var det jo viktig med en stor og god seng.
Hun leide en stor bil som jeg kjørte, og vi brukte dag og kveld på og fylle den med et helt
”hus”. Bare pianoet trengte vi hjelp til, og der måtte vi ha 2 sterke karer, noe vi fikk på
utleiefirmaet hvor hun hadde leid bilen. Det var heldigvis fint vær denne dagen selv om det
kvelden før hadde regnet lett, når vi fylte opp bilen. Så på morgenen dro vi av gårde de 2 km
det var til neste hus, og tømte bilen på rekordtid. Den hadde lift, så alt kom nesten inn
utgangsdøren. Jeg ble hos henne noen dager for å få det meste på plass. Hun hadde greid å
rote bort 40.000,- i kontanter i denne flyttingen, men fant de heldigvis igjen blant noen
kakefat. Jeg følte denne episoden svært pinlig, og var redd hun skulle misstenke meg for å ha
tatt pengene, så det var en lettelse da de kom til rette. Nå var det hjem til meg å hente sengen,
montere hos henne og så sove. Det var strevsomme dager mens vi drev med flyttingen, og vi
møblerte bare midlertidig.
Det nye huset hun hadde kjøpt gjennom Planbo var nøkkelferdig, med lavt innskudd og lav
husleie, men det steg fort fra 4700,- pr mnd til 8000,- bare de første månedene. Dette var med
på å framskynde tanken på å flytte sammen. Jeg var noe betenkt på tanken med samboerskap, men hun overbeviste meg om det motsatte. Hvorfor ikke hoppe i det? Jeg hadde jo endelig funnet min soulmate. 
Jeg hadde ikke lyst til å bo slik i et borettslag, så tanken på et torp i Sverige lokket og jeg fikk henne med på denne tanken. Vi hadde gode dager, og alltid var vi gode venner samt enige om alt. Jeg savner den tiden nå når jeg ser tilbake. Daglig kontakt på msn og telefon hadde vi, når jeg var hjemme i Fredrikstad. 
Forholdet vårt var nå blitt heftigere, hun til og med sa hun elsket meg.
Vi hadde hatt noen timer sammen kvelden før og hatt det fint, men jeg ba henne være
forsiktig med slike ord. Hun lo litt og fortalte hun ville ha et helt liv med meg til livets slutt.
Det var hun helt bestemt på. Noe betenkt ble jeg, men sa at tiden fikk vise. Jeg er en mann
med mye følelser men når jeg setter ord på dem skal jeg vite at det er 100 % sikkert, minst.
Jeg klarer ikke å strø rundt meg med flotte ord uten mening. Jeg syns derfor det var litt tidlig
med slike store ord.
Jeg minnet henne om at jeg hadde også dårlige sider - var glad i øl og at jeg røykte.
Hun røykte hun og sa hun, men ikke så barna så det. Jeg måtte ikke fortelle det til de, og at jeg
likte øl gjorde ingenting mente hun. Jeg sa at jeg i så tilfelle ikke ville ha noen ”mor” som
passet på meg, og at jeg ville ta egne avgjørelser. Ja, det kunne jeg, du er du og jeg ser ingen
grunn til å forandre deg var hennes svar. Hun syntes det var fint at jeg kunne snakke om
følelser og dypere ting, det var en slik mann hun ville ha. Og jeg ville ha en slik kvinne som
hun. Hun var den jeg følte at jeg hadde lett etter i hele mitt liv. Hun elsket meg for den jag var
og ville ikke forandre meg på noen måte! Fantastisk! Kunne det bli bedre i et forhold?
Livet mitt var jo egentlig bra og regulert fra før, så jeg følte jeg hadde det bra. Bortsett fra fast
kjæreste i henne, hadde jeg venner og familie og en koselig leilighet midt i sentrum av byen.
Så egentlig ingen grunn til forandring, det var helgevenninne jeg ville ha, ikke full pakke,
men jag var villig til å revurdere det for henne.
Etter noen dager ville hennes datter ha innflyttningfest, jeg og Kvinnen dro til meg den
lørdagen. Jeg lagde i stand sjømat til oss, og fant fram en god hvitvin. Kvinnen ville ikke ha
vin til maten, hun var urolig for datter og med rette. Kl 22 fikk vi tlf om at alt hadde gått galt.
Det hadde visst gått en sms aksjon blant bygdas ungdom om hvor det var fest, og ting hadde
kommet helt ut å kjøre. Vi måtte bare tilbake til bygda og få kontroll igjen.
Når vi hadde fått ut ca 100 ungdommer og rydda fikk datteren et klapp på skulderen og ønske
om en god natt. Heldigvis var ingen skade skjedd men hendelsen satte en støkk i oss alle.
Kvinnen kjøpte vedovn til det nye huset, og jeg installerte den. Da jeg hadde lyst til å
prøvefyre den, måtte vi ha noe å fyre med. Ved var det verre med nå i begynnelsen, men vi
stjal litt fra andre når vi var ute og kjørte på kvelden. Det var vedstabler vi hadde sett oss ut på
dagtid. På bygda er det jo lagret ved over alt langs veien. Det og rappe noen vedkubber her og
der synes kvinnen var spennende, og helt i tråd med vår rampete oppførsel. Senere fikk
Kvinnen kjøpt billig ved gjennom sin far. Tiden var inne for at hun skulle på kontroll for
hjertefeilen ved Moss sykehus. Jeg fikk bli med henne helt inn til spesialisten som skulle
foreta undersøkelsen. Han lyttet, brukte ultralyd osv og når han omsider var ferdig, rev han
rekvisisjonen hun hadde med i to, og konstaterte at det ikke var noen uvanlig feil ved hjertet.

Kvinnen ble overrasket og litt opphisset over at han hadde revet rekvisisjonen i to.
Hun ba om og få delene tilbake, og så, litt betuttet forsøkte hun liksom å sette arket sammen
igjen. Jeg var i hvert fall glad for at hun var frisk! Vel, det var det, og vi dro hjem, senere ble
det ikke mer snakk om denne episoden, eller hjertefeilen selv om jeg burde undret meg mer
over at hun viste skuffelse ved å bli erklært frisk…Jeg stusset nå over hva som var sant i
hennes historier, men konkluderte med at det var et hendig uhell. Vi snakket oftere om å finne
et bosted utenlands, selv om kvinnen var i ny bolig. Husleien steg hver måned og nærmet seg
fort 9.000,-. Hun gråt når hun fikk disse økningene, og mente hun var blitt lurt av Planbo. Vi
kunne få en ”vinn-vinn” situasjon ved å flytte sammen; dobbel inntekt og mulighet for å være
sammen hver dag mente hun. 
Vi tok sats og søkte på Fastighetsmeglaren.se. Nå var det Sverige vi siktet oss inn på. Hver søndag kjørte vi til Sverige på en runde for å se på hus eller torp. 50 mil ble det faktisk hver gang, og vi fant masse som var verd pengene, men ikke helt rett for oss. 
I Bohuslän var det alt for dyrt, og vi fant ut at vi måtte lenger inn i Sverige for å
finne bedre priser, så derfor tok vi for oss områder i Värmlands län. 
Et sted vi fant, var et hus eller torp ved et vann, og jeg falt fort for denne fine plassen. Hvit sandstrand nedenfor og en eplehage hørte til, vakkert beliggende i en dyp skog. Over døren var det malt på blå bunn med hvite bokstaver: ”Tro, hopp och kärlek”. Her kan vi finne det samme, tenkte jeg.
Vi forsto at dette stedet kunne få høy pris så vi la en slagplan vi kunne iverksette når vi skulle
komme tilbake for visning, som var berammet senere i måneden. Nå fikk vi jo bare sett fra
utsiden. Så klekket vi ut en litt bisarr plan og fikk tak i døde mus og rotter, slikt får man jo lett
kjøpt på dyrebutikken som slangemat. Disse hadde vi tenkt å smugle inn og legge litt rundt
omkring under visningen, for og skremme bort andre interessenter. Kvinnen lagde kunstig
muselort av brente telysveker som hun samlet i en plastpose, og ville strø ut i skap osv så det
skulle se skikkelig ekkelt ut for andre potensielle kjøpere. Jo, vi hadde planen klar for og sikre
oss dette torpet. 14 dager senere fikk vi den triste beskjeden om at salget var trukket pga en
arvestrid. Så da gikk planen vår i vasken. 
Våren gikk med til å se på flere hus, og handle inn redskap. Det som var litt fint med denne kvinnen var at hun elsket Biltema og Claes Ohlson butikker. Duppeditter og verktøy var hun vel bevandret i, og forsto hva nytte det lå i dette med godt verktøy. Vi kunne gå i de butikkene i timevis og titte, ikke minst eggeur var populært hos oss. Når vi kom til kjøkkenavdelingen og fant 50 slike ur, var vi bare nødt til å trekke opp alle på ca 5 min ringetid, hvoretter vi forflyttet oss og ventet spent på alle ringelydene.
Det var gøy og se hvordan ansatte virret med hodet etter hvert som det ene uret avløste det
andre. Så utrolig barnslige vi var, men gøy hadde vi. 
Ofte pratet vi om fortid, nåtid og framtid.
Hun spurte meg om mine foreldre, og jeg fortalte mest om min far. Han døde i 1985 av kreft,
men jeg fortalte at jeg selv nå 20 år etter, tenkte ofte på han. Hun lyttet og forsto hvilket savn
jeg følte. I det hele tatt pratet jeg mye om døden og livet, og i så naturlige former at noen
kunne bli overrasket. Jeg hadde tross alt selv følt redselen for døden den gang jeg selv hadde
kreft. Jeg hadde konvertert til humanetiker og var klar over at døden var en del av livet. Jeg
hadde vært sint på Gud den gangen og mange ganger før også. Når jeg selv fikk kreft 15 år
etter, valgte jeg å være åpen og rett ut. Jeg mistet mange venner, men vant også noen. Når jeg
nå ser tilbake, har jeg nok forandret meg. Jeg bruker si at jeg ville ikke vært foruten denne
perioden med sykdommen selv om behandlingen var smertefull og lang.
Den hadde jo gjort noe med meg, bedre eller verre som menneske er jeg ikke sikker på, men
jeg har blitt mer realist. Samtidig fant jeg ut hvem som var mine venner. Jeg bestemte meg
under denne vanskelige perioden med kreft at jeg ville vie livet mitt til å skape meg et godt liv
og ikke et evig jag etter anerkjennelse og penger, slik jeg ofte før higet etter. Dagene og
ukene gikk, og vi var oftere sammen og regelrett dyrket hverandre. Hennes datter hadde også
funnet seg en kjæreste, ”en Norskspanjol”, han var en grei, om enn, litt barnslig ung mann.
Han utdannet seg til elektriker, og vi så jo verdien i dette, så han ble stelt godt med. I løpet av
de neste ukene ble det faste runder på nett med å legge opp kjørerute i Sverige på ca 50-60
mil, for å se på hus eller torp. Omsider fant vi et sted, ca 25 mil inn i Sverige, Kristinehamn
var nærmeste by. Vi avtalte direkte på telefon med megler om et møte. Han var ikke uten
videre optimist for salget da stedet bar preg av forfall, men var så klart villig til å møte oss.
Torpet hadde stått ubebodd de siste 4 årene og bar preg av dette, så vi kunne ikke forvente så
mye, mente han.

Kapittel 4.
Dagen kom da vi skulle se på torpet langt inne i Värmlands dype skoger sammen med
eiendomsmegler Urban Kjärmann. Jeg trodde han var fra sentrale Europa når jeg hørte navnet
første gang, men det viste seg å være et helsvensk navn etter hvert som vi lærte det svenske
samfunn å kjenne. Det var en kjølig sommerdag, så jeg tok med en genser hvis det ble mange
runder rundt på eiendommen, noe som viste seg å være lurt.
GPS’en ble programmert frem til Kristinehamn, og kart printet vi ut for resten av veien.
Kvinnen var jo en utmerket kartleser, så dette skulle gå bra. Veien gikk gjennom et typisk
Svensk landskap, skogsveier og kornåkere om hverandre. Vi rotet oss litt bort på slutten da
GPS’en bare fikk oss til byen, og vi måtte videre etter kart. Det var ikke helt lett å finne denne
lille vegen vi skulle inn på, men endelig kom vi fram. Det første jeg la merke til var to store
eiketrær som dannet en portal inn til huset og eiendommen.
Det var tett skog rundt og en kornåker på andre siden av veien, og der lå det også en
falleferdig salrygget låve med noen rustne eldre landbruksredskaper utenfor.
Et Svensk kulturlandskap slik det skal være på glesbygden.
Huset eller torpet framsto litt falleferdig, med avflasset maling og i det triste været så det
kanskje litt ekstra forlatt ut. Det var en typisk husmannsplass, med meterhøyt gress overalt og
stillhet. Litt spøkelseaktig lå det der i skogen.
På prospektet sto det at torpet var oppført i 1902. Det var 2 mål tomt med plen og skog.



Megleren hadde ikke kommet ennå så vi gikk litt rundt for å titte, fant en gjestehytte, en
utvendig jordkjeller, et uthus med masse skrot i og en overbygd terrasse på baksiden, også den full av skrot. Megleren kom omsider, og var som meglere flest, veldig blid. Han låste oss inn og det første vi så var en brun trapp innenfor en hjemmelaget buegang, blå stygg tapet.
Til høyre var kjøkkenet som var enormt stort og i vinkel, plassbygget innredning med
giftgrønne dører. Løs tapet som forsøkte å skjule en elektrikers mareritt av noe virvar med
kabler. Så var det noe som skulle ligne et bad innenfor, med en dusj og varmtvannsbereder
plassert på veggen og et vannrenseannlegg med brunt vann i.



Alle hvitevarer var der, vaskemaskin, tørketrommel, oppvaskmaskin, kjøleskap og komfyr. Det var og en vedfyrt komfyr av eldre dato som gled fint inn i miljøet. I Sverige er det normalt og la hvitevarer følge med salget. 



Det var en mindre stue med en peisovn, grønn tapet også her. Når vi gikk
trappen opp fant vi et stort soverom, som kjøkkenet i vinkel, et mindre rom og et toalettrom.
Alle med skråtak, ganske sjarmerende. Så tok vi en runde ute og så bl.a. gjestehytta som
senere viste seg å hete friggebod på svensk. Jordkjelleren besto av et vakkert granitthvelv som
dannet et rom på 4 x 3 meter. Det var frostfritt og utmerket som vinkjeller, til saft av skogens
bær og lagring av selvdyrkede grønnsaker. Utvendig overgrodd med gress og markblomster
og med dobbel tredør. Kvinnen, jeg og megleren tittet oss rundt og var enige om at mye måtte
gjøres med stedet, men med 10 år og penger kunne det bli en perle.



- Ni har ju oljan så det går nog bra, lo han.
- Oljen tar den Norske stat vare på, svarte jeg.
Jeg var ikke 100 % for dette torpet, fordi jeg skjønte at det ble en kjempejobb og få orden på,
men Kvinnen mente vi burde legge inn bud.
Prisen var 400.000,- svenske kroner, men hun la inn bud på 350.000,-. Når papirer og slike
ting var fylt ut, begynte vi på hjemveien mot Norge.

Vi stoppet på et tettsted som heter Grums og fylte tanken. Det var en taverna der, så vi passet
på og spise litt, før vi tok fatt på de siste 20 milene hjem til henne.
Vi var vel begge litt i tvil om hennes bud ville bli godtatt, men jeg tenkte at det gjorde ikke så
mye, for det dukket opp nye steder hver uke på Fastighetsformedlingen.
Det gikk en uke, så fikk Kvinnen telefon fra Sverige om at hun måtte gå opp på budet. Hun
bød da 390.000,- svenske kroner. Etter et par dager ble budet godtatt, og vi kunne overta i juli
allerede. Det ble familieråd samme kveld. Hennes 17 år gamle datter skulle til USA, gjennom
et utdanningsbyrå. En ikke helt billig språkreise, det skulle koste 60.000.- uten lommepenger.
Nå når vi skulle til Sverige så måtte Kvinnen sitt nye hus ut for salg fort, i tillegg til at jeg
måtte flytte ut i Fredrikstad. I det hele tatt måtte ting skje i rask rekkefølge, helst samtidig.
Datteren var daglig på handleturer før USA turen, for alt måtte jo være nytt og siste mote.
Hun skaffet seg et intervju med lokalavisen, og fikk et helsides bilde sammen med en
venninne som også skulle reise. Alt var bare rosenrødt. Amerikafareren var stolt, og dro rundt
til slekten for å bli sponset med ekstra midler. Hun skulle jo være borte et år og trengte
penger, var historien hun serverte. Jeg foreslo at vi trengte en varebil slik at vi kunne flytte
uten å være avhengig av leiebil, og Kvinnen syntes det var et bra forslag.  Vi trengte jo noe som kunne brukes som ”byggebil” også. Så vi kastet oss rundt på Finn.no og sporet opp en del VW transportere, bl.a. en i Moss som hørtes bra ut og vi dro dit.
Det liknet mest et bakgårdsverksted, men de som var der var veldig hyggelige og viste oss
bilen velvillig. Bilselgere, eiendomsmeglere og forsikringsfolk er jo en egen rase i så måte.
Det var en hvit varebil, grei nok til vårt bruk og vi slo til. Bilen kunne vi få etter noen dager
pga noen reparasjoner etc. Kvinnen byttet også Celicaen inn i en Ford Focus stasjonsvogn,
men da hos merkeforhandler. Nå var det tid for henne å kontakte eiendomsmegler for salg av
rekkehuset, og jeg måtte ta kontakt med huseier for oppsigelse hjemme i Fredrikstad.

Leiligheten min måtte jo tømmes, ryddes og vaskes så mye skulle skje. Oppgavene sto i kø,
men vi gledet oss! Dette var starten på vår felles fremtid inn i evigheten.
Vi fikk varebilen etter en uke, og jeg satte i gang med å tømme kott og skap for ting som
hadde samlet seg gjennom 13 år hos meg.
Det ble 10 lass på fyllingen, og noen møbler ga jeg bort til min datters mor som nå var gift på
ny. Jeg ryddet på datamaskinen, slettet bilder av tidligere venninner og alt som kunne få
henne sjalu. Jeg hadde merket at hun ikke likte at jeg kjente flere en henne.
Helt ubevist begynte jeg utslettingen av meg selv.

Elin, moren til min datter synes det var synd jeg skulle flytte så langt bort, men jeg forsikret at
jeg skulle komme ofte innom når jeg var i Norge. Jeg hadde jo beholdt fastlegen og tannlegen.
Vi hadde et godt forhold til det beste for vår datter.  Hvitevarer fikk jeg gitt bort gjennom et program på radioen som da het Bytteboden. Kvinnen hjalp meg og vaske. Lenge etterpå skulle også dette bli brukt mot meg da jeg fikk slengt etter meg at hun «hadde vasket inngrodd møkk etter meg. Det var tydelig at alt ble lagret godt i hukommelsen hennes, men med hennes egne forvridde overskrifter og tolkninger. Jeg skulle etter hvert lære at det kom alltid noe slikt fra henne når hun var sint for noe. 
Nå skal det sies at leiligheten var nyoppusset, så veldig inngrodd kunne det ikke være,
men det var slik hun ordla seg når hun var irritert - Stakk kniven inn og vred om, laget såret
størst mulig. Da jeg var ferdig i Fredrikstad, tok jeg med meg det som var igjen og flyttet
midlertidig til Kvinnen i Indre Østfold. Hos henne skulle jeg bare bo til vi flyttet videre, så
mine ting ble mellomlagret i garasjen. Jeg var ferdig i Fredrikstad for godt, og eventyret med
denne fantastiske kvinnen kunne begynne. Jeg gledet meg i min godtroende naivitet.

Kapittel 5
Dagen vi skulle overta kom, og vi pakket vår ”nye” VW Transporter til randen. Jeg tror neppe
det var en kvm-cm luft igjen bak, så her var plassen utnyttet til siste slutt. Kvinnen skulle
kjøre Forden bortover, og jeg skulle komme etter med Transporteren og første flyttelass.
Hun skulle både innom eiendomsmegler for å hente nøkler og banken i byen så hun dro en
time før meg. Litt senere kunne jeg begi meg mot vårt paradis.
Når jeg endelig var på vei og på E18 mot Sverige, merket jeg at bilen var tungt lastet.
Men den greide 100 km/ t så det var bare å skru på bilradioen og tenne en røyk, om 3 timer
skulle jeg være fremme. Kvinnen skulle ha med seg 250.000,- Norske kroner over grensen, og
etter å ha sjekket med Tollvesenet måtte de deklareres, så hun måtte innom tollstasjonen. Jeg
derimot kunne ha med meg møbler for 15.000,- så lenge de var brukt. I og med at vi hadde
sjekket, og forholdt oss til reglene, var vegen fri. Kvinnen mente vi kunne blåse i tollreglene,
men jeg holdt på mitt, så vi avtalte at hun skulle stoppe i tollen. Jeg så riktignok ikke noen
deklarasjonsdokumenter senere, men regnet med at hun ikke smuglet disse pengene over, jeg
stolte jo på henne. Hva hun faktisk gjorde vet jeg ikke og kommer aldri til å få vite heller.
Jeg passerte Arjäng, ca 2 mil inn i Sverige, og opp en lang bakke, måtte jeg over i
krabbefeltet. Det gikk nå i 30 km/t. Jeg begynte å føle et snev av bekymring.
Over toppen gikk det lettere, men da greide jeg bare 70 km/t og lagde kø. Jeg ble glad da jeg
kom til 4 felts veg og trafikken kunne passere uhindret. Noen biler tutet når de for forbi, men
det brydde jeg meg lite om. Den siste som tutet på meg hyttet med neven idet han passerte,
men da hadde jeg bare 2 km igjen før jeg skulle inn på skogsveien.
Endelig var jeg framme ved torpet og rygget inn på den overgrodde gressbakken, slo av
motoren og hoppet ut. Det som møtte meg var en eim av diesellukt og et dekke av dieseltåke
som lå i det høye gresset. Nå begynte jeg og forstå, jeg hadde tåkelagt E18 i flere mil, i tillegg hadde jeg laget kø. 




Jeg sendte sms til Kvinnen og fortalte jeg var fremme, men ikke om
problemene. Hun svarte at hun hadde nøklene, og ville være der om 30 minutter. Huset var
vårt. Jeg satte meg i bilen, klokken var 15 og nyheter/vær kom på radioen. Jeg husker de
snakket om havs-vädret, samtidig som de tok med Vänern. Det var en innsjø rett ved torpet,
men hav synes jeg den ikke kunne betegnes som. I ettertid vet jeg at den er større enn Østfold
fylke. Kvinnen kom og vi klemte hverandre inderlig mens hun visket meg i øret.
- Velkommen til vår nye hjem, vårt hus Vidar. Her skal vi bo og elske, vårt første felles hjem
sa hun. Jeg kunne se og føle hennes begeistring.
- Hva synes du om paradiset spurte hun?
- Jeg er glad, men skjønner det blir mye jobb.
- Du får se på det som en investering i vår framtid smilte hun og kysset meg på kinnet.
Akkurat da kjente jeg er merkelig grøss dypt i mitt indre. Kanskje var det underbevisstheten
som prøvde å fortelle meg noe, men der og da enset jeg det knapt og tok det for å være
påvikning av eksosen. Det var i hvert fall ikke noe som påvirket meg. Så fikk vi tømt bilen før
jeg fortalte om problemene. Som den optimisten jeg er, ville jeg forsøke å kjøre den tilbake,
om hun kunne kjøre bak. Vi låste torpet og satte kursen hjemover med meg foran og hun bak.
Nå hadde jeg bakspeilet fritt, og kunne selv se tåkehavet jeg la bak meg. Etter 2 mil kjørte
Kvinnen forbi og inn på en sidevei, og jeg fulgte etter. Vi fant ut at det ikke kunne gå lenge
før jeg ble stoppet av polisen, eller at bilen bare ville knekke sammen. Vi ringte NAF Norge
og de kontaktet NAF Sverige for oss, og vi fikk nødhjelp med kranbil som tauet den til et VW
verksted. Klokka var nå blitt 19 og vi dro hjem til Norge for å sove, og legge planer for resten
av flyttingen. Vi måtte ha leiebil neste dag. Leiebil ble det fra bilutleiefirma i hennes
hjembygd, en litt større bil denne gangen så vi kunne få med mer. Jeg ringte han vi hadde
kjøpt Transporteren av og han kunne kanskje hjelpe til med lånebil, om vi ikke fikk reparert i
Sverige innen rimelig tid. De greide ikke finne ut hva som var feil med bilen i Sverige, så den
ble med på en oppsamlingstransport i regi av NAF over til Norge, og tilbake til der den var
kjøpt, så selger kunne se på den. Vel, vi hadde leiebil i 2 døgn nå, så det var bare å kjøre i vei.

Kvinnen ville innom sin far før vi kjørte neste tur, og mens jeg ventet pakket jeg leiebilen så
godt jeg kunne, med esker og møbler. Slitsomt slik alene, men hun kom vel snart tilbake så vi
kunne kjøre, tenkte jeg. Da jeg var ferdig, sendte jeg en sms og lurte på om hun snart var
tilbake?
Det hadde gått 2 timer og jeg hadde pakket hele bilen alene. Hun burde jo være klar nå. Sms
svar: Hva i helvete mener du? Jeg sliter og sleper for og få ting i orden jeg vasker klær,
lager mat og sørger for deg og så våger du å presse meg ennå mer
Ups! Dette var nytt og første gang jeg merket hennes sinne, jeg fikk meldingen 4 ganger, så
dette var en uvanlig reaksjon som jeg ikke forventet. Jeg hadde jo og jobbet med å fylle bil og
jeg hjalp jo til uansett hva det var, jeg forsto ikke dette plutselige sinne. Kanskje smsfunksjonen
hadde hengt seg opp – det skjer jo. Ikke sikkert hun med vilje hadde sendt den 4
ganger? Når hun endelig kom, var hun blid og helt vanlig. Jeg sukket lettet ut inni meg – det
var sikkert telefonen eller teleselskapet som spilt meg et puss. 

Vi kjørte av gårde med flyttelasset, og datteren med sin venn fulgte etter i Forden slik at han kunne se på det elektriske for oss. Vel framme bar vi inn tingene vi hadde med oss, og jeg viste datterens kjæreste hva som var av elektrisk nå, og hva vi ønsket oss. Vi la en plan for hvordan det elektriske på badet skulle se ut, og han ville skaffe materiell. Han var også behjelpelig med å få slått ned en del av det høye gresset mens vi var der. Vi fikk tømt bilen og dro så tilbake til Norge, litt mat, laste nytt flyttelass og så 25 nye mil for meg og Kvinnen, men da skulle vi overnatte så det føltes ikke ille. Den kvelden sovnet vi fort i hverandres armer. Vi hadde kjørt 75 mil på en og samme dag og var utslitt, men lykkelige. Jeg følte meg nærmere henne enn noen gang. 

Jeg har alltid hatt en litt merkelig/spesiell humor, helst practical jokes, og det jeg
nå skal fortelle om utspant seg på torpet i Sverige. Vi hadde nettopp overtatt torpet så til å
begynne med ble det bare og ta turer med overnatting.
En dag vi kom dit lå det en død huggorm ved siden av trappen, og dette tok Kvinnen som et
dårlig tegn. Hun mente det kanskje var noen i nærheten som ikke ville ha nordmenn der, og
ville skremme oss bort. Jeg forsøkte å roe henne ned, men hun var skeptisk.
Gresset rundt huset hadde ikke blitt klippet de siste 4 årene. Det var vel 40-80 cm høyt over
hele den store tomten, og et godt skjulested for alle slags krypdyr. Vi måtte jo begynne et sted
for å få stedet i noenlunde presentabel stand, så vi valgte å begynne med gresset og maling av
vinduer ut mot den lille veien. På den måten ble det triveligere for de som eventuelt måtte
komme forbi, og ikke minst for oss. Kvinnen ville gjerne ta gresset med vår nyinnkjøpte
kantklipper for noe annet gikk ikke, så lenge det var så langt. Først måtte vi bruke
kantklipperen, så rake og deretter vanlig gressklipper. En formidabel jobb som ville ta flere
dager, og det før vi kunne tenke på å gjøre noe inne. Vi hadde en daybed som sofa, et
hagebord og 2 plaststoler på kjøkkenet og skumgummi madrasser rett på gulvet i annen etg,
men det fikk duge til vi fikk hentet resten av møblene.


Lamper fantes ikke, så vi måtte bruke
levende lys på kvelden. TV og slike ting måtte bare komme etter hvert, men en radio hadde vi
fått med oss. Kvinnen startet opp kantklipperen, og jeg begynte å lete frem maling til
vinduene. Jeg fant fort ut at her måtte det skrapes en del først, så jeg gikk inn i gangen for og
lete etter en skrape jeg mente skulle finnes et sted. Full klaff med en gang i en stor trekasse
jeg hadde fått med, fant jeg det jeg trengte. Samtidig dukket det opp en pakke med
bursdagballonger nederst i denne kassen som inneholdt de merkeligste ting.
Tenkte ikke noe spesielt over disse ballongene der og da, men da jeg var ferdig med å skrape
og la verktøyet tilbake, begynte en idé og forme seg i hodet, og jeg lo innvendig.
Jeg hadde merket meg at Kvinnen var veldig skeptisk til ting hun ikke forsto eller ikke hadde
kontroll på. Hennes paranoide tankegang kunne jo trigges litt. Jeg tittet ut døren og så at
Kvinnen hadde begynt å jobbe seg rundt huset for å lage en sti langs veggene. Hun hadde
passert hjørnet og var ute av syne. Jeg valgte meg ut en blå og en gul ballong, blåste de fort
opp, med dirrende hender fikk jeg knytt de igjen og slang de ut i det høye gresset, før jeg
klatret opp i stigen og begynte med malingen. Jeg hørte hun rundet hjørnet igjen med
kantklipperen og jobbet seg mot meg. Hun skrek til og ropte;

- Vidar, har du sett dette?
- Hva da? sier jeg spørrende, med latteren bølgende i maven og snur meg rundt, men med
alvorlig ansikt. Kvinnen viste meg ballongene, og mente nå bestemt at noen ville ha oss bort.
- Det er Svenske farger, og det betyr Sverige for svensker akkurat som høyreekstremister
roper ut ”Norge for nordmenn.”
- Neida, svarer jeg, det er sikkert noen som har bursdag i nærheten og så har ballongene blåst
hit.
- I nærheten? Svarer hun. Dette er jo mitt i skogen og nærmeste hus er 200 meter unna,
bortsett fra torpet ved siden av, men der er det jo ingen?
- Hvil deg litt nå, sier jeg, så tar vi en kaffe og en god pause, du jobber jo som en helt.
Jeg fattet ikke da, at hun var veldig, veldig paranoid, men dette skulle jeg forstå etter hvert og
jeg burde stoppet spøken der, men det gjorde jeg ikke.
Vi brukte dagen til å komme litt videre med det vi hadde begynt på. Når kvelden nærmet seg
tok vi en ”hi five” før vi gikk inn, og fikk oss en dusj i et utrivelig baderom, men dusjen virket
heldigvis. Så var det mat, og planlegging av hva vi skulle prioritere etter at det utvendige så
bedre ut. Vi var enige om at badet og kjøkkenet måtte få en kraftig oppussing / renovering
først. Det var koselig å sitte slik, drodle rundt framtid, planer osv, med en Pripps 7,2 for meg
og hvitvin for henne. Vi bestemte oss for å bli der neste dag og natten etter, før vi reiste til Norge og hentet mer møbler. Det var tross alt 50-60 mil tur/ retur, så nå når vi først var her



var det greit å få gjort mest mulig. Vi var slitne etter dagens arbeid og Kvinnen ville legge seg
tidlig. Hun ville bare ha en siste røyk sammen med meg, mens jeg derimot valgte å bli oppe
litt til. Hun gikk opp, og jeg hørte det fort ble stille. Jeg satt ved bordet på kjøkkenet og drakk en øl og hørte på radioen. Vi fikk ikke inn Norsk radio så langt inn i Sverige, så jeg måtte lete
litt for å finne et program som passet meg. Så dukket SR-P4 opp og det var et innringerprogram som het Karlavagnen Temaet der var ”Huset i skogen” och ”Va gör du nu”.
Vi var jo i et hus i skogen, og fikk høre mange som fortalte om hvor bra de hadde det på
torpet, god mat, kjærlighet, og i det hele det gode liv. Tankene mine ble med, og jeg tenkte
slik skal det bli her og, bare vi kommer mer i orden. Jeg var så lykkelig der og da.
Så brått kom jeg til å huske på min lille spøk med ballongene, og listet meg ut i gangen for og
hente flere. 
Jeg fant 2 hvite ballonger nå, og fikk i all stillhet blåst de opp, lirket opp vinduet
til en veranda på baksiden av huset og kastet de ut. Jeg tenkte at når hun fikk se de så kunne
jeg forklare at Sverige for svensker som hun kalte det, hadde heist det hvite flagget. Faren var
over og vi var godtatt. Nå greide jeg ikke holde igjen latteren inne i meg lenger, og det glapp
ut en trillende latter. Jeg gledet meg til dagen etter og min spøk for denne kvinnen som sov
ovenpå. Trodde jeg. Jeg var trett og ville legge meg, men skulle bare se innom alle rom nede
om noen lys sto på. Jeg kom inn i stuen og der. Der satt hun på daybeden og stirret på meg.
Hun hadde listet seg ned uten at jeg hadde hørt det.
- Hei, sier jeg, er du her?
- Er du narkoman? Svarer hun.
Spørsmålet kommer fullstendig overrumplende og jeg svarer benektende på det og sier:
- Det vet du vel at jeg ikke er. Jeg har da ikke noen sprøytemerker, og du vet jo at jeg knapt
greier å svelge en Paracet.
- Tøm lommene! forlangte hun, og jeg nedverdiget meg til å tømme lommene slik at hun
kunne se innholdet.
En mobiltlf, noen småmynt og nøkler var alt hun fant. Lommeboken ble gransket.
- Det er noe som ikke er normalt med deg i dag, svarer hun, hvorfor går du rundt og ler hele
tiden?
- Tja, jeg føler lykke bare, glede, og nå tenkte jeg å krype inntil deg, men du er jo her.
Kvinnen reiste seg og gikk på kjøkkenet, åpnet alle skap, gransket innhold, åpnet stekeovn,
løftet på alt, tittet under duken på bordet og i det hele tatt hadde en rassia som var en
polititjenestemann verdig. Vel, jeg skjønte nå at min uskyldige spøk ble til noe helt annet enn
hva jeg hadde ment. Jeg ble litt redd for at hun skulle se de to nye ballongene utenfor, men det
gikk bra og jeg fikk henne med til sengs. Jeg merket hun var mistenksom på hele meg.
Kvinnen som jeg før hadde regnet med ville tatt slik moro på strak arm, var nå ikke slik jeg
trodde. Ihvertfall ikke denne natten. Jeg ristet av meg episoden og tenkte at det er sikkert en
grunn til reaksjonen. Det hadde vært mye stress for oss begge de siste dagene.
Det jeg ikke forsto den gang var at hun ikke taklet å miste oversikten / kontrollen. Det at hun
ikke kunne beherske situasjonen var for henne uholdbart, og hun gjorde alt for og få tilbake
fotfeste. Senere utover i forholdet merket jeg hun betraktet meg mer og mer som en fiende
enn en kjæreste. I grunnen betraktet hun de fleste som fiender, bortsett fra sin yngste datter og
far. Nå fulgte en periode med intensiv flytting, og å få gjort hennes rekkehus klart for salg.
Vi hadde nå lånebil mens vår VW ble reparert, noe som tok sin tid.
Ca 20 meter fra vårt nye hus lå jo friggeboden som var innredet som gjestehytte.
Navnet friggebod stammer fra en lov som Birgit Friggebo la an til, og gikk litt på dette med
størrelse maks 15 kvm etc.
Den hadde sunket litt i terrenget, og måtte rettes opp før vi kunne bruke den som gjestehytte.
Den sto på sandgrunn som jo er et granulert materiale.
Etter litt jobb stod den i vater og støtt som fjell, selv om den sikkert veide to tonn eller mer.



Fornøyde med innsatsen fikk vi lyst å gjøre den ferdig med en gang. Dagen etter bestemte vi
at det skulle henges opp nye gardiner i friggeboden, og jeg gikk opp først med verktøy, så
kom Kvinnen etter med gardinene.
De var litt lange så vi besluttet å flytte kirshstengene 5 cm opp. Beslagene var skrudd med
skruer av en gammel type og med rett spor, ubrukelig for moderne verktøy så jeg jobbet på
gamlemåten med skrutrekker istedenfor drill.
Da jeg hadde fått ned de to første beslagene til kirshstangen, av totalt 6, kastet jeg de gamle
rustne skruene ut av vinduet for nedenfor var det bare sand og søppel som var samlet. Tenkte
jo at litt mer søppel gjør ingenting, for det skal kjøres vekk etter hvert uansett.
Kvinnen så på at jeg jobbet, og så plutselig eksploderte hun totalt.
- Du kan ikke kaste de skruene, sier hun, vi må jo bruke de på nytt.
- Har andre og bedre skruer, svarte jeg, og fortsatte med å demontere ved neste vindu. Nå
sprakk hun fullstendig, og tok 2 av stengene og knakk de over kneet før hun slang de i gulvet,
skrek at her kunne jeg gjøre hva Faen jeg ville, og så for hun på dør. 
Jeg sto lamslått igjen og stirret på døren der hun hadde forsvunnet. Det hele gikk så fort og var så uvirkelig at jeg selv i ettertid måtte konsentrere meg for å forsikre meg om at det faktisk hadde skjedd.
Så gjorde jeg jobben ferdig, hang opp gardiner og gikk tilbake til huset. Dette var første gang
jeg så Kvinnen komme ut av kontroll, bortsett fra sms’en jeg fikk mens vi var i gamlelandet.
Lite visste jeg hva som ventet meg. Det var en kald stemning i rommet, og jeg var fortsatt
preget av hendelsen og i en slags sjokktilstand. Jeg gikk på kjøkkenet, åpnet en øl, satte på
radioen og rullet en røyk for å få samlet og sortert tankene som raste rundt i mitt hode. Den
kalde stemningen fra rommet hadde spredt seg til hele huset og jeg kjente jeg grøsset. Jeg var
lamslått og ble sittende alene med mine kaotiske tanker. Hva hadde skjedd? Hva hadde jeg
gjort for noe? Kunne jeg gjort noe annerledes. Jeg fokuserte på meg selv og hvilke mulige feil
jeg kunne ha gjort som rettferdiggjorde denne reaksjonen. Noe måtte det jo være og det måtte
være noe galt med meg som ikke skjønte hva….
Etter et par timer kom hun, tok fram stekepannen og ropte ut: ”Hva skal du ha til middag?”
Ahaa, hun var fortsatt sint.
- Er ikke sulten, svarte jeg. Jeg følte meg kvalm og hadde slettes ikke lyst på mat.
Stekepannen ble slått hardt ned i komfyren, og hun gikk inn i stuen igjen. Jeg gjorde et siste
forsøk på å riste av meg følelsen og begynte å tenke på noe praktisk for å få tømt hodet for
tanker. Mest av alt hadde jeg lyst å være ute men været innbød ikke til noe utejobb, så jeg
avsluttet dagens arbeide og ryddet opp. Det hastet jo ikke, og jeg tenkte at dette som skulle
være kos, hadde blitt noe helt annet. Tausheten regjerte i huset, bortsett fra min radio som
spilte svak jazz. Det som skulle bli så bra for oss begge hadde nå bare blitt vondt. Jeg forsto
ikke hva som hadde skjedd, kvinnen som jeg hadde kjent over et år nå var totalt forvandlet til
noe jeg ikke likte. Kvalmen satt fortsatt i. Jeg slapp ut katten og gikk til sengs, for noe annet
var ikke fornuftig. Jeg håpet i det stille at ting skulle bedre seg. På samme måte som man går
til sengs med en gryende forkjølelse og håper den har leget seg selv i løpet av natten, klamret
jeg meg nå til håpet at kløften mellom meg og min drømmekvinne skulle være leget når morgendagen grydde.

Kapittel 6
Jeg ble ikke bønnhørt. Dagen etter var hun fortsatt sur og nå kom beskyldningen at jeg hørte
alt for mye på radio! For mye på radio? Hva var nå dette, tenkte jeg og smilte. Det måtte være
en dårlig spøk fra hennes side, en form for nå-skal-jeg-ta-igjen-med-deg-greie. Radioen hadde
jo mer eller mindre stått på hele det året vi hadde vært sammen så jeg spurte henne forsiktig
smilende om det å høre på radio var farlig? Eksplosjonen kom like brått og kraftig som dagen
før og jeg var like uforberedt. Trykkbølgen sendte meg rett ned på en kjøkkenstol. Hun
fortsatte i samme stil og lirte av seg en skyllebøtte som jeg ikke fikk med meg innholdet i før
hun kom til den avsluttende setningen: jeg var fullstendig ubrukelig og hun irriterte seg over
meg og jeg kunne bare flytte ut av hennes hus for godt. Hennes hus? Javel. Den var ny. Nå
var visst huset hennes, mens hun for en stund siden hadde sagt vårt. 

Denne dagen ble et slags vendepunkt i vårt forhold. Fra nå av, var alt hennes. Jeg minnet henne om ordene hun hadde hvisket meg i øret når vi kom, men da bare gikk hun og lot meg stå igjen. 
Hun nedverdiget seg ikke engang å komme med et svar til min kommentar. Så selvfølgelig var hennes påstand.
Og så selvfølgelig var det at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt.
Hun visste godt jeg ikke hadde noe sted å flytte til, så hun hadde makta ene og alene. Brått
gikk det opp for meg at hun hadde tatt sin dominerende side ut fra soverommet. Hennes
usynlige håndjern hadde nettopp effektivt klappet sammen om mine håndledd. Det var bare
pisken som manglet.
Hun hadde ”fanget” meg året før, like elegant og raskt som hun fanget fluer, men i motsetning
til en rask avliving som hun gjorde med fluene, så seigpinet hun meg. Jeg skulle fulgt det
rådet om å komme meg ut der og da, noe jeg angrer på idag. Jeg ville aldri tillatt meg selv å
oppføre meg slik mot henne eller noen andre. Min Drømmekvinne hadde i løpet av få dager
forandret seg til det ugjenkjennelige og jeg likte ikke forandringen. Det gikk over denne gangen også, ting bedret seg. Men jeg satt igjen med en vond følelse når hun så lett kunne bruke den minste lille ting mot meg. 
Hun hadde krysset en grense.
Nesten som om hun måtte klage på meg for et eller annet, og var det ikke noe, så fant hun på
noe. Vi hadde jo knapt flyttet hit, og nå var hun et helt annet menneske enn den jeg var blitt
kjent med. Alt jeg gjorde, alt jeg sa, var det noe galt med. Jeg hadde jo ikke forandret meg,
eller hadde jeg det? Hadde stresset med flyttingen gjort noe med meg? Var det som Elvis så
vakkert sang for et kvart århundre siden i sangen «You were always on my mind» .
Hadde jeg virkelig vist henne hvor glad jeg var i henne, hadde jeg gjort nok for henne, hadde
jeg elsket henne så mye som jeg kunne? Kunne jeg gjort noe annerledes? Jo, jeg hadde vært
sliten av flyttingen og vi hadde på langt nær så ofte sex som før. Kanskje nøkkelen lå der?
Hos meg. Jo den måtte nesten gjøre det, jeg skulle bli flinkere å vise henne hvor glad jeg var i
henne så hun ikke ble skuffet. 

En dag vi var ute og stelte i hagen, som nå begynte å se bra ut på forsiden av huset, hørte vi for første gang at det kom folk på torpet ved siden av.
En stor hekk skilte eiendommene, men jeg dristet meg til å se litt gjennom bladverket.
Det var et par på vår alder, og det som slo meg var at han som jeg senere skulle få vite het
Ulf, lignet veldig på Lasse Åberg i disse filmene med Jon Skolmen.
Vi fikk ikke hilst på dem da, men jeg så de jobbet i sin egen hage og Ulf skulle klyve noen
vedkubber. Det var en selsom opplevelse og se på, så jeg måtte gå inn og observere gjennom
kjøkkenvinduet for å se bedre. Han hadde hoggestabbe, vedkubber og øks, så langt var alt bra.
Jeg så at det var kirsebærtre han skulle hugge, og jeg vet av erfaring at dette er et hardt
treslag. Men måten han jobbet på var særs underholdende.
Han gikk 5-6 skritt tilbake fra huggestabben, løftet øksen over hodet og sprang i
3 byks framover før han hogg øksen ned i kubben. Slik drev han på med dødsforakt, og for
meg så det ut som han gikk til angrep på en fiende, men det var kanskje det han følte?
Jeg så fortvilelsen i ansiktet hans når kubben sto imot og gleden når den delte seg.
Jo han var ”litt Åberg”.

Kvinnen ville slutte å røyke, og da kunne jeg det samme mente hun, noe jeg motsatte meg.
Jeg sa jeg hadde mye kos med røyken, og ingen plager. Jeg hadde rett og slett ingen lyst å
slutte røyke og så ikke poenget. Røyking hadde ikke vært noe tema tidligere. Jeg husket til og
med første gangen hun så meg røyke, hun hadde da sagt at hun likte det?
Jeg forsto at jeg heretter ikke kunne si eller gjøre noe som ikke behaget henne, alt skulle skje
på hennes måte, hennes premisser. Det eneste jeg følte at jeg dugde til var å knulle henne. På
det området var jeg fortsatt bra nok. Skjønt det skulle også skje på hennes premisser, alltid når
hun ville og ofte med pisk, håndjern og makt. For meg ga det ikke den samme pirringen lengre. Jeg hadde merket at det nok var nyhetens nyskjerrighet rundt bdsm som hadde tent
meg og at det egentlig kanskje ikke var min greie tross alt.
Vi hadde ikke bodd der så lenge, når Kvinnen spurte meg hvorfor jeg gikk ut om morgenen
uten å si ifra til henne.
- Jeg er jo bare her, rundt huset, svarte jeg.
- Ja, men du får si ifra, sa hun.
Javel, nye regler. Var det kontroll eller var hun bare engstelig å ville ha sikkerheten ved å vite
hvor jeg var? Tankene mine gjorde en rask og ulogisk vurdering. Jeg husket hennes tårer da
hun var redd for å dø fra meg, skjønt noe hjertefeil hadde hun ikke hatt. Hun kunne være redd
for å miste meg allikevel?
- Greit, da må jeg vekke deg kl 07 da og si at jeg går utenfor huset. Har jeg husarrest og nå da
spurte jeg i en spøkefull tone?
- Du vil jo ikke vekkes på morgenen heller? Fortsatte jeg.
Hun svarte ikke på noen av spørsmålene, hun innså vel selv hvor tåpelig dette var.
Jeg begynte nok på dette tidspunkt å føle ting stramme seg til, og at jeg levde litt vel mye i et
fengsel og under kontroll. Friheten var tatt fra meg. Men allikevel var jeg splittet. Hadde jeg
endret meg? Kanskje det var jeg og noe nytt jeg gjorde som var grunnen til hennes nye
adferd? Noe måtte det jo være. Kvinnen hadde jo sagt en gang at hun ikke ville forsøke å
forandre meg? Dypt inne i meg ante jeg nok at hun hadde en trang til å herske, men at det var
så alvorlig som å kalle henne syk på noen måte var ikke i mine tanker. Ikke den gangen.
Nå hadde hun fått kjøper på rekkehuset i Norge, og det hjalp litt på hennes humør og kunne
finansiere hennes datter sin USA reise.
Det var og på tide å rydde bort alt skrotet som var samlet rundt huset, og som vi hadde ”arvet”
etter forrige eier. Før vi leide tilhenger måtte vi vite hvor fyllplassen for slikt var, og vi gikk
inn på Turistbyrån i Kristinehamn for å spørre etter «soptippen». Damen bak disken så noe
forvirret ut, men forklarte vegen for oss. Vel ute begynte jeg å le, og Kvinnen spurte hva jeg lo av.
- Ja, det er vel ikke søppelfyllinga turistene spør om, sa jeg, det er vel helst severdigheter,
restauranter etc, så kanskje ikke rart hun så forvirret ut. Beskrivelsen var grei den og damen
gjorde en god jobb. Nå hadde vi bodd i distriktet en stund og vi begynte å gjøre oss kjent i
byen, kjørte og gikk litt rundt på måfå. Det er egentlig en god måte å bli kjent i en ny by og
kan absolutt anbefales. Vi var enige om at Kristinehamn rent trafikkmessig var godt
organisert med ringveier rundt hvor alle større kjøpesentra, bilbutikker og
byggvareforretninger lå. I bykjernen var det mere små spesialforretninger som rene
ostebutikker og kjøttbutikker hvor vi også fikk smaksprøver på gammeldags vis med
personlig service. Det var selvfølgelig også butikker med klær og sko, og «Lyran» da, som
var et senter med polutsalg. Artig for oss Norske å handle hvor mye vi ville på Bolaget uten å
tenke på tollkvoter.
Vi hadde ikke bodd der så lenge, og hadde faktisk noen fine dager helt til først
vannrenseanlegget gikk i stykker, så varmtvannsbeholderen og til slutt vaskemaskinen. Vi
fikk kontakt med et firma i Gullspång som kunne skaffe nytt vannrenseanlegg til en pris av
30.000,- Samtidig var jo badet under arbeide, og bare det ville bli kostbart. Rørleggeren sa at det var sannsynelig av vannrenseannlegg ikke filtrerte bort rusk osv, så det var synderen til at alt røyk når vi tok det i bruk. 


Så nytt anlegg måtte vi ha, da det var borevann og ikke brukbart
uten rensing. Og for å være sikker på at ikke nye hvitvarer fikk skader en gang til.
Den tiden vi var uten vann, måtte vi hente vann i 25 liters dunker i byen og varme vannet på
komfyren eller ”vedspisen”. Vedspisen var en vedfyrt jernkomfyr og fungerte utmerket til
koking og steking.




Dusjing foregikk i friluft, ved at vi helte vann over hverandre for hårvask
og slikt. Det var jo litt sjarmerende å stå bak huset nakne i solen. Erotikken blomstret også
igjen og den hete lidenskapen som hadde trollbundet meg fra starten var tilbake. Pisken var
lagt på hylla for en periode og jeg kan ikke si at jeg savnet den. Tilbake var den flotte,
fantastiske og dampende sexy drømmekvinnen min!
Kvinnen var stolt av at hun bare trengte 1 liter vann å vaske hele seg, mens jeg brukte 5 liter.
Den lille gleden kunne jeg da unne henne, men dette med å spare skinte igjennom i alle
hennes gjøremål begynte jeg å merke. Hun var merkelig sånn sett, småting skulle det spares
på, men innkjøp til mange tusen var det aldri noe problem med. Dagene rullet på og vi koste
oss med hverandre og med vårt nyinnkjøpte «paradis». Den roen jeg kjente i hvert åndedrag
veide opp for alle små stikk som fortsatt ble servert som små triumferende øyeblikk men hver
kveld var det forsoningsmøte under dynen. For meg var dette en harmonisk tid. Det var
tydelig at de gode stundene oppveide og visket ut de følelsesmessige nedturene. Det var først i ettertid jeg i det hele tatt reflekterte over dette. 
Vi fortsatte med renoveringen på huset og det
var nok å ta tak i. Taket på badet hadde åpen himling og var heller ikke særlig isolert, så det
ble senket og veggene lektet ut for å gi plass til isolering og nytt elektrisk anlegg. Vi tettet
også en dør ut til terrassen på baksiden og ble egentlig fornøyde med resultatet så langt. Vi
bestilte renseanlegg og varmtvannsbereder med en gang, pluss montering. Heldigvis kom
dette på plass allerede etter en måned og tok samtidig et jafs av oppussingsbudsjettet, men de
bekymringene duftet vekk da vi sammen kunne dusje i deilig varmt vann og samtidig nyte hverandre.



Vi måtte jo også ha innredning til det nye badet og oppussingskontoen tømtes seg fortere enn
jeg likte, så nå måtte vi enten vente eller være kreative. Etter noe tid fant vi en
utstillingsmodell som vi fikk kjøpe. Den var nedsatt fra 17 til10 tusen, og ved hjelp av ekstra
pruting og hard Norsk valuta ble den latterlig billig. Siden Kvinnen hadde hatt mye utlegg på
materialer, betalte jeg de 6.000,- innredningen kostet av egen lomme.
Vi måtte fortsatt få ned kostnadene for å komme i boks og burde derfor begrense bruken av
dyre håndverkere til et minimum. Denne gangen skulle jeg altså være rørlegger for å spare
penger. Men det å være rørlegger var nytt for meg, så det ble litt leven ut av det når jeg for
tredje gang måtte dra og bytte noen deler. Hun hadde åpenbart mistet troen på mine
ferdigheter og ville nå bestille rørlegger fra Gullspång, men dette var jeg definitivt ikke enig i!
Hun måtte da forstå at med 6 mil tur/ retur og en times jobb ville dette fort bli 3.000,- kr, som
kunne sammenlignes mot min kjøring og del til 45,-. Heldigvis for min lommebok ga hun seg.
Men ikke uten omfattende argumentasjon og forklaring fra min side. Hun klaget over at jeg
brukte for lang tid. Jeg sa at hvis jeg hadde hatt en bil med delelager ute slik som rørleggere
har, ville jeg vært ferdig, men delelageret var 15 km unna, derfor tok det tid..



I tillegg hadde jeg vært usikker på delene, så det ble noen bomturer som tok ekstra tid men til
slutt ville det bli like bra. Kvinnen hadde alvorlig problemer med å forstå at dette ikke var
snekkerarbeid, hun mislikte sterkt denne utsettelsen i tid som hun ikke hadde kontroll på og
med den lille kontrollen hun hadde på seg selv, reagerte hun med ukvemsord og sinne over
meg. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre dette rørleggerprosjektet selv. Ja sannheten var
vel at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte spare inn kostnaden. Jeg vil påstå at min tålmodighet
reddet mange situasjoner fra ikke å utarte seg. Ikke bare i denne situasjonen, men gjennom
hele vårt forhold. Det var kanskje det som i det hele tatt muligjorde å ha et forhold til henne,
at jeg var tålmodig og fant meg i hennes humør? Alle disse ukvemsordene som kunne
komme fra henne tok bort arbeidslysten min, og jeg ble passiv og redusert. Etter en overhaling
ble jeg selvsagt lei meg og nedfor. Jeg forsto jo nå hvorfor tidligere samboer ikke ville gjøre
noe for henne, det hadde vel bare blitt leven der og? For å bøte på det søkte jeg aktivt etter
unnskyldninger som kunne hjelpe meg forstå reaksjonen hennes, og derigjennom kunne fjerne
min egen nedstemthet. Hvis det ikke er noe å bli lei seg over er det lettere å komme over det. I
ettertid lurer jeg på om det mest sannsynlig var min overlevelsestrang som grep inn og prøvde
å beskytte meg på en rar måte. Hun skjønte ikke noe av dette. Eller så brydde hun seg ikke.
Jeg er fortsatt usikker på hvilket av delene som var riktig, men der og da likte jeg å tro at jeg
var flink, og lyktes med å skjule min nedstemthet for henne og det gjorde meg på en pervers
måte glad.

Kapittel 7
En dag vi jobbet ute sammen med beplantning og annet, kom det en mann inn gjennom
portalen som de to eiketrærne dannet så fint inn mot huset. Det var tyskeren. Kortvokst,
fotballrundt hode, stikkende sorte øyne og klamme hender. Det tok meg nøyaktig 4 sekunder
å ikke like han. Han kom mot oss, hilste pent, tok oss i hånden og fortalte at han hadde leid
huset før vår tid av Annika som var forrige eier av torpet.
Jeg følte at vi måtte be han inn så jeg inviterte høflig denne skapningen inn på kjøkkenet. Han
presenterte seg som Carl Heinz og jeg fikk umiddelbare assosiasjoner til ketchupen med
samme navn. Han liknet dessuten en tomat. Jeg måtte svelge et flir. Carl Heinz satte seg ned,
fikk kaffe og kringle før han begynte å fortelle om den gang han bodde i nå - vårt hus. Jeg
skjønte fort at det var noe han ville komme frem til. Han fortalte om den gang han hadde vært
bortreist på vinteren og så hadde vannrør sprukket. han fortalte at når han kom hjem sto det ca
50 cm med vann oppover veggene og frosset til is som ikke tinte ikke før utpå vårparten.
Huset ville råtne på rot mente han. Jeg skjønte at han mente, vi hadde gjort et dårlig kjøp.
Noen dager senere kommer Carl Heinz tilbake, med et annet tema på hjertet. Denne gang var
det for å spørre hvorfor vi hadde klippet plenen. Vi fortalte da at vi synes plenen var penere
slik, men Carl Heinz mente den var penest slik den var med halvmeterhøyt gress. Så fortalte
Carl Heinz at i kjelleren, som det ikke var nedgang til noe sted, bodde det super-rotter store
som katter. Jeg likte ikke den mannen, jeg hadde ikke likt han fra første stund. Han virket
avskyelig på meg der han satt og gransket oss mens han fortalte sine eventyr. Eventyr som
bygget opp under det faktum at vi hadde kommet til et bord dekket med trøbbel.
Kvinnens datter hadde kommet til USA, men ringte hver dag og ville hjem igjen. Hun savnet
kjæresten og mamma. Jeg hadde forstått at de to hadde et sterkt bånd mellom seg, men slik
avhengighet ventet jeg ikke av ei jente på snart 18. Til tider ringte hun både meg og mamma
hver dag og beklaget seg og gråt. Hun trivdes ikke i landet, hun trivdes ikke med
vertsfamilien og hun trivdes ikke med noe. Jeg ba henne snakke med vertsfamilien for å få
hjelp å komme frem til en ordning, men hun nektet, så alt virket låst.
Jeg vet ikke hva hun og kvinnen snakket om når de to pratet sammen, men jeg ble spurt om
jeg kunne overtale moren til å betale returbillett så hun kom hjem fort. Jeg lovet og prate med
Kvinnen, og så måtte datteren bare håpe det beste. Når datteren hadde vært i USA i 14 dager
ble det bestemt sammen med EF-Education som sto for opplegget, at hun skulle komme hjem
igjen, men billetten på 10.000,- måtte moren betale. Totalt 70.000,- var nå kastet rett ut av
vindu på grunn av et lite gjennomtenkt påfunn av en 17-åring. 5.000,- per dag med andre ord.
Amerikafareren kom hjem igjen med halen mellom beina.
Nå engasjerte jeg meg for å hjelpe til med å få orden på hennes liv for de nærmeste år.
Så ble det jobb med å få henne inn på skole i Norge, og ikke minst finne bosted til henne. Hun
kunne jo ikke bo hos oss i Sverige. Jeg var under denne perioden stadig engstelig for at hun
skulle plutselig våkne opp en dag med «USA» syndrom og stå på plenen hos oss for å kreve at
vi skulle ordne opp i livet hennes på nytt. Snakk om rør. Husker jeg spurte Kvinnen om det
ikke var på tide å ”klippe” over navlestrengen, men det lo hun av og svarte kontant og litt
bistert at det ikke lot seg gjøre.
Til tider følte jeg at jeg hadde rotet meg bort fra min tidligere så stabile tilværelse, og havnet i
en annen verden. Alt det som jeg kjente som stabilt, var nå blitt usikkert og faste rammer ble
visket ut. Jeg visste ikke lenger hva neste dag ville bringe – og det var ikke en positiv følelse.
Jeg passet rett og slett ikke inn i dette rotet. Heldigvis hadde jeg fortsatt mine morgenstunder
med kaffekoppen, røyken og musikken og det var sannsynligvis disse små øyeblikkene som
«reparerte» mitt sinn og ga meg kraften tilbake. Datterens kjæreste greide å skaffe en leilighet
i Askim sentrum så de to kunne bo sammen der. Det var et innskudd på kr 30.000,- og
Kvinnen betalte. Med dette hadde Amerikaturen til datteren kostet 100.000,-, og ordtaket
”Når krybben er tom bites hestene” ble nå ganske reelt. Og hvem andre enn meg gikk dette ut
over? Den bortskjemte jentungen tok heller ikke runden til alle slektningene for å betale
tilbake sponsormidlene hun hadde fått for å være et år i USA. Skammelig var alt hennes
bestefar kunne si om dette. Men hverken hun eller hennes mor brydde seg.
En lørdag kveld under middagen, kom en mann på en traktorgressklipper inn på tunet, tok 2
runder på plenen og parkerte foran døren. Det var Lennart, en eldre mann, og han var ikke det
minste edru. Han fortalte at han bodde på nabogården, og ville bare hilse på oss. Hvis vi
hadde kaffe, hadde han tatt med likør. Det hadde vi, og ba han inn. Vi fikk jo greie på en del
om naboer som vi ikke visste noe om fra før, så det var verdifull og underholdende
informasjon for oss. Gunnar og Ann som bodde enda lenger bort, var bønder på EU støtte.
Gunnar var tokmokkare (psykolog) og Ann lærer av yrke. Vi fikk vite at de som hadde torpet
ved siden av het Anna Carin og Ulf, og hun var også lærer og han lege. Lennart’s ”fjälla” som
han kalte sin kone Lisa, var på ferie så han hadde fri og var gressenkemann, noe vi merket.
Lennart hadde en sønn som het Gustav og han bodde 500 m unna. Enda lenger bort bodde
Camilla og barna. Hun var skilt og hadde bosatt seg i området med barna og 3 hester.
2 store varmblods, og en ponny vi bare kalte kortbeinten. Camilla var ca 35 år, lys og vakker
som en Svensk midtsommerkveld. Vi sugde til oss info om naboene, og plasserte de i båser
etter hva vi fikk fortalt. Etter et par timer og godt inntak av kaffe/likør skulle Lennart hjem, og
vi fulgte han ut til gressklipperen. En latterlig opplevelse faktisk, for dette var fyllekjøring på
landet i Sverige. Han tok to nye runder på tunet, fòr gjennom et syrintre så hatten ramlet av,
og dermed ble det en ny runde for å plukke den opp, før han forsvant bortover grusveien. 

Vi lo godt og holdt rundt hverandre, før vi gikk inn.
Det lå mye skrot rundt på tomten, bl.a. mye treplank som vi ble enige om å kappe opp til ved
og fyre med slik at vi fikk det bort. Resten kunne vi kjøre på fyllplassen, bare vi fant ut hvor
den var. Vi hadde jo en viss aning etter å ha fått forklaring på Turistbyrån.
Jeg fikk samlet det meste i en haug bak huset, og rigget til en elektrisk klyvsag som egnet seg
bra for slik jobb, og tenkte å starte dagen etter. Kl 06 sto jeg opp som vanlig, og etter kaffe og
de vanlige morgenrutinene, gikk jeg ut ca kl 07:30. Solen varmet allerede og fuglene kvitret
øredøvende. Det var en herlig morgen med duggfriskt gress og skogens lyder. Jeg følte meg
privilegert som opplevde dette. Livet var på sitt herligeste og jeg kjente lykken strømme
gjennom hver åre i kroppen. Synd at kvinnen ennå sov, tenkte jeg, for vi A- mennesker får
oppleve mye mere enn B-mennesker mener nå jeg. Hadde jeg fortalt henne dette, ville hun
garantert ha protestert, som hun gjorde mot mine fleste påstander. Jeg startet opp sagen,
begynte og kappe opp all skrotveden og snart samlet det seg en haug med oppkappet ved
rundt meg. Ikke så mye fyringsverdi i dette, men vi fikk jo ryddet. Når jeg hadde jobbet en
times tid gikk jeg inn for en kaffekopp. Der satt Kvinnen sur og grinete. Jeg smilte og sa hei
og god morgen, men hun svarte surt at det ikke var noen god morgen, fordi jeg hadde bråket
så hun våknet alt for tidlig. Jeg var en hensynsløs idiot som ikke respekterte hennes
morgenstund! Der fikk jeg den. Jeg hadde forstått at det var ikke mye jeg kunne gjøre på eget
iniativ uten å bli kritisert eller irettesatt. Men jeg gjorde jo dette for oss. Ikke for å plage
henne. Selv når hun viste seg blid, kunne det veksle mellom myk irettesettelse eller simple
angrep. Hun brukte enhver situasjon til å kontrollere meg og lystret jeg ikke kom det lange
tirader, helst muntlig og med et retorisk innhold av banaliteter og løgner, forvrengning av
sannheten og bortforklaringer. Alt i en og samme skuddveksling som hun selv konstruerte.
Poenget var at alt skulle skje gjennom ordre eller initiativ fra henne. Hvis ikke fikk det
konsekvenser. Eget initiativ fra meg ble ikke satt pris på. Jeg begynte å lære.

Det begynte å se bra ut rundt huset, og hagen virket velstelt igjen etter mange år med forfall.
Det som var litt artig, var at etter hvert økte trafikken av turgåere ute på veien. Det gikk vel
rykter om det Norske paret som hadde overtatt og forsøkte å få stedet i stand. Huset lå vakkert
plassert i skogkanten, og bortsett fra disse turgåerne var det bare en og annen bil, en rytter
eller to som kom forbi. Det var kort vei til Vänerns bredder med sandstrand, og heller ikke så
alt for langt inn til byen med fasiliteter for enhver smak. De fysiske forholdene lå med andre
ord til rette for en romantisk idyll.

Kapittel 8
Sommeren var på hell og det var også mitt gode humør og lette sinn. Ingenting hadde blitt slik
vi hadde tenkt oss følte jeg. Vi skulle jo ha det så romantisk, men det var nesten daglige
krangler om et eller annet. Jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv. Inn i en beskyttende
boble som stengte ute alt det ubehagelige hun konstruerte. Mitt forsvar mot hennes kritikk og
skriking ble taushet. Den formen for manipulering hun bedrev, gjorde meg bare tafatt, trist og
lei. Ofte når hun presset meg med beskyldninger, fikk hun meg til å føle at jeg var til en pest
og en plage. Selv om jeg forsøkte så godt jeg kunne, skaffe ved til fyring, eller gjøre hennes
torp i stand, kunne jeg få tårer i øynene fordi jeg følte en sterk urettferdighet som effektivt
fjernet all kraft og reduserte meg til en liten passiv klump. Jeg kom å tenke på sangen «Luka»
og en tekstlinje: «they only hit until you cry». Vi hadde nådd det punktet.
Hun kunne mykne når hun så tårene, gi meg en klem og brått bli blid igjen. Som om hun
visste at når hun knekket meg, var hun igjen ”alfahunnen” Hun ville meg ikke noe vondt, sa
hun med ettertrykk. Dette gjorde hun naturligvis for at jeg ikke skulle gå rett i skyttergraven,
for da kunne hun ikke fortsette spillet. Jeg trodde vi var kjærester og ikke konkurrenter, men
hun hadde en annen agenda. Bryte ned for å bygge opp nøyaktig slik hun ville ha meg. Jeg
lærte at det beste var å se ned i bordet, ikke møte hennes blikk eller si noe som kunne irritere
henne, bare svare på det hun spurte om og velge mine svar med omhu. Som selvstendig
individ var jeg nå kommet langt i utslettelsesprosessen, uten at jeg egentlig var klar over det
selv. Jeg kan godt huske den daglige redselen når jeg hørte hun sto opp, og kom ned, var hun i
godt eller dårlig humør? Hver eneste morgen var jeg på vakt. Kaffen og røyken i de tidligste
morgentimene var i ferd med å bli min eneste oase. Men den begynte å smake surt av
engstelse. Så surt at jeg stadig vurderte å stå opp enda litt tidligere for å trygge denne
muligheten for egenterapi og rekreasjon uten fare for å bli oppdaget. Det var bra så lenge vi
jobbet på huset og med prosjekter hun også behersket. Alt hun ikke helt forstod, ble det leven
av. Eller det jeg startet. Kvinnens datter kom på besøk, og det ble til at jeg jobbet ute mens de
satt inne og pratet eller dro på handleturer. Jeg orket ikke å være sammen med dem begge
samtidig. Jeg orket ikke å se den overdrevne dulle-omsorgen Kvinnen drev med. Meg drev
hun til tårer mens datteren, som nå var voksen, ble sydd puter under armene til de grader at
hun mer var fast på småbarnstadiet i sin mors øyne. Kvinnen skulle kjøre datteren tilbake
Norge, bli i tre dager og overnatte hos henne. Jeg skulle være igjen og passe dyra, samt jobbe
med en terrasse. Selv om jeg elsket henne så gledet jeg meg over disse dagene med egentid.
Nå skulle det jobbes effektivt og jeg kjente jeg fyltes med energi. Arbeidet var påbegynt og
jeg hadde så vidt gravet ut hull til betongklosser som fundament, og materialene lå klare. 10
hull a 70 cm dybde og 50x50 i firkant, men hjelp hadde jeg ikke fått. Hun og datteren løftet
ikke en finger for å hjelpe til. Kan huske at jeg tenkte på hull no 11 som skulle være stort nok
til å grave ned Kvinnen, spikre veranda over og glemme henne. Jeg begynte å streife innom
tanken på å bli kvitt henne – få henne ut av livet mitt – for godt!
Da de dro sa hun spøkefullt til meg, at hun regnet med at materialhaugen var omgjort til en
terrasse når hun var tilbake. Selv om det var en spøk så lå det nok alvor bak, og jeg ga meg
faen på at jeg skulle forsøke. Verandaen var nesten ferdig da hun kom tilbake, og hun forsto at
jeg hadde hatt lange dager. Hun roste min innsats og spesielt likte hun min løsning på innfelt
trapp i forkant. Jeg slukte all hennes ros og følte meg som en lykkelig skolegutt som nettopp
fått tilbake sin første skoleprøve med alle svar riktige. 







Den kvelden elsket jeg henne uten forbehold og jeg var igjen verdens lykkeligste mann. Lykkefølelsen var sterkere enn noen gang og det var bekreftelsen for meg, at jeg og kvinnen var skapt for hverandre. Hun tok frem en lykke i meg som jeg aldri hadde opplevd. Jeg følte meg ruset rett og slett. Ruset på min egen lykke! En kveld ringte hennes telefon og da hun tok den kunne jeg ikke unngå å høre en
mannsperson presentere seg som «han som hadde lånt 55.000,- av henne». Han takket for
”lappen” han hadde funnet i postkassen. Jeg skjønte ingenting av dette rare. Kvinnen fikk et
anstrengt uttrykk i ansiktet, og da jeg spurte henne etterpå hva dette var for noe, fortalte hun at
hun hadde ”glemt” at hun hadde vært i Fredrikstad når hun var i Norge. Hun hadde vært
innom denne mannen for å spørre om pengene han hadde lånt, men da han ikke var hjemme
hadde hun lagt et notat i postkassen bare. Hun hadde jo fortalt meg om hva hun hadde gjort
når hun var i Norge og jeg synes det var veldig merkelig at hun ikke husket en omveg på 9
mil, når hun husket alt annet? Her var det noe som ikke stemte men jeg visste altfor godt at
jeg ikke skulle grave i det. Tidsnok ville hun fortelle meg. Det var jo hennes business og
dessuten elsket hun meg jo, så hvis hun holdt meg utenom var det sikkert fordi det ikke var av
betydning. Men allikevel gnagde tvilen dypt inne i benmargen min.
En morgen hun kom ned, spurte hun om vi skulle kjøpe en Svenskregistrert bil?
- Greier vi oss ikke med Forden? sier jeg, og trodde hun spøkte. Biltemaet ble lagt til siden
for denne gang men hun kom stadig tilbake til dette, så jeg begynte å forstå at hun virkelig
mente det. Vi burde ikke bruke penger på en bil syntes jeg, for det var jo så mye annet å bruke
pengene på her på torpet. En dag vi skulle inn til byen for å gjøre ukehandel, kjørte vi forbi en
Volvo-forhandler.
- Kjør inn dit, sier hun, og jeg svingte av hovedveien.
Nå skulle vi visst ha bil? Hun hadde litt bilfetisj tror jeg, men jeg ble jo med uten protester.
Alle hennes påfunn gikk jeg med på. Jeg var alt for svak for henne til annet enn å forsøke med
noen spede protester og argumenter, men hun fikk det alltid som hun ville. Hun var utrolig
flink til å få meg like hekta på hennes ideer som om de var mine egne og straks fant jeg meg
med på leken. Vi endte opp med en mørk blå Volvo herregårdsvogn 850 turbo til 54.000,-
Svenske kroner og den kunne leveres om 14 dager. Bilprisene er jo mye lavere i Sverige, så vi
fikk en bra bil med 170 hk. ”Det händer nåt när man trampar på gaset”, reklamerte selgeren.
Jeg var i løpet av et par timer overbevist om at dette var det beste vi kunne bruke pengene på og trodde nesten at ideen opprinnelig hadde vært min.



I ettertid ble jeg meget riktig beskyldt for at det var jeg som ville ha denne bilen. For så vidt
sant, fordi når Kvinnen mente vi først skulle ha bil gikk jeg for denne Volvoen av praktiske
hensyn. Den var stor og hadde hengerfeste. Men sannheten var vel at hun hadde bearbeidet
meg grundig som den manipualsjonsmesteren hun var og fått meg nøyaktig der hun planla.
Jeg mente vi ikke trengte 2 biler, men hun hadde planen klar, og sa vi kunne selge Forden i
Norge og det var jo en grei tanke, hvis vi fikk solgt den?
Hun spurte datteren om hun ville ha bilen, men da den ikke var tøff nok for henne, ble det til
at vi skulle forsøke å selge på egen hånd. Neste gang vi skulle til Norge samtidig, kjørte vi i 2
biler og leverte inn Forden hos en auksjonsforretning som skulle ta seg av salget. Den var bare
4 år gammel og pen, så det mente de burde gå bra. Vi takket for oss og håpet på et raskt salg.
Tilbake på torpet hadde kveldene begynt å bli merkbart mørkere nå i september.

Kapittel 9
Det var høstferie på skolen i Norge og vi planla en hyggelig familieuke. Planen var at vi
skulle hente både hennes og min datter, så de kunne være hos oss. Vi dro over kun for å
plukke opp jentene og så returnere til Sverige. Vi var noen turer i byen og handlet og tok
jentene med på kunstutstilling. Jeg husker vi var på en utstilling med fotomontasje av den
meget omdiskuterte Natalia Edenmont. Hun skaper ofte kunst som kombinerer det
moralistiske uforenlige, kitsch med det smakfulle, det rørende med det horrible, det uskyldige
med det patologiske. Kunst som vekker oppmerksomhet langt utenfor Skandinavias grenser
og i dag lever hun med beskyttet identitet på grunn av sin kontroversielle fremstilling.










Når vi var på denne utstillingen, hvisket min datter til meg.
- Pappa, jeg vil ikke være i dette rommet.
Hun følte det var frastøtende og jeg tok henne med ut for å vente på de 2 andre.
I ettertid hadde vi alle en heftig diskusjon rundt denne utstillingen og vi voksne forsøkte å
forklare at kunst skulle vekke diskusjoner og her hadde Natalia Edenmont greid nettopp det
hun ville. Det gikk bra og jeg tror ikke noen ble skadelidende av det vi hadde sett.
Uken gikk ellers til med å plante ut 200 løk av forskjellige arter som komme opp på våren.
Om kveldene denne høstferieuken satt jeg og Ida Marie ved kjøkkenbordet og pratet om løst
og fast. Vi hadde mange lange og fortrolige samtaler som var mye verdt for oss begge to. Det
var kvalitetstid mellom far og datter på sitt beste! Jeg var glad for at hun valgte å være hele
høstferien hos oss. Ellers var det jo Ludo, eller andre spill hvor alle deltok.
Fredagen kom Elin og Øyvind, Ida Marie’s mor og hennes nye mann for å hente Ida Marie.
Det ble bestemt at de skulle bli over til dagen etter. Vi hadde en koselig kveld rundt
kjøkkenbordet, og jeg lagde fersk suppe med masse gode grønnsaker og kjøtt, mer en nok til
alle. Praten gikk løst med mye latter rundt bordet.
Reven var også innom torpet en tur denne kvelden, snuset rundt rett ved huset og så etter noen
godbiter. Apropos godbiter ja, vi var veldig flinke til å kompostere rester men det hadde vi
måttet slutte med pga ville dyr som gnagde seg inn i bingen, og dro matrester utover. Det var
et nytt scenario som vi ikke helt hadde sett for oss da vi laget kompostbingen.
Dagen etter var det stor frokost før Ida Marie og de skulle reise. Under frokosten spurte
plutselig Kvinnens datter om hun kunne sitte på med dem til Norge, og det fikk hun.
Samboeren skulle hente henne på grensen. Passet meg perfekt. Så var vi alene tilbake og selv
om det hadde vært fantastisk moro med besøk av jentene var vi glade begge to for at besøket
var over, og vi igjen kunne ha ”normale tider”.
Dagene ble kortere og nettene lenger nå, traner og gjess fløy ofte over eiendommen med sine
karakteristiske skrik mens de samlet seg i plogformasjon for tur sydover. Den friske
høstluften var deilig å trekke ned i lungene og naturen var på sitt vakreste selv med et tydelig
budskap om en kommende vinter. Både flora og fauna forberedte seg på den kommende
årstiden og så gjorde vi. Dagene tilbrakte vi ute i den fantastiske naturen vi hadde rett utenfor
husveggen og kveldene var som laget for kos i en lun stue etter mørkerets frembrudd. Jeg
hadde lært min rolle og vi levde harmonisk og lykkelige. Vi hørte lyder utenfor huset sen
kveld og natt. Vi regnet med at det var dyr, men visste jo ikke sikkert. Det hendte vi så både
kronhjort, rådyr og hare på tomten. Reven som vi foret litt, ble etter hvert ganske tam og kom
så nær som en meter fra oss. Om da ikke hunden var ute, for samme hvor liten hun var i
forhold til reven, sto hun på fire stive bein og bjeffet som besatt. Katten Willy var heller ikke
begeistret for denne inntrengeren vi matet med gulost og annet, som han så som sitt
privilegium. Vi forsøkte å holde dyrene innendørs når reven kom på besøk. Vi var jo også litt
engstelige for at dyrene våre kunne komme til skade selv om de virket mer aggressive og
dominante enn reven. Det var heller ikke så populært med rev i området fikk vi greie på av
Gunnar, den ene naboen. Gunnar hadde høns, og det hendte vi kjøpte egg av han. Gunnar
satte ikke pris på at vi holdt reven med servering så nær hans høns, men vi tenkte ikke noe
mer på det. En dag hørte jeg to hagleskudd fra gården til Gunnar ca 300 meter lenger bort, og
reven så vi aldri noe mer til. Vi ville ikke spørre Gunnar direkte og han sa aldri noe heller,
men vi skjønte hva som hadde skjedd. Uansett så hadde jeg nå satt opp lyskastere på tre sider
av huset som slo seg på med bevegelsesensorer. De slo seg på når noen kom nærmere en 10
meter fra huset, og slo seg av igjen etter 1 minutt om det ikke var mer bevegelse.
Vi så jo at det var trafikk på eiendommen om kvelden og natten av ville dyr, etter hvert som
lyskasterne slo seg på rundt huset der mitt i skogen. Lyskasterne var også praktiske når jeg
skulle ut for å hente ved til ovnen tidlig morgen eller sen kveld, når det var mørkt.
På den måten hadde jeg ledelys hele vegen rundt huset, og fant fort fram uten lommelykt.
Samtidig var de energibesparende da de selv slo seg av. Vi hadde ikke mye omgang med
naboene. Anna Carin og Ulf var nå på torpet ved siden av og klargjorde for vinteren.
Det var ikke ofte de var der, men litt vedlikehold måtte til for de også sikkert. Denne dagen
skulle de visst rense takrenner for løv og barnåler skjønte jeg. På en leges vis sto han i stigen
med en spiseskje som han skuffet grumset over i en bærepose fra ICA. Det så noe pussig ut,
men jeg begynte å venne meg til hans måte å gjøre ting på nå. Jeg hadde lyst til å spørre om
han ville låne høytrykkspyleren vår, men lot det være. Han gjorde ting på sin måte, og det
måtte han jo få lov til. Han var sikkert mer vant til små instrumenter enn store verktøy i sine
velflidde hender. Jeg må vel kanskje ta med at jeg merket Kvinnen var ganske overtroisk, og
det skulle ikke mange uvanlige ting til før hun reagerte negativt. Jeg hadde fortsatt moro av og
erte henne i de gode stundene vi hadde, så en gang hun var i Norge hos sin datter hørte jeg et
program om Ewa Brae som gikk ”igjen” i Värmlandstraktene, og den måtte jeg jo spinne videre på. Jeg har selv aldri hatt mye tro hverken på det ene eller det andre, men med en humor som stadig vekk kom til overflaten og styrte meg over på practical jokes var veien videre kort.
Så jeg lagde en historie om at Ewa Brae hadde jeg møtt i trappen opp til 2 etg. Kvinnen hadde
ikke hørt samme programmet, så jeg var temmelig trygg på at denne spøken eller spøkelset
skulle gå rett ”hjem”. Jeg fortalte historien med stor innlevelse når hun var tilbake, om
hvordan denne kvinnen hadde stått i trappen når jeg skulle opp å legge meg.
Hun hadde en lys blå fotsid kjole på, lyst langt hår og var litt gjennomsiktig. Jeg fortalte
hvordan jeg hadde bråstoppet og spurte hvem hun var? Hun hadde svart Ewa Brae for så og
løse seg opp i intet. Jeg hadde rygget ned trappen igjen, og tilbrakt natten i stuen. Kvinnen
trodde nok ikke på meg der og da, men ting fikk en vending. Noen dager etterpå kom dette
programmet i reprise på morgenen, og på hennes klokkeradio på soverommet, mens hun nøt
sin morgenkaffe. Jeg var nede da, og nå hørte hun det jeg hadde hørt. Hun ropte på meg og
fortalte hun hadde hørt historien om Ewa Brae som jeg hadde fortalt henne om.
- Så hun eksisterer, som du fortalte, sier hun.
- Ja, svarte jeg, jeg har jo møtt henne.
Hun trodde meg nå, og jeg måtte fortsette min spøk for alle hun fortalte dette videre til.
Nesten pinlig og fortelle denne historien for andre så lenge det begynte med en spøk, men jeg
torde ikke avsløre noe for da hadde det blitt leven. Jeg var fast i løgnen og når en ting er
gjentatt mange nok ganger, blir den jo en sannhet. Hun hadde bitt på dette så jeg torde ikke
fortelle at det ikke var sant, verken til henne eller andre. En dag hadde jeg vært ute og jobbet
litt med noe ved, bar jeg inn en del til fyring. De store vedkubbene var til peisovnen, og de
som var finkløyvet skulle på kjøkkenet og vedspisen. Jeg var sulten, så jeg spurte om hun
hadde lyst på brød og bløtkokt egg? Hun var opptatt med Oprah show på tv og svarte ikke,
men jeg satte nå på vann og la 4 egg i kjelen når det begynte å koke. Det ene egget sprakk
som vanlig, og vannet kokte over og fløt ut over komfyren. Jeg hentet en tørkerull og rev av
tre ark.
- Det der slutter du med, skrek hun, vi har ikke råd til dette sløseriet med papir. Jeg hoppet til
og kjente håpløsheten og samtidig raseriet bygge seg opp i meg. Jeg slo av platen, satte kjelen
til side og gikk inn i stuen til henne slo av tv’n og sa at nå må vi snakke sammen, alvorlig og
jeg vil at du hører etter.
- 1 hel rull tørkepapir koster 4 kroner, hva er dette for noe tøys?
- Jeg vil ikke høre på deg, sier hun tvert.
- Sett deg her, sier jeg, så skal jeg fortelle deg hva jeg føler, det er ikke anklagelser mot deg, men bare hva jeg opplever. Jeg hentet kaffe, og så fortalte jeg masse om mine følelser når hun oppførte seg slik hun hadde gjort nå, og stort sett hver dag. Hvor vondt det gjorde i meg med disse kranglene. 



Jeg var tydelig på når jeg sa at det går an og svare med flere ord enn nei
og ja, når jeg spør om hun hadde hatt en fin natt. Det er vanlig høflighet og si ja takk, samme med deg? ”eller” nei, jeg har sovet dårlig. Jeg følte at jeg måtte gi henne dette med ”teskjeer” om hun skulle ta det til seg, ja rent ovenifra og ned var jeg mot henne for første gang i vårt forhold.
- Jeg er lei nå, sier jeg.
Når jeg satt der fullstendig følelsemessig avkledd og fortalte henne om mine følelser, fortrakk
hun ikke en mine, bare stirret uforstående på meg. Iskald i blikket. Jeg kjente kulden fra henne
spre seg i rommet og trenge gjennom huden. Den fjernet alle mine følelser og satte mitt sinn i
en merkelig følelsesløs tilstand. En tilstand der mine egne følelser ble innhyllet i bomull og
kroppen gikk i en slags forsvarsposisjon slik at den skulle skåne meg for det vonde, både
fysisk og psykisk. Jeg var ribbet og sto naken igjen uten å kunne kjenne noe. Plutselig våkner
min hjerne og jeg legger merke til musikk fra radioen som står på. Ut av radioen strømmer
Lars Winnerbeck og Miss Li sin ” Om du lämnade mig nu ”
- Hør på teksten, sier jeg, den er fin.
- Jeg skjønner ikke Svensk, svarte hun som en trassig jentunge. Det var tydelig at hun fortsatt
var i sin låste sinnsstemning. Hvor lenge skulle hun bli der denne gang, tenkte jeg? 1 minutt, 1
time eller i dager? Jeg fortalte at jeg aldri hadde kjent noen som var så ustabil som henne humørmessig, og at jeg faktisk kjente en del mennesker. Jeg var kommet i gang, nå, jeg klarte
ikke stoppe.
- Du kan jo bli kjempesint for bagateller, du er smart nok til å sjarmere andre, mens meg kan
du hugge hodet av hver dag. Du eier jo ikke empati, selvinnsikt eller skyldfølelse for noe. Jeg
kjenner mange mennesker, både menn og kvinner, men ingen slik som deg.
- Jeg er lei deg og dine kvinnebekjentskaper, klipte hun av meg med, så nå kan du komme deg
vekk herifra. Og i samme sekund føk kaffekruset hun holdt i gjennom luften og rett i
peisovnen, glasset sprakk og kruset knuste. Sjokkert over hennes fysiske utagering samt over
hennes kommentar og mangel på å føre en normal dialog kom jeg ikke på noe som helst å si
mens mine tanker gikk på høygir. Resultatet av denne samtalen var ikke noe verd, jeg burde
jo ha forstått det før jeg foreslo noen dialog. I stedet for å finne en forsoning og forståelse
hadde jeg gått fra asken i ilden. Kvinnen reiste seg, tok jakken og vesken sin uten et ord,
smelte utgangsdøren igjen etter seg og jeg hørte den kraftige motoren på Volvoen ruset opp,
før hun spant av gårde ute på grusveien. Mine tanker kvernet videre på høygir. Var det ikke
hun som ville ha en mann som kunne prate om følelser da? Tilbake lå det skår fra kaffekruset
utover gulvet blandet med kaffe. Glasset i ovnen var sprukket på 3 steder. Hun hadde truffet
godt og med god kraft. Jeg forsto at for henne var makt og kontroll viktig, det å bli
konfrontert med sin oppførsel falt ikke i god jord. Jeg forsøkte jo bare leve et liv, leve i
kjærlighet og harmoni, ikke vinne en krig, men dette forsto hun ikke. Hvem var hun blitt,
denne drømmekvinnen? Hadde jeg gjort henne annerledes gjennom min oppførsel eller
begynte hun å vise sitt sanne jeg?

Kapittel 10
Oppslukt i mine tanker samlet jeg sammen noen telys, 4 bokser øl, et askebeger og sjekket at
dyrene hadde vann og mat. Jeg hektet av nøklene til Friggeboden fra knaggen på veggen og
bestemte meg for å overnatte der, så jeg slapp å være i huset når hun kom tilbake. Jeg var
langt nede og jeg var i tvil om jeg ville overleve ytterligere en konfrontasjon. Det var nysnø så
sporene viste jo hvor jeg hadde gått, og det var ikke meningen å gjemme meg heller. Det
eneste jeg tenkte på nå var å overleve, beskytte meg selv. 
Fra henne. Det hadde vært litt skriverier i avisene om både ulv og bjørn i området, men nå følte jeg at det var Kvinnen som var den farligste. 




Mobiltelefonen hadde jeg i lommen så kontakt med omverden var mulig.
Det føltes som det var den eneste tråden som i øyeblikket bandt meg til virkeligheten. Vel
inne låste jeg døren, satte panelovnen på fullt, trakk for gardiner og så la jeg meg på sengen.
Klokken var ca 15 på ettermiddagen, det begynte allerede å bli mørkt. Jeg følte nok redsel for
hva som kunne komme, utslitt som jeg var psykisk, sovnet jeg på sengen. Et par timer senere
våknet jeg av at bilen svingte inn nederst på eiendommen, og at døren inn til huset smalt
igjen. Jeg tittet ut i sprekken mellom gardinene, og så Kvinnen vandre rundt inne i huset. Hun
sjekket sikkert gjennom rommene om jeg var der, og etter en stund, når hun hadde oppfattet
situasjonen ble gardinene trukket for. Noe vi aldri pleide å gjøre ellers. Jeg er ikke den rette til
å bedømme henne som syk på noen måte, men etter hva jeg har lest i ettertid, har jeg forstått
at hun virkelig hadde problemer.
Jeg hadde forsøkt å ta et oppgjør med henne nå, som ikke falt heldig ut, det var jo ikke noe
feil på henne? Hun ville nok bare lete etter nye vinkler å ”ta meg på” så fort hun kunne. Det
var bare å innse at jeg satt fast i denne gjørma og ikke kom noen vei hvis jeg da ikke vendte
henne ryggen, og kom meg bort for godt. Jeg måtte smile, her satt vi nå i hver vår skyttergrav
og hadde stillingskrig, men jeg aktet ikke å gjøre noe med det før dagen etter.
Kvelden brukte jeg til å tenke over hva som hadde skjedd, denne sexmagien som var mellom
oss, hennes manglende impulskontroll og hva jeg kunne gjort annerledes osv.
Vi var jo som magneter den ene dagen, motpoler den neste. Sakte begynte jeg å legge en plan
for å komme meg bort. Empati hadde jeg jo sett hos henne når det gjaldt datteren så disse
evnene hadde hun nok, bare det at mot meg brukte hun de motsatt. Hun leste meg som en
åpen bok og brukte det for ytterligere å såre enda mer. Etter kreftsykdommen hadde jeg
ønsket meg er stille og godt liv, jeg fikk noe helt annet. Kvelden var stille og jeg syntes det
var godt og være alene, en liten batteriradio hadde jeg og ellers bare et telys. Karlavagnen var
i gang på radioen, og i dag pratet de om døden. Et upassende emne for denne dagen tenkte
jeg, og smilte litt. Jeg hadde vendt meg til tanken på at jeg skulle dø etter at jeg var syk, men
det hastet ikke. Mente det ikke spilte noen rolle hvor jeg kom etter den dagen, men regnet
med at det ville bli interessant og spennende når det skulle skje. Rett før jeg sovnet husker jeg
at jeg mot min vilje kjente et savn etter hennes varme kropp. Pokker. Hva hadde jeg gjort?
Dagen etter våknet jeg tidlig og var kaffetørst og måtte på toalettet, så jeg måtte tilbake til
huset for disse ærendene. Jeg låste meg inn, og måtte opp og igjennom soverommet for å
komme på do. Hun var våken, og i dag blid. Slik det alltid var når noe hadde skjedd.
Hun ville aldri snakke om det som hadde skjedd dagen etter, og oppførte seg nesten som det
ikke hadde hendt. Hun tittet på meg over dynekanten og sa hei, jeg svarte hei tilbake, gjorde
mitt ærende på toalettet og gikk ned for å sette på kaffetrakteren. Jeg registrerte at det var
minus 8 ute og pluss15 inne, så jeg tente opp i vedspisen på kjøkkenet. Peisovnen i stuen
hadde hun jo knust glasset på så den kunne jeg glemme. Skårene etter kaffekruset var tatt
bort. Ved hjelp av panelovnen og vedspisen på kjøkkenet, bredte varmen seg etter hvert og jeg
sank sammen ved kjøkkenbordet. Jeg vet ikke helt hva jeg følte men det var både ro og kaos
på samme gang. Jeg var lei meg samtidig som jeg følte et gryende håp og et snev av lykke.
Etter stormen kommer solen og nå ville solen vende tilbake i mitt sinn og mitt liv. Der jeg satt kunne jeg se på kjøttmeisene som sloss om maten på fuglebrettet og den falleferdige låven til Gunnar tvers over grusveien.
Låven så nesten litt trolsk ut der den lå innhyllet i tåkedisen. Katten brukte å overnatte der, og
nå så jeg han kom over veien i rask fart. Han brukte å lytte etter lyden av den elektriske vannpumpen utenfor huset. Den startet så fort vi tappet vann, og når han hørte summingen fra
den, var han fort på vannbrettet utenfor kjøkkenvinduet. Jeg åpnet opp og han klatret inn, hilste som vanlig med et par mjau, sjekket matskålen, men ville ikke ha noe, så jeg regnet med at han hadde hatt god fangst denne natten. Så var det opp å sjekke resten av familien han bodde hos. 

Jeg hørte jeg det knirket i trappen, og Kvinnen var på veg ned. Det var trinn 3 og 5 ovenifra som ga lyd fra seg. Som vanlig hadde hun på seg den sorte morgenkåpen hvor brystene kom godt fram under det tynne stoffet. Mine øyne søkte dem og jeg kjente umiddelbart den fysiske virkningen som denne magiske kvinnen hadde på meg. Med et var gårsdagens hendelser havnet langt bak i hjernens kartotek. 

Overraskende og herlig blid var hun, og spurte hvordan natten hadde vært. Jeg svarte at jeg hadde sovet godt, samtidig som jeg sendte samme spørsmål tilbake og hun takket og sa hun hadde sovet godt.

- Jeg kunne ikke tenne opp i ovnen i stua, sier jeg.
- Nei, det går greit, sier hun, skjenket seg kaffe og går inn for og sette på tv. Denne dagen hadde jeg ikke hentet avisen til henne, så den lå ikke på bordet som vanlig. Hun bemerket det ikke. 
Jeg fulgte etter henne inn i stuen, og sa at nå som det er vinter har vi bruk for ovnen, så
nytt glass må på plass. Jeg spurte om hun kunne kjøre til byen, for da kunne jeg ta ut det
gamle med en gang slik at hun fikk det med som mal.
- Kan vi ikke handle samtidig? Spurte hun. Det endte med at vi dro sammen til byen og
bestilte nytt glass, og vi ble enige om at hun skulle hente det på ettermiddagen. Jeg følte meg
lykkelig over at gårsdagens utbrudd var over. Jeg elsket henne over alt annet og hun hennes
tiltrekningskraft på meg var enorm. På en slags måte følte jeg mer enn både fysisk og åndelig
kjærlighet for henne – jeg var blitt en del av henne. Når vi kom hjem igjen var det brått slutt
på solskinnet. Hun påsto i fullt alvor at mobiltelefonen ikke lå slik på morgenen, som hun
hadde lagt den fra seg på kvelden. Jeg ble beskyldt for å sjekke mobiltelefonen hennes, noe
jeg aldri gjorde og heller ikke hadde lyst til. Men det ville hun ikke høre på. Hun sa at hun
alltid merket seg hvordan alt lå når hun forlot det, det gjaldt post, telefon og andre ting, derfor
kunne hun registrere når noe ble flyttet på.
- Du er paranoid, svarte jeg. Jeg flytter på ting når jeg rydder på bordet, og får jeg ikke flytte
på dine ting så lås de inn i et skap. Jeg kjente oppgittheten overvelde meg. Denne jenta som
jeg skulle leve med resten av livet, drev nå og voktet på meg. Hvordan kunne vi da leve
sammen? For meg er tillit en selvfølge. Jeg stolte jo på henne og kunne av og til si hun bare
kunne se på min telefon, data og hva hun ville av mitt. Må innrømme at jeg tenkte hun
kanskje hadde noe å skjule når hun tenkte i slike paranoide baner, men jeg slo fort de tankene
fra meg. Kanskje hun faktisk hadde rett, at hun hadde en fotografisk hukommelse og la merke
til de små ting som jeg rotet til. Kanskje det var min uforsiktighet som egentlig var årsaken til
problemet. Mitt sinn pendlet stadig oftere mellom håp, fortvilelse, enorm kjærlighet og
skuffelse over meg selv som ikke klarte tilfredsstille dette vidunderlige kvinnemennesket.
Men allikevel. Tanken på å forlate henne gjorde seg oftere gjeldende, men jeg visste bare ikke
hvordan ennå. Det å sitte nede hver morgen i redsel for hvilket humør hun var i, slet på meg.
Hvis hun var i godt humør på morgenen, gikk jeg jo og var redd hele dagen for når neste
utbrudd kunne komme. Stemningen var veldig stille i huset, nesten som om selv dyra forstod
at noe ikke var bra. Bikkja og katten brukte jo lekeslåss litt, men i dag var alt rolig og stille.
Nytt glass kom på plass i peisovnen, og Kvinnen fortalte at glassmesteren hadde sagt til henne
at ovnsglass ofte sprakk når man truet inn for mye ved i ovnen. Hehe, tenke jeg, da var det
altså ikke kaffekruset som hadde knust glasset, men det at jeg presset inn veden. Fy faen, hun
forsøkte og lempe også dette over på meg selv om vi begge hadde sett hva som skjedde. Hun
hadde vel ikke allerede fortrengt det som hadde hent? Husket hun ikke selv? Jeg vet søren
ikke i dag hva hun egenlig skulle med meg, for elske meg kunne hun umulig gjøre. Ikke slik
hun sa i gode stunder. Joda, hvis jeg skal være helt ærlig så hadde vi fortsatt fantastiske
sexopplevelser. Forsoningssex som noen ville si, eller var det blitt en gjensidig avhengighet
eller et slags bånd som var så sterkt mellom oss at det umulig kunne kuttes? Uansett hvor
mange krangler vi bygget opp og la bak oss og uansett hvor mye hun såret meg så føltes det
som dette båndet bare ble sterkere og tykkere og rusen i en orgasme mer intens for hver gang.
Men elske?
Huset gikk så tilbake i ”normale” rutiner noen dager før neste trekk kom.
Kvinnen var merkelig rolig, og jeg antok at faren var over for slike store sinneutbrudd, men
nå begynte hun med en ny taktikk, i det stille. Nå kan jeg jo si at jeg var veldig vár for alt på
grunn av hennes utbrudd, alt nytt la jeg merke til. Hver gang jeg hadde vært på toalettet og
kom ned igjen, gikk hun opp for å vaske. Jeg hørte Jif-bad spruteflasken kom med sine
karakteristiske Sssss, ssssss lyder når hun sprayet på. Til å begynne med tenkte jeg ikke over
dette, men da det gjentok seg hver gang jeg hadde vært der, begynte jeg jo å lure på om jeg
var smittefarlig. Hva var så farlig? Hun kunne jo suge meg lenge og vel når vi hadde sex, men
at jeg satt på toalettet var æsj liksom? Hennes lunefulle humør viste seg nå på denne måten,
og dette var nok en måte å ydmyke meg på. Men jeg nektet å føle meg som offer for hennes
galskap. Uken etter fikk jeg klager på at jeg ikke la ned ringen etter meg når jeg var på
toalettet, men jeg tok hentydningen, og la ned både ringen og lokket etter meg hver gang. Hun
derimot la ikke ned lokket. Vi var nå på et veldig barnslig nivå, men det var greit, jeg kunne
spille med i hennes spill.
- Da må du også huske å legge ned lokket, sa jeg, for om jeg skal legge ned ringen og lokket,
kan du og etterlate toalettet slik jeg må.
- Ja, da, svarte hun irritert.
Det neste var at hun hver kveld begynte å klargjøre kaffetrakteren med vann og kaffe i filteret.
Når jeg spurte hvorfor, og om hun syntes jeg lagde for sterk eller svak morgenkaffe, forklarte
hun det med at det ofte var litt vanndråper og kaffekorn på benken, så da var det bedre at hun
gjorde klart for meg kvelden før. I dag ser jeg jo at hun behandlet meg som en 7 år gammel
guttunge som ikke kunne noe selv. Det unormale var visst i ferd med å bli normalt merket jeg,
og lite overrasket meg lenger. Det kunne bli lange dager, det skjedde liksom ingenting. Det
eneste som skjedde var etter at vi hadde lagt oss, men til tross for lidenskapelige netter så var
det liksom ikke nok til å fylle døgnet. Vi kortet ned tiden nå på vinteren med lydbøker og det
satte jeg pris på, men etter noen kapitler ville Kvinnen ha på tv så det døde jo ut av seg selv.
Jeg fant aldri den gode roen og ikke klarte jeg å konsentrere meg på hva som ble lest heller så
lydbøkene ble lagt til side. Jeg hadde fortalt Kvinnen at jeg var glad i foto, og at jeg før hadde
tegnet en del. Hun lurte på om jeg ikke kunne komme i gang med dette igjen nå i vinter som
vi hadde rolige dager.
- Jo, kanskje, sier jeg, og hentet fram noen halvferdige tegninger jeg hadde i en kiste som hun
ikke hadde sett før. Kvinnen mente jeg burde ta dette opp igjen, seriøst. Jeg ble glad, for jeg
hadde jo ikke turt å bringe det på bane tidligere. For å riktig understreke at hun ville meg vel
tok hun et par linedance trinn bortover gulvet med hendene i baklommene på jeansen, og jeg
så hun var glad. Jeg ble også glad når jeg så henne slik og kjente umiddelbart gledens blod
bruse i mine årer. Jeg gledet meg alltid over hennes gode humør, i motsetning til henne, når
hun så jeg boblet over av godt humør. Da var det viktig å drepe min glede, med noen
velvalgte ord som fikk meg til å lukke munnen, gå ut på kjøkkenet og kjenne kulden hun
hadde skapt. Når hun var i godlage, kunne vi ha det bra og drodle over hva vi skulle gjøre
med huset videre, påbygg osv. Det var ikke noen mellomting mellom oss, enten veldig bra
eller veldig dårlig. Livet vårt var blitt en tur på en berg-og-dal-bane med høye berg og dype
daler. Dagen etter hadde Kvinnen et legebesøk i Norge, og samtidig ville hun ta et
familiebesøk, så vi pratet ikke mer om dette den kvelden, men gikk til sengs. Som vanlig med
vår runde med sex som godnatt. Og som alltid like heftig som om det var vårt siste knull. Vi
elsket ikke lenger, det var rå sex med tilfredsstillelsens klimaks som mål. Og dette klimaks
var like intenst og avhengighetsskapende som hvilket annet rusmiddel. Når hun dro var hun i
godt humør, og vi skiltes som venner. På denne tiden som det var mørkt tidlig om kveldene og
så langt ute i skogen, uten gatelys eller annen ”lysforurensning”, var stjernehimmelen
overveldende. I byene, der folk flest bor, er det svært få av stjernene som synes. Lyset
nedenifra gjør at det kun er de sterkeste stjernene som kommer frem, men her ute så jeg
tusenvis når jeg gikk ut seint på kveldene. Jeg likte å gå ut på terrassen sent på kvelden og se
på stjernene, sette meg på trappa og la tankene fly i den klare luften. Det føltes bra og kunne
tenke alene slik, jeg hadde mye å tenke over, og stille stunder i mørket, føltes det som renselse
for sjelen. Denne kvelden hørte jeg toner fra fiolin og det kom fra torpet ved siden av. Anna
Carin hadde fortalt meg at de skulle ha besøk av en fiolinist en kveld, noe de brukte å ha hvert
år for og musisere sammen, med mat og rødvin til og denne kvelden hørte jeg de nyligste
toner fra fiolinen og akkompagnert av fløyte. Anna Carin trakterte tverrfløyte visste jeg. Jeg
tenkte dette skulle Kvinnen hørt, hun spilte jo selv litt fløyte. Og hun var ganske flink i det
som i så mye annet.
Jeg ble sittende ute å lytte lenger en vanlig, men kulden drev meg i hus etter hvert.
Vel inne kunne jeg ikke la være å tenke på forskjellene i disse to torpene der i skogen, det ene
fylt med latter og musikk, det andre med stillhet og tårer. Og det var bare en hekk som skilte.
de fra hverandre.
En av naboene, Gustav, stoppet en dag jeg var ute, og han spurte om vi ville kjøpe noe
tømmer, i alt 15 kubikk. 1.000,- svenske kroner var alt han ville ha. Jeg turte ikke ta en slik
avgjørelse på egenhånd så jeg sa at jeg fikk høre med ”sjefen” når hun kom tilbake, og lovet
han svar om et par dager. Da jeg fortalte om tilbudet til Kvinnen, mente hun jeg skulle takket
ja med en gang, men jeg sa jeg ikke ville ta en slik avgjørelse alene. Jeg var redd for å gjøre
noe galt om jeg bare bestilte uten og spørre henne. Garantert hadde det blitt galt om jeg ikke
spurte henne først, det viste jeg jo så altfor godt. Vi kjøpte tømmerlasset, og fikk det tilkjørt
og plassert i en stabel på siden av huset. Så måtte vi kjøpe vedklyver og det ble en kjekk sak
som greide et trykk på 5 tonn. Det burde gå lett å klyve da, motorsag hadde vi jo fra før.


Snøen kom og gikk annen hver uke. Det ble ikke kaldt nok så nær Vänern til at den ble
liggende. Kvinnen hadde nå begynt å strikke raggsokker til sin far som han skulle få til jul.
Det ble et par til meg og, men viktigst var at det holdt henne opptatt og dermed irriterte hun
seg ikke så mye over meg. Julaften skulle vi være hos hennes datter og overnatte hos hennes
far, så vi hadde ikke så mye forberedelser på torpet. Vi hadde kun en krangel denne måneden
og, men da jeg truet med å ikke bli med til Norge på Julaften, roet det seg igjen. Krangelen
kom da jeg hadde sendt julebrev til mine bekjente. Hun ville se hva jeg hadde skrevet og hva
bilder jeg hadde brukt, men da hun så at jeg hadde hilst fra oss begge ble det bråk. Faen hun
skulle til og med utøve sensur på mine brev? Det var visst ikke lov og sette hennes navn på
noe så enkelt som et julebrev. Nok en gang lagde hun bråk for noe som de fleste ville mene
det ikke var noe å bråke om. Smertegrensen min var nesten nådd bristepunktet. Jeg tenkte
oftere og oftere på at jeg burde komme meg bort og ut av forholdet. Like ofte angret jeg meg
straks etterpå. Ønsket om frihet ble sterkere, det ble også båndet…
Praktiske småsysler sto igjen før jul og vi konsentrerte oss om å handle litt gaver og mat for
resten av julen og nyttår. Dagene frem mot jul var rolige, vi var ofte i byen og handlet mat og
selvfølgelig gløgg og andre godsaker på Systembolaget. På kveldene drev vi overdreven
prøvesmaking av bolagsvarer og julemat som alltid ble avsluttet med prøvesmaking av
hverandre og sedvanlig dampende sex før søvnen innhentet våre utslitte kropper.
Vi ble invitert på julebakst hos Anna Carin og Ulf i torpet ved siden av. De hadde en stor
vedfyrt steinovn og ville gjerne at vi deltok. Vi fikk pizza og lettøl når vi kom og mens
steinovnen ble klargjort, begynte jentene med deigen. Jeg har aldri vært noe spesielt sosial av
meg så jeg fant på en unnskyldning for å slippe unna. Om de trodde på det vet jeg ikke, men
jeg gikk tilbake og lot de fortsette bakingen. For meg var disse folkene litt for mye
teoretikere, så jeg følte jeg hadde lite til felles med dem. Kvinnen var igjen en tur i Norge
igjen for et par dager, og harmoni og ro hersket i huset. Dyra fikk ekstra godbiter, og jeg
storkoste meg. Jeg var ofte oppstemt og glad når hun skulle dra på Norgesturer, for da ble det
fred i huset. Jeg ventet henne hjem på onsdag og som regel sendte hun melding når hun var på
veg. Men denne onsdagen gikk formiddagen uten at jeg hørte noe. Når det var så stille skapte
det en frykt i meg, ikke for at det hadde skjedd noe, men mest for at hun skulle være i dårlig
humør når hun kom. Frykten satt hardt i meg når hun kom utpå ettermiddagen, men den var
ubegrunnet, hun var i godlage og jeg kunne slappe av. Jo, jeg var redd henne, og jeg tror hun
visste det og benyttet seg av det. Ord hun brukte mot meg i små doser hver dag virket nesten
som gift, og forgiftet meg sakte, men sikkert. På en måte greide hun å skape en dårlig
samvittighet i meg for noe jeg ikke visste hva var. Båndet ble stadig sterkere og strammere.
Jeg forsøkte alltid å finne på noe som gjorde henne glad, men det ble sjelden verdsatt lenge.
Like gjerne kunne hun finne på å bruke det mot meg ved neste anledning. Bittelille julaften
var vår siste kveld før Norgesturen, så jeg tenkte å gjøre det litt koselig for oss. Jeg samlet noe
ved som jeg tok med opp i skogkanten, rigget til en bålplass, to plaststoler og en turkjele. Det
var mye snø så jeg trampet en sirkel, så det ble god plass. Når det var blitt mørkt hentet jeg
henne, ba henne ta med to pledd og bli med meg. Vel fremme brant bålet, og på kjelen hadde
jeg varm gløgg, stjernene blinket og det var en trolsk stemning ved bålet. Det første hun
bemerket var at jeg sløset med veden, jeg bet det i meg og sa ikke noe selv om jeg merket den
sårende svien. Bikkja svinset rundt mens vi drakk varm gløgg og pratet om løst og fast. Vi var
bare 30 meter fra huset, men kunne like gjerne være langt til skogs, så mørkt var det. Det var
en kald kveld så når bålet brant ned gikk vi inn igjen, og fortsatte vår bittelille julaften.

Kapittel 11
Dagen etter dro vi til julefeiring i Norge, hvor vi skulle overnatte hos hennes far. Han hadde
kjøpt inn en sovesofa til oss, og vi fikk eget rom.
Vi så morgenen etter at det var en klistrelapp i fotenden på sovesofaen hvor det sto 200,- og
logoen til en bruktbutikk. Ryggen min var så vond at 200,- føltes luksuriøst, men mannen var
78 år og synes sikkert han hadde gjort et godt kjøp. Feiringen gikk bra, og etter en sein kveld
dro vi tilbake for og ha en ny natt i torturedskapet hennes far hadde ment vi skulle sove i.
Først ville han vi skulle ha en Cognac og etterpå var det litt småprat hvor han som alltid pratet
om ting før krigen og sine kvinneerobringer. 1. Juledag dro vi hjem igjen, etter frokost hos
hennes datter. Selv om frokosten forløp hyggelig og det lot til å se ut at alle hygget seg, måtte
vi begynne på returen. Vi hadde jo en katt som sikkert gikk og ventet i vinterkulden på
menneskene sine. Stakkars pusen, feire jul ute uten sine mennesker. Det som forundret oss litt
når vi kom til Kristinehamn sentrum var at det var åpent i alle store butikker, Coop, Maxi,
Lidl osv. Her var det visst en helt vanlig handledag på vår egen skinnhellige 1. dag jul. Vi var
motpoler når det kom til hjemmekjærhet og reise. Jeg gledet meg til å komme hjem igjen, og
hun var mer den som gledet seg over å være borte. Hun kjedet seg tror jeg, så jeg forsøkte å
fortelle henne at vi selv hadde valgt dette, og kunne ikke regne med noe mer enn det vi gjorde
det til selv. Hun var enig i det. Når vi nå var tilbake, falt hun fort inn i sin rolle og jeg i min.
Jeg kunne ikke fri meg fra tanken på, at med enhver annen kvinne en henne ville dette gått
veldig bra, mens slik det var nå var det meste helt av hengslene. Jeg trivdes hjemme, så lenge
alt var bra, vel og merke. Jeg trivdes med torparlivet med snekring, hagearbeid og slike ting.
Jeg har alltid vært hjemmekjær, og det var ikke noe unntak her, selv om hun ofte var umulig å
forholde seg til. Jeg forsøkte å legge merke til hvordan hun oppførte seg på morgenen, om
hun var brå i bevegelsene eller ikke. Det indikerte ofte hvilket humør hun var i. Men hvis hun
var for stille kunne det også bety at et utbrudd var under oppseiling og da med forvarsel om et
av den kraftigste typen. Hun gjorde meg aldri noe fysisk, bortsett når vi lekte oss i sengen og
brukte pisken. For meg var ikke det så ille, smerten i det fysiske kunne pirre i rett setting, men
da var det jo lek. Og hun fikk vel utløp for sin herskerolle. Jeg fikk ingen tenning av det. For
meg var det umulig å bli opphisset av å bli smertefullt banket, men når angrepet opphørte og
hun trøstet meg med sine tårevåte unnskyldninger var det en så sensuell og følelsesladet
setting at jeg ble hard nok til å kunne ta henne på den måten hun da tryglet etter. Det var de
daglige psykologiske dryppene som slet mest på meg, og hun skjønte hun såret meg enkelt
med sine metoder. Når jeg forsøkte si ifra, mente hun at jeg burde tåle såpass, så tøff som jeg
var. Jeg forsvarte med meg at det som kom fra henne, såret mye mer enn om andre gjorde det
samme. Jeg trøstet meg ofte med at hun var kritikksyk og måtte ha det siste ordet. Den gang
forsto jeg jo ikke at hun virkelig var syk. Jeg hadde lett for å unnskylde henne for hennes
handlinger, selv om jeg viste det var feil av meg, og båndet ble sterkere og strammere.
Nyttår skulle vi være på torpet og hennes datter skulle komme først, kjæresten etterpå.
Kvinnen måtte hente datteren, så det ble noen turer fram og tilbake. Nyttår kom og gikk uten
de helt store opplevelsene, bortsett fra en krangel mellom datteren og hennes kjæreste. Han
kom kl 19 på nyttårsaften og dro igjen kl 20. Da hadde han gjort det slutt, og vi fikk en heller
utrivelig kveld med masse gråt og klaging fra jentungen. Kvinnen måtte frakte sin datter til
Norge 2. januar for da var det bra igjen mellom henne og kjæresten. Det gikk utrolig mye tid
og bensin til slikt tull, men jeg bemerket det aldri. Det var visst slik jentene i denne familien
var laget. Torpet var et kaldt hus bl.a. fordi det var dårlig isolert, men planen var jo å gjøre
noe med det senere. Jeg trivdes derfor godt ved kjøkkenbordet og panelovnen under vinduet.
Noen ganger når jeg hadde vært oppe på toalettet, hadde Kvinnen listet seg ut på kjøkkenet og
slått ovnen av. Kun for å få meg sint sikkert, men jeg lot meg ikke merke med det, bare slo
den på igjen. Jeg forsøkte å fortelle henne senere at jeg frøs mer en henne, og hadde mindre
underhudsfett, men da mente hun bare at jeg beskyldte henne for å være feit. Jeg svarte da
med at hun var perfekt i mine øyne og den kvinnen jeg ville ha, som regel ga hun seg da. Jeg
husker godt fra vinteren der borte at jeg konstant frøs. Om morgenen måtte vokte meg vel så
jeg ikke vekket henne. Hvis hun ble irritert over noe så tidlig på dagen, kunne hele dagen
være ødelagt. Så jeg listet meg ut av sengen og passet på å ikke trå i de trinnene som knirket i
trappen: nr 3 og nr 5. Jeg utviste all den forsiktighet jeg kunne, så hun ikke skulle våkne. Det
var ikke kun av hensyn til henne. Det var mest av hensyn til meg selv – så hun ikke skulle
komme til å ødelegge den eneste tidsmessige oasen jeg hadde klart å beholde, for å pleie min
egen mentale helse. Egentlig levde jeg jo i ”redsel” for å vekke hennes sinne. Jeg tenkte nok
ikke i slike baner der og da, kalte det mest å ta hensyn til henne, for å pynte litt på den
egentlige sannheten. Selv om hun sa hun elsket meg, ble følelsen av at hun brukte meg til sin
fordel sterkere og sterkere, og at hun helst ikke ville ha hele meg. En gang spurte hun meg
hvor den glade mannen hun traff hadde tatt veien? Jeg svarte at han må du lete etter. Kanskje
han ble igjen i Fredrikstad. Jeg merket meg at hun ikke tok den. Jeg ble mer og mer klar over
at hun så på meg som en brysom nødvendighet. Selv levde hun som om hun bodde alene, og
tok lite hensyn. Helst burde jeg være usynlig, samtidig som det jeg utrettet på torpet skulle være synlig. Vi gikk sammen hele døgnet og jeg var klar over at slikt kunne slite, men slik det var nå, ble det bare surrealistisk. Ren galskap slik dette hadde utviklet seg. 
Jeg hadde som en selvpålagt oppgave og støvsuge en til to ganger i uken nå når det var vinter, og lite annet å
finne på. Måtte le litt, for nå begynte hun plutselig, etter at jeg hadde ryddet bort støvsugeren,
å hente den frem igjen og gjøre samme jobben. Når jeg spurte hvorfor, fikk jeg til svar at jeg
ikke gjorde god nok jobb. I dag kan jeg ikke fatte hvorfor jeg ikke sprakk totalt ovenfor denne
tyrannen av et kvinnemenneske. Mitt svar på dette var rett og slett å slutte med og støvsuge,
jeg følte vel bare avmakt. Når ting begynner å bli vanskelig og fastlåst er det alltid den letteste
veien ut å gjøre noe med de enkle tingene. I mitt tilfelle ble det enkleste jeg kunne forandre
støvsugingen, og ikke det som var kjernen – Kvinnen. Det var jeg altfor redd for, og dessuten
var båndet for sterkt. Det ble derfor til at vi i grunnen gikk rundt og voktet på hverandre i
disse januardagene. Som oftest gikk jeg til sengs før henne nå på vinteren, mest fordi jeg frøs
og ville komme under dyna, men jeg våknet alltid når hun kom. Selv om vi hadde kranglet
tidligere på kvelden la hun seg alltid inntil meg, kysset meg på skulderen og hvisket ” jeg
elsker deg”. Jeg lot som jeg sov og noen ganger lot hun hånden vandre nedover kroppen min
for å kjenne om jeg hadde truse på. Selv om jeg hadde trusen på var det ikke alltid beskyttelse
nok. Jeg prøvde å holde tilbake sexen men det var fånyttes. Hånden hennes fant min stake
uansett og klargjorde den for bruk. Med eller uten mitt samtykke og når hun først kom dit så
var det egentlig det samme, da var jeg også klar for et øyeblikks intens nytelse. Frossen som
jeg var, hadde jeg alltid varmelakenet på nivå 1 om natten. Da jeg fikk det, formante hun meg
om at det brukte strøm så det måtte kun brukes når det var ekstremt kaldt, men jeg brukte det
hver natt. Gleden varte uansett bare i ca 1 måned og så sluttet det å virke! Hun klarte ikke helt
å skjule sin glede over at varmelakenperioden var over. Denne morgenen satt jeg også der i
”min krok” på kjøkkenet når hun kom ned etter natten, sur som så ofte og vi vekslet ikke et
ord, før hun plutselig sier.
- Slutt med å slippe inn katten så tidlig når jeg vil sove. Han kommer jo opp i sengen og
vekker meg. Det vet du, og du gjør dette bare på kødd mot meg.
- Du har ikke sagt noe om dette før, men det går fint, så helt i orden, svarer jeg. En time
senere kommer hun tilbake fra stuen og slenger ut av seg at hvis hun hadde visst at jeg røyket
så mye som jeg gjorde, skulle hun aldri flyttet sammen med meg. Hun var plaget av røyken.
Greit, svarte jeg, da kan jeg ta data/gjesterommet til røykerom. Når jeg ikke lot meg erte opp
av dette, fortsatte hun med å beskylde meg for å lese tekstmeldinger på hennes telefon igjen.
- For min egen samvittighet gjør jeg ikke sånt, din telefon er bare din og hva du har der er din
sak, sa jeg. Dama var paranoid, og dermed måtte jeg vel regne med slike beskyldninger.
Hersketeknikken skinte godt igjennom. Jeg tok med meg røykesakene og gikk opp trappen til
gjesterommet. Avisen hadde jeg sluttet å hente til henne, så nå måtte hun ned til vegen for å
hente den selv. Jeg så hun gikk ut i morgenkåpen etter avisen, og jeg passet på å løpe ned,
hentet et brett øl, en ostebit og litt brød.

Kapittel 12

Nok en gang muret jeg meg inne, med hodet i sanden som en struts og jeg håpet jeg kunne
greie det så lenge at hun kom med fredsflagget. Utholdenheten var min beste venn. Telefonen
min hadde jeg jo, og data med linje ut. Bort, bort, bort, det var tanken i meg hele tiden, men
hvor? Jeg ringte noen kjente i Fredrikstad og ba de holde utkikk etter leiligheter for meg. De
ble jo overrasket over at situasjonen var så ille som jeg beskrev, for på hjemmesiden vår så jo
alt så fint ut. Jeg fortalte sannheten. De forsto nok ikke hvor slitsomt det var å leve midt oppi
dette, men de skjønte jeg var frynsete i nervene. Uansett så startet jeg opp dataen og søkte på
alt som kunne leies ut i Fredrikstad, Finn.no, Fr-stad blad osv. Jeg fant mange, men en vekket
interessen min. Ikke stor, ca 30 kvm, men det var tak over hodet og en dør å låse. Det første
jeg gjorde var å ringe husverten for å avtale visning. Han ønsket referanser, og det hadde jeg.
Nå var tiden litt avgjørende for visningen. Jeg hadde tannlegetime 9. februar, så jeg avtalte
samme dato når jeg først var i Fredrikstad. Hvis jeg ikke fikk låne bilen, skulle jeg komme
meg dit på annen måte. Det neste var å skaffe penger til depositum. Jeg hadde jo ikke mye
inntekt, og det lille jeg hadde til overs var brukt på torpet. Etter 2 telefoner, hadde jeg fikset
det, og kunne få låne med gunstig nedbetaling. Nå endelig skulle jeg bort, tenkte jeg. Snart,
bare noen dager til, så er jeg ute her. På kvelden banket hun på døren og spurte om jeg ville ha
mat. Det er ikke mat jeg trenger, svarte jeg, la meg være i fred. For første gang kjente jeg at
båndet var slakkere og tynnere. Når jeg hørte tv sto på nede listet jeg meg på do, ellers
forholdt jeg meg rolig. Det gikk denne dagen, neste og en natt til før hun banket på igjen og
spurte pent om vi kunne prate. Jøss, tenkte jeg, hun vil prate? Det var nytt.
Jeg slapp henne inn og ba henne sitte, fortalte hva jeg følte nok en gang, og hun begynte å
gråte, og jeg gjorde det samme. Mine følelser var en salig blanding nå og mine
hjernehalvdeler motarbeidet hverandre. En del var fast bestemt på flytting og den andre delen
som merket båndet skrek i dyp angst.
- Bli med ned, sier hun, du kan røyke hvor du vil, jeg orker ikke dette Vidar.
- Greier seg med kjøkkenet, svarte jeg, men jeg avslørte ikke planene mine om rask flytting.




Lån av bil var viktig nå. Selv om min tannlegetime var avtalt, så visste jeg ikke om hun
plutselig kunne si nei. Her var det om å gjøre og stryke henne med hårene de dagene som var
fram til 9. februar. Samtidig måtte jeg sørge for at min rasjonelle side hadde overtaket over
følelsene. Forden vi hadde hatt for salg i Norge hadde vi hentet igjen, da den var litt vanskelig
å få solgt, så nå hadde vi 2 biler igjen. Jeg begynte å tenke løsninger, men kun for meg selv.
Jeg hadde en del arbeid å gjøre som jeg hadde lovet, og synes jeg måtte holde, ikke minst for
meg min egen stolthet. Furtingen kunne jeg jo ikke drive på med i evigheter. Jeg hadde blant
annet lovet naboen å ta bort en stor furu som tok bort mye sol for begge eiendommene. Den
var sikkert 15 meter høy, og jeg begynte og konsentrere meg om dette. En gråkald morgen tok
jeg fram motorsagen og en stige. Furua hadde grodd rundt strømkabelen, så naboen mente at
jeg burde kontakte fagfolk med kranbil, men jeg tenkte, ikke faen, dette greier jeg.
Først la jeg ut noen greiner for å sperre grusvegen for kjørende eller gående. Dagens
”rushtrafikk” var over. Om 2 biler og en skolebuss kan kalles for rushtrafikk da?
Så startet jeg sagen, og ved godt mot skred jeg til verket. Nytt kjede gjorde underverker, og
etter litt tid knaket det i dette kjempetreets sammenføyninger. Jeg dro ut saga, gikk litt unna,
og håpet treet ikke traff naboens gamle lagård. Jeg sto og fulgte med til det smalt i bakken.
Hurra, uansett presisjon eller flaks, det lå akkurat slik jeg hadde tenkt. Så da var det bare å
kviste, dele opp hovedstammen og få greinene vekk fra vegen og åpne for trafikk igjen. 3
timer etter kunne jeg gå inn og kjenne varmen fra ovnen. Kvinnen var og fornøyd merket jeg,
hun var blid i dag. Neste morgen var jeg sliten etter gårsdagen og bevilget meg selv fri. Katten
Willy fikk bare sitte ute og fryse til det passet Kvinnen og slippe han inn. Jeg turte neste ikke
hoste eller lukke ovnsdøren for hardt når jeg la inn ved. Tenk om jeg vekket henne. Hva da?
Når hun kom ned, ville hun jeg skulle rydde opp etter trefellingen med en gang. Stammen og
kvistene lå jo utover i hagen nå. Da jeg sa at det måtte vente fordi jeg var sliten, truet hun med
utkastelse igjen. Det var så vidt det ikke glapp ut av meg at jeg skulle flytte snart. 

Jeg hadde tatt litt for hardt i dagen før, og det straffet seg i dag. Vi hadde diskutert dette før, og blitt enige om at hvis vi ikke følte oss i form, skulle vi kunne ta det med ro. 
Hun hadde hatt fridag i går, så hvorfor kunne ikke jeg ha fri i dag? Vi var jo ikke uføretrygdet for ingenting, og jeg trodde vi var enige der, men det gjaldt visst bare henne. Jeg hadde holdt på i mange timer nede ved veien med dette treet. Ikke det at det var noen bragd i seg selv, men det var tungt å arbeide slik alene og rydde bort disse tunge greinene og stokkene, så veien ble farbar igjen.
Nå lå de på egen tomt, og ikke i veien for noen. En dag fra eller til kunne ikke gjøre noen stor
forskjell. 9. februar kom og jeg reiste alene til Norge. Jeg hadde avtalt å overnatte hos Elin,
hennes mann og min datter, så jeg slapp å kjøre 60 mil på en dag. Vel fremme i Fredrikstad
fikk jeg en rask kopp kaffe. Jeg ble vist rommet jeg skulle låne, og fikk pusset tenner før jeg
fòr videre til tannlegen. Så tilbake for å vente på tlf fra den nye husverten, og så møte han for
visning.
Husverten mente denne hybelen ikke var noen plass for en voksen mann, men jeg forklarte
situasjonen slik at han forsto hva problemet mitt var. Jeg kunne ikke overta hybelen før 1.
mars, men så lenge jeg hadde kontrakten visste jeg at det kun var 3 uker igjen i Sverige. Nå
var jeg i hvert fall ikke avhengig av hennes humør lenger. De to dagene jeg var i Norge fikk
jeg gjort mye. Min datter skulle ha seg pass, og så lenge hun ikke var myndig måtte vi
foreldre skrive under. Eksens nye mann hadde ikke myndighet til dette, så det var greit å få
ordnet dette samtidig nå som jeg var der. Det tikket inn sms fra Kvinnen flere ganger i døgnet,
hvor hun fortalte hvor mye hun elsket meg. Litt pussig egentlig. Hun elsket meg alltid mest
når jeg var som lengst bort eller inne i henne, aldri når vi var i samme rom eller hus lenger.
Jeg fikk pratet mye med Elin disse dagene. Vi pratet om mitt liv og hennes liv og hun var stolt
over at hun hadde slanket seg mye og at hun nå hadde jobb som sykepleier. I en alder av 45
hadde hun begynt på utdannelse og fullført med glans, nå var hun 55. Faktisk var det samme
dagen som jeg kom, så jeg var innom en blomsterhandler og kjøpte noen tulipaner og
gratulerte med dagen. Jeg hadde rommet til Ida Marie som mitt private de to dagene, og ellers
fikk jeg lov til å gjøre som jeg ville. Den 11.2 tok vi avskjed, og jeg ba både min datter og
Elin ta vare på seg selv og hverandre. Det skulle vise seg at det var siste gang jeg så Elin i
live.
Rett før jeg skulle kjøre tilbake til Sverige ringte Kvinnen og spurte omtrent når jeg kom, for
hun hadde en overraskelse. Jeg ville nok ikke være hjemme før det var mørkt, svarte jeg, men
heller ikke alt for sent. Turen gikk greit, jeg tok ikke noen røyk/kaffepause på Grums, for når
jeg kjørte alene røykte jeg i bilen med vinduet på gløtt. Jeg svingte inn ved siden av Volvoen
ca kl 18. Hun møtte meg ute og var blid. Kjøkkenet lå mørklagt, så hun ba meg vente i stuen.
Etter hvert ba hun meg komme, og der hadde hun tent masse telys og overraskelsen var et par
hyller hun hadde snekret og malt mens jeg var borte. 




Hun hadde pyntet de med en knall gul saftmugge og ditto lysestaker. Jeg må innrømme at hyllene var pene og forseggjort, passet inn og virkelig pyntet opp, så her hadde hun brukt sin kreativitet. Jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for hva jeg hadde gjort, og hva jeg ville fortelle henne om noen dager.
Alt var bra mellom oss i flere dager på rad nå. Nesten irriterende bra, fordi jeg fant liksom
ikke noe påskudd til å fortelle at jeg hadde funnet meg nytt bosted. Selv om jeg fortsatt var
fast bestemt på å flytte vaklet mine tanker og mitt sinn under noen øyeblikk. Spesielt da vi
hadde gode stunder og jeg tenkte på alt det fantastiske gode vi også delte. Joda jeg kjente
fortsatt båndet men var bestemt på å ta frem saksen. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om med dolokket, og jeg slapp ikke inn katten før hun var våken osv, så alt var rolig.

En kveld under middagen måtte det bare ut. Jeg begynte pent og sa det var vanskelig å bo slik
når jeg ikke fikk være meg selv, samtidig som jeg ble truet med å bli kastet ut stadig vekk. Så
fortalte jeg om hybelen, og hvordan dette hadde skjedd, samt at jeg ønsket å flytte mine ting
så fort som mulig. Stillheten var øredøvende i brøkdelen av et sekund og så braket det løs.

Hun reagerte som hun pleide, sta som hun var, og ba hun meg bare ryke og reise, men noen
bil fikk jeg ikke låne. Bilene var hennes og skulle jeg gå fra henne fikk jeg min sann bruke
beina! Jeg gikk og la meg uten å kommentere noe som helst. Det var viktig for henne på den
måten å si at dette er mitt hus, mine biler og her bestemmer jeg.
Dagen etter ba jeg henne hjelpe meg med en stor kiste som inneholdt datautstyr ned trappen,
samt en kommode. Hun bemerket at det var synd hun hadde malt kommoden så pent, når den
ikke skulle være der lenger. Jeg orket ikke spille med lenger så det glapp ut av meg.
Det er synd kommoden i det hele tatt kom hit i huset! Selv tok jeg ned mine malerier fra
veggene i huset, pakket dyner i søppelsekker osv. Hun hjalp til, men det virket som hun
gjorde det helt mekanisk. Hun var merkelig stille. Når alt var stablet i gangen, så jeg jo at
dette som sto der var alt mitt jordiske gods. Det var ikke mye å skryte av og mesteparten
måtte jo bli igjen, fordi jeg ikke hadde plass dit jeg skulle. Men nå hadde jeg et eget sted, og
endelig følte jeg et visst overtak.
- Jeg får leie en varebil i morgen, sa jeg. Hun svarte ikke. Jeg gikk opp i 2. etasje, la meg
nedpå og bare forsøkte å slappe av. Med ett hører jeg hulking nedenifra, så høyere, nesten
som et såret dyr. Etter hvert tiltar dette og går mer over i skriking. Jeg går ned, finner henne i
fosterstilling på badet, knugende på et håndkle, oppløst i tårer. Dette hadde hun selvfølgelig
iscenesatt for at jeg skulle synes synd på henne, men jeg så det ikke den gangen. Å se henne
slik traff meg rett i hjertet. Jeg sank ned på kne, tok rundt henne og sier:
- Du kan ikke ligge her. Jeg får ikke et fornuftig ord ut av henne, hun rister og skjelver i hele
kroppen så jeg løfter henne opp.
- Kom, vi legger oss nå, vi trenger hvile begge to.
Hun ble med, gjennom kjøkkenet, gangen og opp trappen til soverommet hvor vi kledde av
oss og krøp under dynene. Nå var nærheten viktig, og vi holdt rundt hverandre og gråter begge to. Hun spør meg hva hun skal gjøre om jeg blir borte, men jeg sier at dette får vi finne
ut av senere, vi kan prate mer i kveld, hvil deg nå.
- Det er så mye som gjenstår av oppussing her og jeg kan ikke bo her alene, sier hun.
- Hysj, sier jeg igjen, vi tar dette etterpå. Hun gråt ukontrollert, men roet seg av mine
kjærtegn. Som det alltid brukte å gå ble vi seksuelt opphisset, men denne gang var det
nærheten som var viktigst. 
For første gang på lenge elsket vi med hverandre. Det var ikke bare å tilfredsstille et vanvittig begjær, denne gang var det dypere enn det og en helt ny og
total følelse. Jeg kom inn i henne og mine tårer dryppet ned på hennes, blandet seg før de rant
nedover hennes hals og ble borte på lakenet. Jeg kjente hennes negler boret seg inn i ryggen,
og det var nesten som hun ville dra av meg huden for så og bre den over seg. Hele tiden
gjentok hun;
- Jeg elsker deg, jeg elsker deg. Nærheten var total, og jeg har aldri før eller senere vært med
på noe så intenst som dette. Vi kom samtidig. Det fysiske og psykiske jeg opplevde var så
sterkt at jeg aldri vil glemme det. Vi sovnet og våknet først når det var mørkt ute og i rommet.
Vi lå våkne i sengen. I stummende mørke med armene og kroppene tett rundt hverandre. I det
øyeblikket angret jeg på min beslutning og jeg kjente tårene presse bak øyelokkene og bane
seg vei ned i svelget. Jeg var fast i min beslutning om å reise og da gjorde det ekstra vondt.
Dette var siste gang. Etter en stund tok vi på oss badekåper, og gikk ned for litt prat og kaffe
ved kjøkkenbordet. Nå som tingene mine sto stablet i gangen, var det faktum at jeg skulle bort
visualisert for henne, og hennes trusler om å kaste meg ut hadde nå null verdi. Hun var urolig
og sa at det ikke gikk å selge huset slik det var nå, så jeg måtte hjelpe både med det og salget
av Volvoen. 


Nå sa hun faktisk at jeg hadde vært til hjelp, og kunne berømme meg for det.
- Ja, gangen må gjøres ferdig og det er mer som må gjøre her på kjøkkenet også, sier jeg.
- Jeg har slettet hjemmesiden så den kan ikke brukes som reklame ved salg. Som ved et trylleslag hadde tonen forandret seg og nå så jeg at hun var rett ved et sinneutbrudd, men tok seg i det
- Jeg vil du skal bli, vær så snill å hjelp meg Vidar, sier hun.
- Jeg kan komme tilbake og gjøre det ferdig, men da må du hjelpe meg med å få mine ting til
Fredrikstad, sier jeg. For som du vet har jeg ikke lov til å kjøre svenskregistrert bil i Norge, og
Volvoen er størst.
- Og skal jeg hjelpe deg med å gjøre ferdig, og selge her, vil jeg ha litt av overskuddet, sa jeg.
- Om vi får det vi har snakket om bør du kunne regne med ca 100.000,-, men først etter at
salget er i orden, sier hun lavmælt.
- Jeg trenger å låne 11.000,- veldig fort, for depositum og kjøpe hvitvarer, svarte jeg.
Jeg sa ingenting om at jeg allerede hadde lånt 11,000,- av en bekjent i Fredrikstad til slike
ting.
- Ja, jeg har så mye på konto, sier hun, jeg overfører til deg bare du kommer tilbake.
- Jeg lover, svarer jeg.
- Da kan vi kjøre til min søster på fredag og lagre tingene mine der så lenge, og så blir jeg
med hit igjen samme dag om det er ok, sier jeg.
- Ja, svarer Kvinnen. Jeg tenkte det var best å få mine ting til Fredrikstad slik at de i hvert fall
var i riktig by. Hun var redd nå, redd for å bli sittende her ute i skogen alene.
- Jeg synes det er synd å selge her sier hun. Det er et fint sted.
- Ja svarer jeg, men det fungerer jo ikke mellom oss og jeg orker ikke mer.
- Kan vi ikke forsøke litt til, jeg skal ta meg sammen sier hun.
- Men jeg vil beholde hybelen som sikkerhet uansett hva som skjer.
Plutselig rammet tvilen meg med full kraft og slo vekk knærne under meg og gjorde meg
svak. Utrolig hvordan en blir tiltrukket på en nesten besettende måte av mennesker med slike
psykopatiske trekk. Det å se henne så usikker, redd, gjorde meg myk og jeg hatet det,
samtidig som jeg elsket det. Der var den. Den intenst magiske tiltrekningskreften. Den som
fikk frem beskyttertrangen i meg, fikk mine følelser til å ville trøste, beskytte, eie og elske
henne på samme gang. Jeg ønsket å komme meg bort, samtidig som jeg drømte om at ting
skulle bli gode igjen. Mitt indre var et sammenkrøllet nøste av motstridige følelser som var i
ferd med å ødelegge meg fullstendig. Det gode var så ubeskrivelig godt, og det vonde så
uutholdelig vondt. Vi fikk kjørt tingene mine til Norge og lagret de hos min søster. Senere var
jeg en tur over og installerte meg på hybelen slik at den var klar for meg om jeg trengte den.
Men jeg dro tilbake til Sverige som lovet for å gjøre ferdig og hjelpe til med salget. Jeg hadde
ikke klart å kappe båndet helt. Det var vel høsten året før at Muhammed-karikaturene i
Jyllands-Posten blusset opp som debatt i media hos oss borte i Sverige. Ikke en eneste dag
gikk uten at vi hørte om dette. Og debatten fortsatte ennå. Vi lo litt av dette og hvor furtende
begge parter var i denne saken. Dette var litt sandkasse mentalitet mente vi. Bli så sint for
noen tegninger? Utearbeidet var skrinlagt i denne kalde perioden av året, så vi overga oss til
innekos med levende lys og rolige dager. Det var litt bedre mellom oss nå når jeg hadde
hybelen å reise til. Hun torde ikke være fullt så nedsettende mot meg, for hun visste at jeg
kunne reise til den hvis jeg ville. Våren hadde allerede gitt seg til kjenne merket vi, lengre
dager, bedre temperatur og bare veier. Men det kunne falle snø rett som det var, eller regne
for så og fryse på. Så sto påsken for døren. Kvinnen og datteren planla å være sammen på
torpet, mens jeg begynte å planlegge alenepåske i Fredrikstad. Jeg orket ikke tanken på
hvisking i krokene som de to bedrev når de var sammen. Jeg hadde valgmuligheter nå.

Kapittel 13
Vi dro onsdag før påsken satte inn. Hun skulle bli med å kjøre meg til Norge og plukke opp
datteren. Egentlig ville jeg ikke at hun skulle vite hvor hybelen var, men samtidig hverken
orket eller ville jeg holde henne utenfor. Rester av båndet satt fortsatt godt fast rundt halsen
og strammet fortsatt, samtidig som det minnet meg på alt det intenst gode jeg aldri hadde
opplevd med noen annen.
Jeg gledet meg til noen dager alene i Fredrikstad. Selv om det ikke var stort, hadde jeg fått
rigget opp data og tv. Det var uansett bare en midlertidig løsning, men her bestemte jeg i alle
fall selv. Ikke minst var det jo sesong åpning av uteservering i byen i påsken, og da kunne jeg
treffe kjente, prate med andre en Kvinnen. Det skulle bli godt. Trekke inn ny frisk vårluft i
lungene for å døyve smerten. Begynne så smått på nytt. Våkne til liv igjen. Hybelen hadde et
rom med kjøkkenkrok, en gang og et bad. Ikke noe soverom, så jeg måtte sove der jeg spiste,
laget mat og alt annet. Jeg regnet med at det ble mulig å få tak i noe større siden. Når vi kom
fram til hybelen bønnfalt Kvinnen meg om å bli med tilbake, men jeg stålsatte meg og sa nei.
Jeg var forberedt, men jeg oppdaget samtidig hvor vanskelig det var. Kreftene mine begynte å
minke i takt med hennes bønn. Hun gråt, og det var vanskelig å være hard, men da hun vendte
ryggen til meg og gikk mot bilen, overvant jeg den siste tvilen på hva jeg ville, og låste meg
inn i mitt lille krypinn. Nå eller aldri! Påskeaften ringte hun og fortalte at datteren var blitt
hentet av kjæresten, så hvis jeg ville, kunne jeg bare komme. Der og da hatet jeg meg selv for
min egen reaksjon. Jeg hadde jo bare vært alene i 2 dager. Fornuften ble brutalt feid over ende
og erstattet av følelser og lengsler etter å enda engang få oppleve den fullstendige enheten
med henne. Fy faen, logrende som en hund ville jeg til henne. Jeg ville holde henne, elske
henne, ta henne og kjenne min egen kraft tømme seg dypt inne i henne. For en stakket stund
ville da alle mine følelser være nullstilte inntil alt bygget seg opp på nytt atter en gang. Jeg
hatet meg selv for at hun hadde slik tiltrekningskraft på meg, hatet mitt eget begjær og hatet
henne, men jeg visste også at hvis jeg avslo og komme, ville jeg hate meg selv minst like mye
for det også. Kanskje mer. Jeg svarte at jeg skulle sjekke togtider og komme så fort jeg kunne.
Noen plassbillett fra Oslo S mot Stockholm kunne jeg ikke få da det var fullbooket. Men jeg
fikk billett til et tog som først gikk sydover i Sverige til en gudsforlatt betongplattform som heter Öxnered, men først andre påskedag. 



Dit kom jeg kl 10 på formiddagen og måtte vente 3
timer på tog nordover igjen gjennom Sverige. Hele stedet var bare et eneste stort
jernbanekryss hvor tog kom og gikk hele tiden, ellers bare skog. Det var kaldt den dagen,
minus 9, og ikke noe venterom, kafeer eller slikt å kunne gå inn på, så det ble traving fram og
tilbake på perrongen for å holde varmen. Endelig kom toget, og turen gikk nordover igjen. Jeg
fikk meg en varm kaffe på toget, og falt i tanker om livets skjøre innhold. Det at jeg traff
denne kvinnen hadde forandret livet, gjort det vondt og bra på en gang. Jeg både hatet og
elsket henne, og jeg vet hun følte det samme for meg. Jeg hadde aldri møtt noen som kunne
røre ved mitt indre så til de grader. Jeg visste vi ville komme inn i samme tralten om noen
dager og mer krangel, allikevel ville jeg til henne. Jo, jeg var sårbar, men jeg ville ikke vise
det for henne lenger. Jeg ville hun skulle tigge meg om min kjærlighet, noe hun også skulle
gjøre etter hvert. Kanskje det var det som var den gyllne nøkkelen til et lykkelig forhold? Jeg
følte at jeg kanskje var inne på rett vei nå til å kunne håndtere min drømmekvinne.
Kvinnen ventet på meg på Kristinehamn stasjon, vi kysset lidenskapelig og jeg kjente den
velkjente varmen spre seg raskt gjennom hele kroppen og gjøre meg ør. Vi kastet oss inn i
bilen og dro rett til torpet. Som vanlig flyttet hun hånden fra girspaken og til mitt venstre ben
mens vi kjørte. Sakte og lett som en fjær lot hun fingertuppene vandre oppover til de traff
utbulingen på buksene som hun kjærtegnet med små sirkelbevegelser. Reaksjonen lot ikke
vente på seg. Hennes hånd la seg over med et fastere tak og jeg kjente at det skulle ikke mye
mer til nå. Åh som jeg hadde savnet henne! I takt med at lemmet mitt ble stivere ble hjertet
mitt svakere. Jeg var fortapt. Hun hadde meg bokstavelig talt i sin hule hånd og satte elegant
båndet tilbake på plass samtidig som hun strammet det to hakk. Som et offerlam lot jeg henne
villig gjøre det og jeg nøt det. Lot hjernen fylles av nytelsens begjær samtidig som den siste
rest av fornuft blåstes bort. Vel hjemme gikk vi rett opp på soverommet. Igjen hadde hun
erobret meg, og igjen hadde hun vist meg hvilken kvinne hun var. 
Igjen var jeg fortapt. Igjen hadde jeg fått oppleve den mest ultimate nærhet og nytelse som kan beskrives. Jeg hatet meg selv men det var det verdt. Alt var verdt dette. I hvertfall der og da. Neste dag var jeg tidlig våken og det hadde blitt rutine at jeg gikk ned, satte på kaffetrakteren, tente opp i peisovnen og vedspisen på kjøkkenet, så huset ble fort oppvarmet. Katten Willy skulle også slippes inn, men nå alltid etter at Kvinnen var våken, slik hun hadde bestemt. Så var det ut til postkassen å hente Wärmlandstidningen som jeg igjen hadde begynt å hente inn, og som regel ville hun lese den først når hun kom ned. Bikkja fikk gjort sine ærender samtidig. Dagene gikk i et slags harmoni og Kvinnen skulle igjen en tur til familien i Norge. Det var jo uansett ikke noe vi fikk gjort på torpet nå før det ble varmere i været, så vi hadde god tid til alt annet. 
Den morgenen hun skulle dra var det kaldt, men huset var godt oppvarmet til hun skulle på badet. Etter en halvtime kom Kvinnen ned og jeg husker jeg sa.
- Godmorgen, har du hatt en god natt?
- NEI, ropte hun ut irritert.
Det ene ordet falt som en piskesnert i rommet. Tausheten og tristheten falt som en stein over
meg, og jeg forsto ingenting? Hva var galt nå da? Jeg følte meg redd og kjente kvalmen
komme. Her var det et slags diktatur hvor hun hadde sine lover, jeg krøp sammen og holdt
munn. Usikkerheten gnaget gjennom tarmene og inn i margen. Hva hadde jeg gjort for feil nå
da? Noe måtte det jo være. Febrilsk gikk jeg i tankene gjennom alt som hadde skjedd og blitt
sagt og analyserte de siste døgnets hendelser for å finne feilen. Jeg var like rask som en
datamaskin men uansett hvor gjerne jeg ville finne feilen, fant jeg ikke noe. Jeg følte meg
dum samtidig som panikken begynte komme sigende. Jeg pustet raskt flere ganger før jeg
gjenvant fatningen og prøvde samtidig å gjøre meg så liten og usynlig som mulig. Jeg hadde
gjort en feil som forstyrret idyllen og jeg var en idiot som ikke fant den. Da var det best å
redusere seg selv og håpe at det stoppet der. Siden Kvinnen skulle kjøre langt var hun raskt i
dusjen, pakket en overnattingsbag, og etter vel en time var hun reiseklar og gikk uten å si et
ord til adjø. Jeg var igjen, alene med dyra. Tenkte veldig på å reise til hybelen og bli borte,
men jeg kunne jo ikke uten videre bare ta bilen og stikke av heller. Jeg måtte inn til
Kristinehamn for å komme videre. Jeg elsket stedet, plassen, skogens ro, men tenkte oftere på
å bare forlate alt og reise til hybelen. Og hva med dyra? De kunne ikke greie seg selv og jeg
visste ikke hvor lenge hun ble borte. Jeg prøvde å resonere meg fram til hva hun hadde fått
med i bagen, var det for 1 eller 2 netter? Selv om jeg var lettet over å være alene kjente jeg
tårene nok en gang presse seg på og jeg svelget hardt noen ganger. Jeg kunne ikke hjelpe det
men jeg følte at det var min skyld og at jeg hadde med en eller annen handling som jeg ikke
selv klarte se, drevet henne bort. Hvor skulle hun forresten dra? For første gang i mitt liv
kjente jeg et stikk av sjalusi – hadde hun noen å dra til? Nok en gang hadde hun straffet meg
for noe jeg ikke visste hva var eller hvorfor, nok en gang slengte hun meg verbalt i veggen.
Jeg må innrømme at jeg gråt og var fortvilet. Hva var det med denne kvinnen som oppførte
seg slik, hva gjorde jeg feil? Tusen spørsmål svirret rundt i hodet og jeg fant ingen svar. 4
timer senere tikket det inn en tekstmelding:

Kjære gull, jeg er fremme hos datter, turen gikk fint, jeg elsker deg. Kyss, savner deg.

Jeg svarte på den omgående, men var litt kort nå. Alltid etter at hun hadde oppført seg slik, og
det hadde gått litt tid, var det som om hun ikke husket hva som hadde skjedd. Hun hadde brutt
meg ned og nå var hun i ferd med å ”løfte meg opp igjen”, men som vanlig så jeg det ikke, jeg
var bare takknemlig for at hun var blid igjen. Dagen gikk med til å bære inn ved, holde huset
varmt og høre på radio. Tv har jeg i grunn aldri hatt noen stor interesse av. Nå når hun var
borte kunne jeg jo ha det så varmt jeg ville, og ikke 18 grader som hun helst ville ha. Dyra og
jeg storkoset oss, det vanket mange godbiter fra kjøleskapet når vi var alene hjemme. Disse
små skapningene var i hvert fall glad i meg. Jeg la merke til at hun hadde tatt med seg det vi
kalte ”svenskeboken”. Det var en lommebok med felles penger i svensk valuta, men jeg
regnet med at hun skulle ha til bensin og kanskje handle litt på hjemvegen. På kvelden kom
det ny tekstmelding med ønske om en god natt, den valgte jeg ikke svare på. Jeg savnet henne
der jeg lå og kjente den salte smaken av tårer før søvnen endelig befrier meg fra gråten.

Morgenen etter var det vanlige rutiner med oppvarming av hus, katten inn og hunden ut for
sitt tisseærende. Kaffe i kruset og avislesing kombinert med P4, noen tekstmelding kom ikke
denne morgenen, men vi tre hadde det jo bra, selv om hun var i mine tanker hele tiden.
Utpå ettermiddagen hørte jeg bilen svinge inn på grusen nede på tomten. Hunden kjente lyden
og gneldret. Hun var oppdrettet til å varsle, så hun hadde superhørsel og kjente godt igjen
lyden av Volvoen. Kvinnen var tilbake. Jeg tok på fottøy og åpnet døren. Bikkja smatt
mellom beina på meg som vanlig og løp til matmor som nå hadde åpnet bakluken på bilen, og
jeg forsto at hun hadde mye å bære på. Vi ga hverandre et kyss og jeg ønsket henne
velkommen hjem, før vi lastet ut av bilen. Når vi vel var inne spurte jeg om turen hadde gått
bra, og det bekreftet hun. Jeg merket hun var i godlynne, og hun ba meg titte i et par av
posene som ennå sto i gangen. Her fant jeg et bordstaffeli, pensler, maling og masse lydbøker
fra biblioteket. Den ene forfatteren var Arto Paasilina, den andre var Liza Marklund og
hennes nå kjente bok om forfølgelse (gömda). Det var og en del lerret i forskjellige størrelser
med i en annen pose, så nå kunne kalde vårdager fylles med noe for oss, en fin hobby syntes
jeg. Jeg spurte om vi kunne sette i gang allerede samme kveld ved kjøkkenbordet og det var
hun positiv til, men først ville hun at vi skulle gå til sengs. Jeg lot meg ikke be to ganger. Når
akten var over sovnet hun, ikke så rart etter nesten 4 timer på E18, men jeg ble liggende en
stund med mine tanker. Igjen var mine følelser et garnnøste, og igjen kjente jeg at hun holdt et
godt tak i båndet. Det var blitt tykkere nå, enten jeg ville eller ei. Sånn var det bare. Senere på
kvelden når vi hadde spist, satte vi på en Arto CD, pakket opp malesakene, blandet farger og
koset oss der ved bordet. Igjen var det kjærlighet og harmoni som rådet i huset. Jeg forsøkte
meg på å male en kvinnekropp, hennes, forsøkte på huset og på landskap, men noe ville ikke
bli med i penselføringen. Det endte opp med at jeg tok en tykk pensel og malte over med
svart, hele lerretet ble sort hver gang jeg nærmet meg noe. Inspirasjonen til å skape var rett og
slett borte. Tankene mine var kaos og det gjenspeilet seg på lerretet. Jeg klarte ikke fullføre
noe. Jeg forsøkte flere kvelder på rad, men alltid endte jeg opp med et sort lerret. Til slutt
tegnet jeg en strektegning og slo inn en spiker i kjøkkenveggen, hang det opp, ga rett og slett
faen i malingen. Lysten og kreativiteten var borte, og jeg var tom. Det eneste jeg kunne føle
var båndet. Dette båndet som holdt meg fast som ga meg en intens nytelse og uutholdelig
smerte og som ellers utraderte alt annet ved meg. Det spilte ingen rolle lenger. Ingenting spilte
noen rolle lenger. Sakte ble hverdagene slik de hadde vært før, de fløt sammen i en grå masse
med Kvinnen foran tv i stuen og jeg ved radioen på kjøkkenet. Helt til kvelden kom og vårt
samvær tok seg opp til nye høyder. Som om vi skulle godgjøre det faktum at vi ikke kunne
omgås på en normal måte på dagen og måtte ta igjen det om kvelden for på den måten oppnå
en slags surrealistisk balanse. Ikke vet jeg, men fy faen så avhengig jeg var av disse kveldene.
Samtidig som de gjorde så vondt etterpå når tomheten innhentet meg. Jeg kan tenke meg at en heroinist har på samme måte når han eller hun setter et skudd og i tiden frem til neste. Jeg var avhengig. Så var det tid for neste utbrudd.

Kapittel 14
Plutselig en dag spurte hun meg om jeg hadde plassert en GPS-sender i bilen, så jeg kunne se
hvor hun var når hun var i Norge. Jeg hadde jo ikke det, og benektet at det var tilfelle. Da
mente hun jeg hadde lagt til et spionprogram på mobilen. Jeg benektet også dette, og ba henne
ta seg en tur på verksted med bil, telefon og sitt eget hode, for undersøkelse. Senere ble jeg
nok engang beskyldt for å lese hennes sms, men jeg hadde god samvittighet, så hun kom ikke
noen vei med det. Det måtte vel heller være hennes egen samvittighet som ikke var helt ren
når hun fikk slike fantasifulle, paranoide tanker, tenkte jeg. Stillheten var merkbar innenfor
husets vegger, og vi kommenterte begge i gode øyeblikk at vi kun manglet en stor veggklokke
som sa Tik-tak-tik-tak lik den besteforeldre hadde engang i fjern fortid. Vi pleide alltid å spise
middag ved nyhetstider på tv. 
Vi fikk bare inn svenske kanaler så det fikk vi bare leve med, men det var en koselig stund på kvelden i hvert fall. Da kranglet vi ikke og kunne faktisk planlegge litt fremover, men det lå vel i kortene at hun ville selge så fort huset var salgbart.
Det var stadig oppslag om disse Muhammedkarikaturene på nyhetene, og vi fleipet litt med å
lage en rondellhund som også var populært i Sverige på den tiden. Bare det at de fleste som
plasserte ut slike, gjorde det som en performence, mens vi ville gå videre og lage en
Muhammedhund som vakte oppsikt. Brått var vi på bølgelengde igjen, slik vi alltid hadde
vært når vi planla pøbelstreker. Vi bestemte at dette måtte vi utarbeide videre, få det ut i livet
for å se hva slags oppmerksomhet det ville få. Helt anonymt og på natten måtte vi plassere
denne trehunden i en trafikkert rundkjøring, og så fikk vi se hva media sa. Der og da, samt de
neste dagene, var vi kjærester igjen. Gud, som jeg elsket denne rampejenta. Neste dag utpå
ettermiddagen startet jeg kompressoren og fant fram spikerpistolen for å snekre denne
rondellhunden. Vi hadde brukt formiddagen på å finne ut hvordan den skulle se ut, og
Kvinnen laget et Mohammed skjegg av grått garn. Jeg hadde funnet en råtten sauefell i et av
uthusene som vi kunne trekke skjelettet med. Det beste ville vært å snekre skjelettet av noen
bord, men det gikk ikke Kvinnen med på. Jeg tenkte litt og kom på at jeg jo hadde felt en stor
furu, der hadde jeg noen greiner liggende som det var liten verdi i, i hvert fall fyringsverdi.
Så jeg tok med meg en håndsag og gikk opp bak uthuset hvor denne kvisthaugen lå. Der
valgte jeg meg ut to greiner som kunne bli kropp og bakbein, fordi sidegreinene var i riktig
vinkel. Ved hjelp av sagen og fantasien tok ting form i hodet mitt, på hvordan dette kunne
snekres sammen. Frambein, hals og hode fant jeg også emner til, så da var det bare å skride til verket. Ved hjelp av spikerpistolen og en haug med dykkert begynte ting og ta form. Kvinnen
hjalp til, og når skjelettet sto ferdig hentet jeg saueskinnet som skulle stiftes på. Det var
skittent av jord og preget av elde, kunne godt forveksles med et hundeskinn på avstand.
Uansett så fikk det duge, og jeg begynte med å tilpasse før jeg skjøt det fast med 50mm
dykkert. Strammet og skjøt inn spiker rundt omkring. Så skjedde det - det som ikke skulle
skje. Au! Kvinnen så på meg og jeg fortalte at jeg satt fast, jeg hadde rett og slett i all min iver
spikret fast venstre pekefinger til rondellhunden. Jeg ba henne hente den blå knipetangen som
lå i verktøykassen. Da hun kom med den, måtte først spikeren bankes litt tilbake ut av
fingeren igjen slik at hodet på den kom ut av neglen før hodet kunne knipes av. Deretter ba
jeg henne ta tak og bare dra den lynkjapt ut andre veien, mens jeg holdt igjen. Det gikk fint,
litt blod, men det ble jo bare ekstra effekter på sauefellen. Hun hentet det som skulle være
”skjegg”, og vi festet det også. Vi lo og hadde det gøy mens vi drev med disse rampestrekene,
som senere skulle ende i en krangel igjen pga min evne til å dra strikken litt for langt.
Noe manglet på vårt verk syntes vi, men så kom jeg på ballongposen i trekassen i gangen, og
jeg foreslo at vi kunne jo utstyre den med kjønnsorganer av to runde og en lang ballong. Jeg
hentet 2 runde, en blå, en rød og en lang hvit, noe dristig syntes vi, men vi gjorde oss ferdig
Ble det leven av dette kunne det jo kanskje slå ned på Nordmenn mente hun, men jeg mente
det skulle gå bra. Når dette ”utstyret” av ballonger var festet og på plass, hentet jeg kamera
og tok et bilde for å kunne minnes senere. 

Stygg som juling ble skaperverket, men vi hadde det jo gøy. Og den ble stor som en hest.



Så hentet jeg Volvoen og rygget opp bak huset og
la dette ”dyret” inn bak. Nå var det middagstid og venting. Vi mente vi måtte vente til minst
03 på natten før vi satte den i en rundkjøring, for da var det lite eller ingen trafikk og risikoen
for å bli sett var minimal. I det området vi bodde var det noe som het ”Grannsamverkan”, og
det var rett og slett et borgervern som passet på og varslet når noen kjørte ut og inn av
området. På natten i helgene sto det posteringer ved de to veiene som gikk inn dit vi bodde.
Dette var opprettet fordi noen hus var blitt plaget med innbrudd noen år tilbake. Vi visste vi
kunne bli observert når vi kjørte inn og ut av området midt på natten, men da det var midt i
uken håpet vi på at ingen så oss. Dessuten var vår Volvo nå kjent for folk i området. Kl 02:30
kjørte vi mot byen, det var 15 km dit. Vi hadde valgt oss ut en rundkjøring som lå mitt
mellom Coop Forum, Lidl og Lantmännen så der ville den synes godt. Og som Kvinnen sa,
det var mange innvandrere som handlet på Lidl som kunne bli provosert. 
Nå har ikke jeg noemot innvandrere, men vi skulle jo vekke oppsikt med vårt stunt, så da kunne det kanskje blinoe leven i avisene. 
Jeg gjorde nok dette mest for Kvinnen, fordi jeg så hennes glede, adrenalinkick og iver. Vi kom inn til byen, fant rundkjøringen og hun stoppet midt i den, mens jeg plasserte ut dyret med ryggen mot Mekka for å provosere ytterligere. Alt var nøye planlagt, så dette gikk fortere enn et bankran. Ikke en bil å se og vi skyndte oss hjem og til sengs, mens vi gledet oss til morgenavisen. Det var ikke noen oppstandelse i Wärmlandstidningen dagen etter, men vi skulle uansett gjøre ukehandel denne dagen, så vi kunne kjøpe Kristinehamns- tidningen også. Hunden sto på samme plass, og vi kjøpte avisen........Ingenting. 
Kvinnen tok opp telefonen og ringte Kristinehamns-tidningen og spurte om de hadde observert rondellhunden. Nei, det hadde de ikke gjort, og de brydde seg heller ikke noe om det. Kvinnens skuffelse syntes på henne, men jeg sa at hvis vi ventet litt, så kanskje noe
kunne skje. Vi måtte bare være litt tålmodige! Ferdigstillelsen av huset gikk smått fremover.
Det var fortsatt kaldt ute så oppussing av gangen måtte vente. Litt fordi vi måtte ha
utgangsdøren åpen under dette arbeidet, og ikke minst fordi vi måtte sage materialene ute.
Huset var kaldt nok i seg selv så vi ventet litt med det, men trappen opp skulle males og det
gjorde vi i felleskap. I tillegg passet jeg på å rive den buen som så forferdelig hjemmesnekret
ut. Soverommet fikk ny tapet, etter hennes smak, så det var nok å gjøre. Det var mest snakk
om å ”sminke” huset for salg nå. Vi hadde bare bodd her på ordentlig i ca 6-8 måneder, men
kostet på masse til bad, kjøkken og terrasse for så å planlegge salg. Trist synes jeg, men slik
ting var, måtte det bare gjøres. Vi jobbet effektivt sammen, men det ble lange dager. Jeg
kjente at jeg trengte en fridag nå, så en kveld vi hadde lagt oss, spurte jeg om vi dagen etter
bare kunne kose oss inne uten og gjøre noe.
- Jo, vi kunne ha frokost på sengen og bare slappe av en dag, mente Kvinnen og gledet seg til
en dag med sex og kos uten tanke på noe annet.
- Jeg vet ikke om det blir så mye sex, svarte jeg. Jeg er sliten og trenger mest hvile, men litt
kan vi vel få til. Dagen etter våknet jeg som vanlig tidlig og gikk ned, starta kaffetrakteren og
tente opp i ovnene. Jeg tok en røyk og kaffe nede først, og la inn en ny runde med ved. Det
var en grå dag med mye tåke, og gradestokken viste minus 5.
Jeg tok med kaffe-krusene opp og vekket Kvinnen forsiktig, hun virket ikke blid til tross for at
klokka nå var nærmere 09:00.
- Vi må få kappet veden ute, sier hun.
- Ja, men det haster ikke, og i dag skulle vi jo slappe av, svarer jeg.
- Dessuten er det ikke noe utevær i dag, fortsetter jeg. Hun tok en slurk kaffe og gikk ut av
sengen.
- Her skal det jobbes, svarte hun bistert, og fant frem arbeidstøyet hun brukte.
Tilbake sitter jeg som et spørsmålstegn, og lurer på hvor denne dagen vi skulle slappe av
hadde tatt vegen og hvor var det blitt av sexlysten hennes? Min forsvant effektivt når jeg
oppdaget hennes sinnstilstand Uansett bestemte jeg meg for at jeg ikke ville arbeide samme
hva hun sa. Jeg trengte denne fridagen. Jeg følte meg virkelig sliten i både sjel og kropp.
Etter en stund hørte jeg Kvinnen forsøkte å starte motorsagen, gang på gang uten å få det til.
Jeg kledde på meg og gikk ned og åpnet en øl, til tross for at klokka bare var litt over 09. Jeg
lot henne slite med motorsagen som ikke ville starte. Snart kom hun i døren og ba meg hjelpe
henne med å få start på den, noe jeg gjorde, og hun forsvant rundt veggen mens hun ruset
motoren. Hun er gal tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg angret bittert på at jeg hadde fortalt henne
om dette tømmeret som nå ble brukt mot meg, men hun hadde nok funnet noe annet hvis hun
absolutt ville. Jeg gikk til stuevinduet der jeg hørte lyden av sagen utenfor. Jeg så hun hadde
klatret opp på toppen av tømmerlasset, og var i gang med å kappe på de øverste stokkene.
Haugen var 2 meter høy og stokkene var isbelagte, i tillegg visste jeg at sagkjedet var modent
for sliping. Uansett ville det fort bli sløvt igjen når hun saget i de frossene stokkene.



Det var heller ikke trygt å stå på en haug med glatte stokker, og bruke sagen i det humøret
som hun var i. Dama var rett og slett gal, og jeg ga faen. Vi hadde pratet om dette med
sikkerhet når det gjaldt motorsagen før, men dette hadde hun tydeligvis glemt nå.
Vi hadde vært enige om alltid å være to når vi brukte sagen, og alltid ha telefonen i lomma.
Hennes lå på salongbordet. Ren galskap å jobbe på denne måten tenkte jeg, men så lenge jeg
hørte sagen var under arbeid og ble gasset opp i ny og ne, slappet jeg av. Etter et par timer
kom hun inn, og jeg sa hva jeg mente om denne formen for jobbing. Da ble hun sint, og mente
jeg kunne kommet ut og gitt henne en klem for å stoppe henne. Jaha, så det var min skyld at
hun hadde gjort det hun hadde gjort? Typisk. Oftere og oftere følte jeg en indre tristhet over
utviklingen i forholdet vårt. Slik det var blitt, måtte det mer enn god sex og noen fine stunder
til for og rette opp. Det hadde gått for langt i negativ retning. Noen løsning fant jeg ikke.
Det var en gordisk knute vi hadde floket oss inn i, men jeg trodde kanskje at samtaler kunne
hjelpe, hvis hun ville lytte og ta det inn over seg? Jeg ville innerst inne ikke gi opp for jeg
visste dypt i mitt hjerte at båndet holdt meg sammen med henne. Uansett hvor ille det var så
var det en del av meg som ikke ville gi slipp, samme hva som skjedde. Kvinnen dro igjen en
tur til Norge for legebesøk og å treffe familien. I hvert fall sa hun det. Denne gangen skulle
hun bli borte 4-5 dager, og nå var vi venner så vi ga hverandre en god klem før hun kjørte.
Som vanlig ba jeg henne kjøre forsiktig og tenke på at mange var glad i henne. Jeg ba henne
også sende sms når hun var framme, slik at jeg visste alt hadde gått bra. Hun sendte sms
allerede etter noen minutter, og fortalte at hun hadde kjørt gjennom rundkjøringen og nå var
hunden borte. Kjedelig! Hadde hunden blitt fjernet uten en eneste kommentar i avisene? Vi
fikk se an enda noen dager. Dagene gikk med dyrene og meg. Vi hadde jo 15 kubikk med
tømmer som lå der ute. Den skulle kappes, klyves og stables, men måtte ha en sommer på å
tørke så det var i grunnen ikke noe hast. I tillegg var det et tungt og tåkete vær, så det fristet
ikke med slike ting nå. Jeg grunnet litt over forholdet vi hadde, forsøkte å analysere og den
rasjonelle delen av meg kom vel fram til at jeg var i ferd med å utslettes av denne kvinnen.
Jeg trodde jeg var sterk, men hun var sterkere. Samtidig innså den følelsesmessige delen at jeg fortsatt var godt knyttet til henne gjennom båndet av lidenskap, begjær og følelser. Litt av en
tilstand jeg hadde klart å sette meg selv i. Jeg så ingen vei ut. Eller VILLE jeg egentlig finne
en vei ut? Jeg hadde gått inn i dette følelsestyrt og ikke brukt fornuften, slikt straffer seg ofte.
Men du verden for noen høydepunkt jeg hadde fått oppleve! Alt har sin pris sies det.
Foreløpig var jeg villig til å betale prisen, men jeg hadde ennå ikke sett sluttregningen.
Utover dagen kjedet jeg meg litt, så jeg gikk opp på datarommet og tittet litt rundt på nettet.
Her fant jeg noe som het Teletullingen, og hvis de fikk tips kunne de ringe og utgi seg for noe
annet, tulle litt for så å avsløre at personen var lurt. Senere skulle innspillingen gå på radio i
Norge. Jeg smilte mot dataskjermen og tenkte på vår rondellhund og hennes skuffelse over at
det ikke hadde skjedd noe i media. Jeg skrev inn, fortalte historien og at Kvinnen var voksen
og ville ta en slik spøk på strak arm. Jeg oppga hennes tlf nr, hvilket bil-nr vi hadde, og tid og
sted for situasjonen rundt rondellhunden. Kvinnen var jo skuffet over lite oppmerksomhet så
nå kunne hun kanskje få uttelling. Så glemte jeg alt, og livet fortsatte som vanlig noen uker.

Kapittel 15.
En dag vi hadde planlagt en bytur for å handle, ringte telefonen til Kvinnen. Vi var faktisk
nesten ute av døren og på vei, når hun tok den og sa navnet sitt. Først ble hun blek, og så hørte
jeg hun si at hun vedkjente seg en rondellhund, men rosa kaniner hadde hun ikke noe med, og
full hadde hun ikke vært siden ungdommen. Så begynte hun å gråte, før hun la på.
- Hva er det, sier jeg, men hun gråt hysterisk og gikk inn igjen. Vel inne ringte telefonen på
ny.
- Ta den, sier hun til meg og jeg gjorde det.
En radioreporter var på tråden og han forklarte at det var fra Teletullingen. De hadde fått et
tips om å erte denne kvinnen fra en Vidar, men de rakk ikke hilse fra vedkommende før hun la
på. Jeg gikk ut av rommet og sa at Vidar var meg, men spurte så om hva de hadde spøkt med
siden hun ble så oppskaket. Jeg fikk historien, og de hadde fortalt henne at de var fra politiet
og at hun måtte til avhør i Norge og at det var 3 år fengsel for slikt. De hadde utvidet spøken
med en historie om at hun også var observert i en annen rundkjøring, sittende med 100 rosa
lekekaniner rundt seg og samtidig drukket vin og skrålet. Nå fortalte jeg at hun hadde reagert
stikk motsatt av det jeg trodde hun skulle. Men jeg forklarte også at de kanskje ikke burde ha
dratt det så langt og sagt at det var fra politiet. Mannen beklaget og sa de ikke ville sende
innslaget, og var virkelig lei seg. Han ville endog sende en blomst, men jeg sa at dette skulle
gå bra og at jeg ville rydde opp i dette. De kunne heller tenke litt over hvor langt de burde gå
med sine spøker og sitt program. Nå hadde jeg et problem kjente jeg, og gikk inn med tungt
hjerte. Hun satt i salongen oppløst i tårer, og jeg satte meg midt i mot henne på salongbordet,
tørket og kysset bort hennes salte tårer så godt jeg kunne. Jeg forklarte henne at dette var en
spøk som ”noen” hadde satt i gang, men benektet at det var meg. Det turte jeg ikke si der og
da. 
Hele 2 timer tok det før ting roet seg litt. Litt på sidelinjen vil jeg bemerke at denne
kvinnen ble utrolig sensuell når hun gråt. Det var som leppene hovnet litt opp, Hun ble rett og
slett sexy og fikk meg til å føle sterk beskyttelsetrang for henne pluss noen andre tanker. Hun
vekket så mange og forskjellige følelser i meg som jeg aldri før har kjent hverken i intensitet
eller i mangfold. Det var ikke ofte hun gråt, kun når det var noe negativt for henne. Jeg hadde
aldri sett henne gråte for noen andre enn for seg selv. Jeg hadde jo bare ønsket at hun skulle få
den etterlengtede oppmerksomheten rundt rondellhunden, men dette hadde altså gått for langt.
Vi kom oss av gårde etter hvert. Jeg foreslo at vi kunne kjøre ut på Marieberg og
kunstutstillingen der, ta en matbit (fika) før vi handlet og det ville hun. Det viktigste for meg
nå var å få hennes tanker bort fra det som hadde skjedd. Spøken hadde slått helt feil.

30. april er det Valgborgsmässoafton i Sverige, og det ligner litt på vår St.Hansaften med bål
og slikt. Bare at her velsignet de vårens komme. Vi dro til stranden og var med en stund, for å
sosialisere oss litt. Det var sangkor og taler, men med en litt kristen undertone, eller kanskje
mye? Valborg var jo fra gammelt av en heks som ble brent på bålet. 



Da vi kom hjem sent, så jeg Øyvind til Elin hadde ringt meg, men det var så sent at jeg ikke ville ringe tilbake der og da. Morgenen etter ringte jeg tilbake, det var 1. mai. Han fortalte at Elin lå for døden, og at det var kreft med spredning. Jeg kjente jeg ble helt nummen i kroppen og tankene surret rundt. Mitt første spørsmål var: Hva har skjedd?????? Hvor lang tid har hun igjen?? Hva med omsorgen for Ida Marie, foreldreretten til Ida Marie hadde jo jeg delt med Elin? Han beroliget meg med at han skulle ta vare på Ida Marie, noe hun ville selv også. Han lovet også å holde meg løpende orientert om utviklingen.
Sms inn fra Elins andre datter Linda 7. mai. ”Mamma hadde sovnet stille inn”. Vi jobbet
med å klyve ved denne dagen og solen brant fra skyfri himmel, jeg viste tekstmeldingen til
Kvinnen, hun tittet opp.
- God reise, Elin, sa hun stille. Det virket faktisk som hun delte sorgen min.
14. mai var det tur til Norge og begravelse. Det ble nok en avskjed med et menneske jeg var
glad i. Det var en begravelse helt i Elins ånd la jeg merke til. Hun hadde hatt regien både ved
valg av type blomster og musikk. Ikke en eneste nellik. Da det ikke var flere ledige
gravplasser ved den kirken hun ønsket å ha seremonien i, måtte vi kjøre i lang kortesje til
gravlunden hvor hun skulle jordfestes. Kvinnen lo litt av det.
- Det er første gang jeg kjører tur med et lik, sa hun. Jeg følte meg litt utilpass over hennes
kommentar og forklarte at slikt var vanlig i byer med litt størrelse på.
Så ble det en kort seremoni, før alle fremmøtte dro hvert til sitt. Vi reiste tilbake til Sverige så
fort vi hadde skiftet fra begravelseklær til jeans. 17. mai opprant med gråvær og regn, men vi
tok nå en tur inn til byen og så på den norske kolonien som forsøkte og lage til et 17.mai tog.
91
Vi ble også bedt på kaffe i et forsamlingshus, men avsto fra det. Litt dumt kanskje, for her
hadde vi hatt en mulighet til å få noen Norske omgangsvenner, som kunne normalisert vår
ensomme tilværelse der ute i skogen. Ellers fikk vi handlet litt, og dagen var som alle andre
dager på torpet i skogen. Jeg hadde etter hvert skjønt at Kvinnen var mer familieavhengig enn
hva jeg var. Hun måtte ha kontakt på tlf omtrent hver dag, særlig med sin yngste datter. Selv
jeg var i kontakt med mine omtrent hver 4. uke. Jeg tenkte jo mitt, og regnet kanskje med at
hennes humør kunne ha litt med dette å gjøre. Hele tiden fant jeg på unnskyldninger for henne
og hennes humør. Hun sa jo at hun elsket meg, men oppførte seg som om hun hatet meg. Du
er mitt livs lys, sa hun ofte til meg, men jeg fikk det ikke til å rime. Hun sa hun ville ha meg,
så hvorfor ga hun meg ”stikk i siden” hele tiden? Kvinnens oppførsel var ofte langt utenfor
normal folkeskikk. Jeg var ikke sikker lenger på om jeg elsket eller hatet denne kvinnen. Eller
kanskje jeg gjorde begge deler, jeg merket fortsatt båndet mellom oss. Kvinnen hadde grønne
fingre, og allerede i april hadde hun tatt frø fra tomater for å lage planter. Dette spiret nå, blant
mye annet vi hadde kjøpte av frø. Alle vindusposter var fulle av små drivhus som det vokste
noe i. Nå skulle alt plantes ut i grønnsak-sengen, og så var det bare masse vanning og
tålmodighet før høsting. Hun hadde kunnskap om dette forsto jeg, og når hun la i vann masse
brennesle for å lage gjødsel, ble jeg ikke det minste forundret. Ut av dette kom det en grønn
illeluktende guffe som hun vannet med, og alt grodde sinnsykt fort. Jeg hadde satt to rader
med potetplanter som jeg håpet vi kunne høste før vi dro derifra. Det var flott og se Kvinnen
plante, stelle i bed og krukker. Hun virket mild og god når hun jobbet slik med plantene, fikk
de til å gro og blomstre, og jeg så det gjorde noe godt med henne. Jeg nøt å smugtitte når hun
drev på. I de øyeblikkene elsket jeg henne av hele mitt hjerte som ble stort og mykt.
Igjen følte jeg samhørighet og godhet fra henne. 



Jeg begynte å komme mer inn i stuen til
henne, se litt på tv og småprate litt, kommentere nyheter osv. En kveld vi satt sammen sier
hun uten videre:
- Du må ikke slippe ut bikkja når det kommer folk.
- Det gjør jeg da ikke, hva mener du? Svarer jeg.
- Er ikke jeg folk?
- Jooo??
- Når jeg kommer hjem og hunden hopper opp på meg, får jeg fotspor på buksene, fortsetter
Kvinnen.
- Hæ? Sier jeg. Du vet jo hvor fort hun smetter mellom beina og ut når du kommer, men greit
vi skal ikke ønske deg velkommen mer. Jeg ga opp, den hyggelige stemningen vi hadde hatt
var borte og et kaldt gufs omfavnet meg. Jeg gikk ut på kjøkkenet, satte på radioen og forsøkte og ikke tenke. 


Jeg hadde ikke mye tålmodighet igjen med henne når hun var i et slikt
humør. Fy faen, så flink hun var til å ødelegge. Så fort jeg var kommet meg opp av grøfta og
var i et lettere sinn slo hun effektivt bena under meg og sendte meg hodestups ned igjen.
Hersketeknikken hennes hadde fungert utmerket også denne kvelden. Typisk å slå ned på meg
når jeg endelig tok kontakt, og følte litt glede ved å være nær henne. Jo en hybel hadde jeg
skaffet, men jeg brukte den ikke, alt jeg gjorde var bestemt av Kvinnen. Det båndet jeg i min
naivitet trodde jeg hadde klart å kappe var der fortsatt. Like sterkt og stramt som før, minst.
Hun fortjente ikke den hengivenheten jeg hadde for henne, hun missbrukte meg og jeg lot
meg missbruke. For en stakket stunds hengivenhet betalte jeg i dyre dommer med smerte og
tårer. Fy faen så godt det var at jeg ennå greide å tenke noe fornuftig, se hva som skjedde, selv
om jeg ikke gjorde noe med det. Forstå det den som vil? Jeg forsto, men følelsene for
Kvinnen styrte. Og båndet var for sterkt.
Nå når det var sommer skulle min datter, hennes kjæreste og Kvinnens datter komme på en
ukes ferie til oss. Det ble bestemt at Ida Marie og hennes venn Kim skulle sove i friggeboden,
og Kvinnens datter på gjesterommet. Uken var koselig med mange utflukter, Go-cart,
minigolf, shopping og bading.
Ida Marie og Kvinnens datter gikk godt sammen, og jeg hørte de lo ofte når de satt sammen,
og det gledet meg. Ida Marie og jeg hadde mange samtaler om hennes mors død, sorgen hun
følte og mye rundt dette med å dø, miste noen man har kjær osv. Jeg følte hun åpnet seg mye
og fikk ut mye, kanskje på grunn av at jeg var direkte rundt disse vanskelige temaene.
En dag ville Kvinnens datter impregnere skoene sine og satte seg ut på terrassen med
impregnering og en rull tørkepapir. En boks med impregnering gikk med, og hele tørkerullen.

Jeg kunne der og da, ikke la være å tenke tilbake på den gangen jeg brukte 3 ark, og hvilken
reaksjon jeg fikk. Kvinnens datter måtte plutselig kjøres hjem på onsdag, mens min datter og
hennes kjæreste skulle hjem på fredagen som tidligere bestemt. Så det ble 2 Norgesturer
samme uken, men slik var jeg vant til. Samordning i planer var fremmedord, og da dette kom
brått på, ble det slik at vi kjørte 2 turer. I helgen var vi igjen alene og tilbake i gamle roller. En
dag vi var på kjøkkenet begge to, sier hun plutselig at vi ikke trengte ha sex hver dag.
Det var unormalt for en mann på 53 og ha så stor lyst, mente hun. Merkelig tenkte jeg, her
hadde hun til nå satt pris på dette men nå ville hun stoppe det og. Dette var en ny måte å
forsøke straffe meg på, som sikkert var ment å såre, men jeg ble faktisk litt glad for at jeg
slapp, så noen straff ble det ikke. Selv om våre stunder fortsatt var helt fantastiske så ble jeg
etterpå rammet av en tomhet som bare ble vondere og vondere for hver gang. Det var som om
en del av meg døde og ble erstattet av angst og tomhet i samme øyeblikk som orgasmen døde
hen. Det var jo stort sett bare dette vi hadde igjen som vi var enige om, og kun der vi hadde
nærhet. Det skulle riktignok ikke gå mer enn en uke før hun ville ha meg igjen, men det var jo
slik hun var. Denne jenta var ikke lett å forstå seg på. Vi jobbet nå hver dag med veden som
skulle kappes, klyves og stables opp i løer etter størrelse, noe for vedspisen og noe for
peisovnen. 15 kubikk var jo ca 5 favner så det var en god jobb vi hadde. Viktig å få alt på
plass før salg. Vi hjalp hverandre med kapping av de største stokkene, jeg trillet opp til
vedklyveren etter hvert, og Kvinnen tok seg av den jobben, mens jeg kappet og foret på med
nye kubber. 




Det var en varm sommermåned og Kvinnen jobbet i bar overkropp. Kvinnen var
nøye med hvordan vi løet veden og da vi begge var opptatt av å kreere ting, burde vår
vedstabel også se pen ut. Jeg ble irettesatt noen ganger, men det ble nå fint å se på tilslutt.
Nå la ikke jeg så mye vekt på ”utseende” av en vedstabel som henne, for jeg tenkte jo mest på
at dette skulle jo brennes allikevel, men ei gårdsjente legger kanskje litt ære i sånt?
Torpet var nå bestemt solgt og ny hjemmeside med bilder var klar, nå gjensto bare å legge det ut på Finn.no.

Hun hadde bare forlangt at jeg skulle lage nye hjemmeside og jeg gjorde det.
På en måte var jeg klar over at hun eide meg psykisk, og selv om jeg visste jeg hadde et
bosted å rømme til, valgte jeg å gjøre ferdig huset så hun holdt fred. Gjøre alt hun ba om, selv
om jeg utslettet meg selv. Det skulle jo ikke vare evig. Dessuten hadde hun lovet meg godt
betalt for jobben. Det var en mager trøst jeg klamret meg til midt i alt kaoset.
Hennes venninne fra Horten kom også på besøk et par dager, men for meg var hun en
energityv av de store. Når de første høflighetsfrasene var unnagjort, pratet hun på inn og
utpust, og om seg selv og sitt. Det blandet med en støyende latter, gjorde i hvert fall meg
sliten. Når Hortendamen var hos oss tødde Kvinnen opp, da skulle det røykes og drikkes, alt
var en fest som om det var viktig å vise frem hvor sprudlende hun var. Venninna skrøt til meg
hvor fantastisk heldig jeg var som hadde kapret denne jenta. Jo da, kvinnen sjarmerte alle, de
skulle bare visst.

Kapittel 16

Vi la ut huset for salg en torsdag kveld i juli, og dette var nøye planlagt for nå blomstret alt og
grønnsakene stod i full prakt. Torsdager er statistisk gode dager på Finn.no, sånn rett før helg.
2 visninger ble avtalt, begge norske interessenter, men det ene paret bodde i Charlottenberg i
Sverige fra før. Det andre fra Asker. Vi var jo våre egene meglere, så vi satte interessentene
opp mot hverandre og fikk opp pris slik meglere gjør. Geir som endelig kjøper het, var i tvil
om så mye penger, men med min overtalelseskunst og Kvinnens smøring med kaffe og kringle
til hans mor og kone, gikk det med et nødskrik. Kvinnen gjorde en avtale om at 340.000
skulle utbetales kontant og svart. Resten over bank. Han fikk med en bil og masse verktøy,
huset fullt utstyrt med alt av dekketøy samt det meste av innbo. På søndagen var torpet solgt.
Det gikk nesten for fort, og prisen var over all forventning. Nesten 1 mill. i svensk valuta, og
Kvinnen strålte. Et kvarter før finanskrisa gjorde seg gjeldende, var torpet solgt, spøkte vi
med i ettertid, ”Griseflaks”
- Du skal få penger du og Vidar, sa hun når vi ble alene.
- Hvor mye da?
- Tja 100.000 er vel reelt nå, svarte hun.
Da kjøper ikke kunne overta før i slutten av august, hadde vi et par måneder til som vi brukte
til å holde stedet i orden, klippe plenen var vel den største oppgaven og lite annet. Kvinnen
kjøpte en liten leilighet usett, og pr telefon i sin hjembygd, så hun også hadde et sted å flytte
til. Vi kunne derfor begynne å kjøre over noe av hennes ting og lagre der, men overtagelse der
ble ikke før 1. september. En av gangene vi var i hennes nye leilighet med et lass, foreslo hun
at vi kunne bo sammen der, men det avslo jeg. Hvordan skulle det gå med oss to på 48 kvm,
når vi ikke greide enes på alt det vi hadde i Sverige?
- Nei, det vil jeg ikke, svarte jeg.
Inne i meg tenkte jeg at det skulle bli godt og slippe henne og skape meg et eget liv igjen.
Anna Carin og Ulf kom på døren en dag som vi lastet en av bilene med Kvinnens eiendeler og
spurte om hva som skjedde?
- ”Ni skall väl inte flytta” ?
- Jo, bekreftet vi, og ga de en historie om at jeg måtte hjem å ta meg av min datter som hadde
mistet sin mor. Bare for å slippe flere spørsmål. De syntes jo det var trist å miste hyggelige
naboer, men ville nå be oss på en avskjedsmiddag, noe vi takket ja til. Kvelden kom som vi
96
skulle til denne middagen, som for øvrig var veldig smakfull med kjøttboller og masse annet
godt. Det var hjemmelaget mat og kunne ikke på noen måte sammenlignes med de Svenske
kjøttbollene vi kan kjøpe. Litt utpå kvelden spurte Anna Carin meg om vi fikk bra pris for
torpet. Jeg merket Kvinnens øyne på meg, og jeg forsto at jeg ikke måtte røpe den overprisen
hun hadde fått. Vi gikk ”inte back”, svarte jeg, og det ble med det. Det var merkelig stille på
kjøper, og Kvinnen fikk for seg at han forsøkte å lure henne. Kvinnen snakket alltid om huset
i ”jegform” nå, det var hennes og ikke vårt, men det hadde jeg jo forstått for lengst. Selv om
hun sa vårt når vi kom, mente hun det aldri. Selvfølgelig var det noen som skulle lure henne
igjen. I hennes paranoide tankebaner var det alltid noen som skulle lure henne.
Det viste seg at kjøperen måtte ha en takst, fortalte han når han endelig ringte. Vi skaffet fram
en takstmann fra samme firma vi hadde kjøpt stedet gjennom, og da han kom ble han
overrasket over forvandlingen som hadde skjedd. Han spurte hva vi hadde tenkt oss i takst, og
da ba jeg han legge seg helt opp mot den prisen vi hadde avtalt med kjøper. Vi fikk den
taksten vi ville ha, så det gikk greit. Han tok til og med bilder av stedet for å vise forandringen
til kollegaer. Kvinnens far var også på besøk noen dager. Akkurat de dagene var de varmeste
hele denne sommeren, så vi satt stort sett bare i skyggen hele dagene og pratet.
Vi tok også noen byturer, og i det hele tatt var turister for første gang siden vi flyttet dit.
Nå som hun hadde solgt huset og bilen og skulle hjem til bygda igjen, var hun mye bedre å
være sammen med, så disse dagene kan jeg huske med glede.
Dagen vi skulle reise nærmet seg med raske skritt, og vi pakket de siste småtingene og gjorde
rent. Jeg satte meg ned med papirer, bl.a. garantibevis på forskjellige ting ny eier skulle
overta. Den 25.august, var dagen vi skulle dra, gikk vi en runde rundt på eiendommen for å se oss
rundt for siste gang. Vi holdt rundt hverandre og visste ikke helt hvor vi skulle videre, bortsett
fra at hun skulle til en liten leilighet og jeg til en enda mindre hybel.
- Det er synd å gi opp dette stedet, sier jeg.






- Vi har jo hverandre, svarer Kvinnen.
Å reise bort fra dette vakre stedet føltes meningsløst for meg der og da. Jeg hadde brukt så
mange år på å finne Kvinnen jeg elsket og stedet jeg ville bo, og så brått var det slutt etter
knapt ett år. Stedet hadde svart til forventningene, men det hadde ikke Kvinnen. Hadde det
bare vært med noen andre en henne, ville dette gått bra. Alt var bortkastet grunnet en syk
kvinne. Jeg følte sorg ved å reise fra stedet, ikke det at vi skulle bo adskilt. Eller lurte jeg bare
meg selv? Var det ikke like mye sorg over at vår tid sammen var over? Men vi hadde fått
solgt torpet, og nå skulle hun få penger, så hun var fornøyd. Det var jo henne som var viktig.
Kvinnen ba meg legge fram garantibeviser etc slik at ting lå på plass til ny eier, jeg foreslo å
sette blomster samt vin på bordet, skrive et lite velkomstbrev til nye eiere.
- De har jo betalt sier hun, trenger ikke være hyggelig lenger nå.
- Gi deg, svarer jeg, vi bør være hyggelige uansett. Nå ga jeg faen, gikk ut, plukket blomster
og fant fram vin fra vinkjelleren. Markblomster, vin og glass satte jeg frem til de nye eierne før vi dro. Kvinnen sa ingenting. De skulle komme samme kveld etter at de fikk nøklene, så
en velkomst synes jeg vi kunne ofre etter en så stor handel. Vi låste døra for siste gang, og dro
til bankmøtet med kjøper. Kjøper skulle jo også ha Volvoen, så vi kjørte i 2 biler til Charlottenberg.




Kvinnen, bikkja og katten kjørte foran i Forden, og jeg kom bak i Volvoen og
tom, rengjort bil. Det gikk 300 meter før Kvinnen stoppet og vinket meg inn. Katten hadde
gjort fra seg, antagelig i ren skrekk inne i buret, så vi måtte innom en bensinstasjon og
rengjøre buret. Stakkars Willy hadde jo levd et fritt liv og var nå livredd. Vi fortsatte, men
etter noen kilometer blinket Kvinnen inn en sideveg. Da jeg kom bort viste det seg at Kvinnen
gråt, bikkja bjeffet hysterisk og katten hadde brutt seg ut av buret, tisset på Kvinnen og lagt
seg til under pedalene. Kaos. Jeg fikk ut katten og bandt den til hengerfestet, den freste mot
meg. Vi som før hadde vært dens familie, var nå blitt fiender for han. Jeg vurderte og slippe
han løs ut i skogen, men tok til fornuft selv om han kloret og beit meg. Han måtte inn i buret
igjen, nå med en stropp rundt døren så han ikke fikk den opp. Vi var glad i denne katten, og
ville gi han et nytt liv på bygda i Norge. Willy forsto ikke dette, for han hadde jo aldri vært
sperret inne før. Turen videre gikk uten problemer, og jeg var glad for at jeg hadde
aircondition i Volvoen for ute-temperaturen viste pluss 32 den dagen. Ved ankomst
Charlottenberg, ringte vi kjøper og ble enige om å møtes utenfor banken kl 12:00. Vi
observerte at Lomis-bilen kom og 2 vektere gikk inn med en pengekoffert. Det er jo slik i dag
at skal man gjøre store kontantuttak, må banken bestille penger. Og spesielt, når det her var
avtalt Norsk valuta. Ikke lenge etterpå kom kjøper, og Kvinnen ble med inn i banken, mens
jeg ventet ved bilene. De kom ut igjen med en papirpose og fram til meg, hvor kjøper fikk
overlevert husnøkler og bilnøkler, samt at vi skrev salgsmelding på bilen.
Jeg gratulerte han med nytt hus og bil, og forklarte at jeg hadde skrevet opp det han trengte å
vite om tekniske ting ved vannrenseanlegg osv og at alt lå på kjøkkenbordet. Han og kona
skulle til torpet samme dag, og jeg sa de kun behøvde å ha med seg dyner, for alt annet var på
plass. Nå var det å få disse svarte pengene over til Norge. Kvinnen la pengene under setet og
med hjertet i halsen passerte vi grensen uten å se en toller og kjørte videre mot Kongsvinger.
Hadde vel noen tanker om dette med valutasmugling, unndragelse av skatt osv, men Kvinnen var uberørt og sprudlende.

Kapittel 17
Vel fremme i Fredrikstad og min hybel pakket vi ut, slapp katten løs inne og ga den vann.
Men han bare sturet og gjemte seg på badet så jeg lot den være i fred. Willy var en egenrådig
hannkatt som hadde hatt sitt revir i Sverige, og nå visste han ikke hvor han var. Han skulle bli
med Kvinnen hjem til hennes hjembygd, så der kunne han igjen leve fritt. Men da hun ikke
fikk leiligheten før 1.9., skulle vi alle 4 bo sammen hos meg i 5 dager. Kvinnen åpnet
konvolutten med pengene og strødde bunkene utover fanget. Jeg så hvor opphisset hun var, og
hvordan det glitret i øynene hennes over så mye penger. 340.000,- i 500 sedler blir jo en
anselig bunke. Nå var det meningen at jeg skulle ha en del av disse, så hun tok en rask
hoderegning og sa jeg kunne få 50.000,-. Jeg var ikke helt fornøyd med den summen, og vi
diskuterte litt før hun sa jeg skulle få mer senere. Hun hadde lovet meg ca 100.000,- når vi var
i Sverige. Jeg mente jeg kunne få 20 til der og da. Dermed svartnet det for henne, og hun
kastet hele konvolutten med stor kraft midt i fleisen på meg, og skrek ut at jeg kunne ta alt.
Så strøk hun på dør, med bikkja etter. Jaja, tenkte jeg, det er hyggeligere når hun kaster
penger enn kaffekrus rundt i rommet. Etter en halvtime var hun tilbake og ville ha pengene,
jeg ga henne konvolutten og nok en gang reiste hun uten at jeg hadde fått noe av pengene. Når
hun dro var det som om noe i meg brast og jeg kjente på en og samme gang både frihet og
tristhet. Omtrent som når et vilt dyr som er fanget i skadet tilstand og blir rekonvalesert i
fangenskap under lang tid plutselig blir sluppet fri. Hvor hun dro, ante jeg ikke, men jeg forsto
at mye mellom oss var over.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det føltes så rart å stå der, åpent, alene uten det
trygge båndet. Jeg laget meg en Rett i koppen suppe og satte meg i sengen, en oppblåsbar
madrass fra Jysk. Jeg stirret i veggen og tenkte gjennom ting uten at jeg vet helt hva jeg tenkte
på. Nei, jeg fikk forsøke å sove litt, og heller ta en dusj senere, gå på byen og prate med andre
mennesker. Jeg følte jeg ville ha godt av nye impulser nå. Nyte min nye frihet og ta tilbake
kontrollen over mitt eget liv! Etter en times tid våknet jeg, dusjet, kledde meg og gikk for og
finne et vannhull. På brygga fant jeg et sted med mye folk og jeg satte meg ved et ledig bord,
bestilte en øl og så meg rundt. Jeg nippet til pilsen, men den smakte egentlig ikke.
Jeg så par hånd i hånd, andre som satt i grupper og lo og pratet i munnen på hverandre.
Tankene gikk til drømmekvinnen og rollespillet vi hadde hatt. Med ett kjente jeg et stort savn
og jeg følte meg så uendelig alene som man bare kan i en setting full av mennesker, når man
ikke blir lagt merke til. Jeg følte meg usynlig og utilpass. Tårene presset på, jeg forlot bordet
og pilsen nesten urørt, og gikk hjem. Vel hjemme la jeg meg rett på «sengen» uten å kle av
meg. Jeg følte meg fullstendig tom og kraftløs. Slik sovnet jeg. Dagen etter var stille, katten
sturet fortsatt og på en måte var vi begge i et vakum. 
Det var stille på telefonen, ingen sms eller noe. Kanskje skulle jeg aldri mer kjenne hennes varme hender på min nakne kropp, kysse hennes sensuelle lepper, bryst og kjønn. Jeg var nå langt nede i mine tanker og uansett hvilken vei jeg så var himmelen mørk. 

Jeg som alltid hadde vært en positiv og glad optimist
var nå så depressiv at jeg ikke en gang skjønte selv hvor nær et sammenbrudd jeg var.
Etter 3 dager tok jeg litt tak i mine depressive tanker, og begynte å se meg om etter noe som
kunne kalles leilighet, og ikke hybel. Jeg hadde også en tanke om at hvis jeg fant en annen
kvinne fort og kunne få en seksuell relasjon til henne, ville jeg komme over savnet av
Kvinnen fortere. Samtidig var det jo viktig og bevise for meg selv at jeg fortsatt var attraktiv
for kvinner. Det var vel kanskje nærhet jeg savnet mest, mulig jeg forvekslet det med sex. Jeg
fant nå ei voksen dame nede på brygga en kveld og tok henne med hjem. Det ga meg
ingenting, ikke henne heller, så vi traff hverandre aldri siden. Flere runder på nettet etter
leilighet, men det var skolestart og vanskelig. Det var bare å sjekke hver dag, det dukket nok
opp noe snart. 

Drømmekvinnen romsterte fortsatt rundt i mine tanker og jeg begynte å lete
etter en forklaring. Jeg ville ha et svar på hvem hun var og jeg ville finne at hun hadde en
sykdom. For hvis jeg fant sykdommen så kunne jeg også forstå henne og gjøre forholdet vårt
friskt? Jeg hadde skapt en ny strime av håp i min hjerne som var like avhengig av henne som
en heroinist er av sine skudd. Jeg brukte derfor tiden nå til å sjekke nettsider som omtalte
psykopati. Og jeg fant.
Hverdagspsykopatene blant oss derimot er de farligste, de blir ikke avslørt uten videre.
Leste jeg.
Hverdagspsykopatene er nemlig så sleipe og er man villig til å krangle med denne typen og
blir værende i forholdet så lider den type ofre i stillhet.
Ja det stemte jo med mine erfaringer.
Skitten krig. Sto det videre.
Om du velger å vende dem ryggen er det ikke ensbetydende med at løgnene stopper; tvert
imot. Du har nok personene på avstand men en dag blir du plutselig konfrontert med
manipuleringer og løgner om deg du ikke visste om.
Psykopaten har overtaket. Derfor er det ditt valg: enten tar du et oppgjør og avslører ham
eller du går inn i en depresjon der du føler at selvrespekten gradvis undergraves.

Jeg ble ganske tankefull av det jeg leste, men valgte å slå det ifra meg for dette kunne da ikke
stemme- det hadde ikke vært så ille? En dag ringte telefonen, det var Kvinnen.
Hun ville forsones, og fortalte at hun hadde flyttet inn i ny bolig. Hun fortalte også at hun
hadde fått et krav fra han som kjøpte torpet vedr. noen elektriske feil som han måtte rette, og
som han ville ha henne til å betale. Alt var min skyld, så kom beskyldningene igjen, men jeg
var jo sikret nå mot hennes fysiske nærhet, da jeg bare kunne legge på tlf og la henne
beskylde meg uten at jeg hørte.
Vi pratet litt, men jeg var nok noe kort. Jeg savnet henne men allikevel var det noe i hennes
stemme som fikk meg til å bremse meg. Etterpå lovpriset jeg min egen fornuft. Endelig hadde
jeg klart å kappe båndet. Livet på hybelen var kjedelig, men jeg hadde jo dataen og brukte den
flittig, leste aviser og andre ting. Det er lett å komme i kontakt med andre gjennom diverse
sosiale medier og man kan vise andre akkurat så mye eller lite om seg selv som man velger.
Det var så trygt og greit å holde kontakt og finne nye «venner» gjennom cyber’n? Etter hvert
begynte jeg å peile meg inn på mulighetene for å finne en kvinne som kunne få meg tilbake til
livet igjen. Jeg trengte en gudinne til å drukne min forrige drømmekvinne. Etter hvert fant jeg
ei søt jente av asiatisk opprinnelse på 18 år som ville treffe meg. Hun og bodde i Fredrikstad.
Vel, hun sa i hvert fall at hun var 18 og kunne fremvise legitimasjon, men sånn i etterkant er
jeg litt i tvil for hun virket veldig umoden mentalt, selv om kroppen hennes var moden nok til å gi meg enorme gleder. Gjett om jeg var smigret som hadde «draget» på en ung søt gudinne!
Jeg følte meg som den attraktive men samtidig begynte samvittigheten å gnage. En mentor og
farsfigur ble jeg jo, og for meg ble det feil. Jeg tok mot til meg og fortalte henne at jeg ikke
ville treffe henne lenger. Vi var på så forskjellig erfaringsmessige plan som det kunne bli og
dessuten var jeg nå virkelig blitt redd for at hun kunne bety trøbbel. Dette var noe jeg burde
forutsett, men i min kaotiske tilværelse var det lite som var gjennomtenkt. Jeg var blitt
avhengig av en type rus og prøvde desperat å finne et substitutt da «langeren» min hadde
kuttet vekk mine leveringer. Det var akkurat slik det føltes. Nei, jeg måtte nok bygge opp livet
mitt på en annen måte, men hvordan? En dag fikk jeg et tips om en loftsleilighet ikke langt
unna, og tok kontakt med firmaet som eide den. Jeg møtte på visning og det var en liten, men
koselig leilighet, skråtak og takvinduer. En liten sydvendt balkong med god plass for 2 stoler
og et bord, i tillegg til soverom og et moderne bad. Jo, her kunne jeg fint bo, så jeg slo til og
innflytting ble bestemt til 15. september. Kvinnen hadde igjen begynt å sende sms og ringe
hver dag. Pussig nok satte jeg pris på alle meldinger og telefoner fra henne. Jeg merket at det
lysnet opp min ensomme tilværelse. Når hun hørte jeg skulle flytte, tilbød hun seg å hjelpe til,
noe jeg takket ja til. Jeg kunne allerede disponere en bod, så der kunne jeg stable en del
bananesker med ting jeg ikke hadde bruk for med det første. Ellers gikk kveldene med til pub besøk og litt prat, med etter hvert kjente gjester. Etter erfaringen med «gudinnen» hadde jeg
klart å ta meg selv i nakken og kommet meg ut blant folk igjen. Jeg følte meg fri til å gjøre
hva jeg ville, og det var ingen som brukte seg for den minste ting. Så var det tid for flytting av
resten. Hvitevarer var på plass, men ny vaskemaskin ville jeg kjøpe, i tillegg til salong og
noen hyller. Synes i grunnen jeg hadde fått det fint der på loftet og trivdes, det var endog porttelefon slik at jeg slapp å gå ned når det ringte på. Jo, jeg trivdes. Jeg var nå tilbake i
cyberspace og jaktet videre på nye bekjentskaper. Kvinnen kom ofte på besøk, gjerne med
overnatting og så lenge det var i mitt hjem, bestemte jeg. God følelse. Jeg ga minimalt og tok
imot mye. 
Damene sto i kø og de var villige til alt! Livet lekte og jeg trivdes med min nye
«hobby». Jeg var jo vant til daglige oppgaver med oppussing av hus osv. og nå var det
ingenting, så det å få dagene til å gå ble det viktigste denne vinteren. Datamaskinen og
kvinnene ble min beste tidfordriver i denne perioden. Det ble ofte besøk på den lokale puben
som var et samlingssted for forskjellige menn og kvinner. Noen kvinner kunne jeg be hjem til
meg, for en natt. Jeg lot dem bruke meg og jeg brukte dem. På en måte gjorde vi nok
hverandre en tjeneste, men noen ny «gudinne» plukket jeg ikke opp. Jeg var glad at jeg hadde
reddet skinnet mitt selv om jeg i mine ensomme netter, når jeg ikke hadde fått «napp»
tilfredsstilte meg selv og tenkte på «gudinnens» yppige unge kropp. Det var jo ikke slik jeg
ville leve, men jeg stolte ikke lenger på Kvinnen og så liksom ikke at jeg hadde noe ansvar for
henne lenger. Samtidig skled jeg mer eller mindre ubevisst inn i en mer og mer ansvarsløs
tilværelse der jeg i tilfeldige relasjoner som kom i min vei stadig søkte nye måter å
tilfredsstille min egen ensomhet. Puben som var blitt mitt andre hjem var jo et sted for
utveksling av meninger etc, til dels sterke og latterlige, men et sted jeg trivdes så lenge det ble
i små porsjoner. Thorbjørn, en pensjonert lærer, satt alltid og okkuperte lokalavisen, nåde den
som ville titte i den før han var ferdig, eller nåde den som hadde den når han kom. ”Per” satt
alltid og pratet tull og hadde en særs støyende latter. Vet ikke hva han drakk, men tror det var
egglikør. Når han omsider hadde fått nok, dro han hjem for så å dukke opp igjen neste dag.
Ofte kunne han forsvinne en time og så komme tilbake veldig blid. Etter hvert fikk jeg vite
hva han drev med. Ca 50 meter unna, i ei bakgate, var det visst noen Thai-jenter som utførte
”massasje” så det var der han var og fikk dekket sine behov. Ble det fortalt da? Så hadde vi
Raymond som bare lo, drakk enorme mengder med øl og hadde ikke en eneste bekymring i
livet, han var like gammel som meg og bodde fortsatt hjemme hos mamma. Og Edvin med
rødvinsglasset, han halvsov for det meste. Så det var alle kategorier mennesker og til
forskjellige tider på døgnet i puben. I grunnen et sted for det meste, være seg kaffe, pils, prat
eller et kvinnebytte for natten. Kvinnen dukke jo også opp regelmessig og jeg tok imot henne
med åpne armer de gangene hun nedverdiget seg til å gi meg nytelse og et håp om kjærlighet.
Det var fortsatt Kvinnen jeg elsket, men nå levde jeg to liv, ett når jeg var alene og ett når
Kvinnen var hos meg. Jeg forsøkte jo å frigjøre meg fra henne og mine egne følelser men
forsøkene var alt for tamme for å kunne gi resultat. Det hendte hun ville ha meg med hjem til
henne også, og da hentet hun meg for helgen. Som et barn som henter frem sitt favorittleketøy
for å kose seg. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det eneste jeg ville var å kjenne varmen fra
henne og for en stakket stund finne ro i sjelen. Jeg var redusert til en gjenstand og jeg enset
det ikke. En gang pr. mnd fylte jeg opp tanken på bilen hennes, så hun ikke skulle ha utlegg
på meg. Det var viktig at hun ikke skulle ha noe å utsette på meg for jeg visste hvor ”farlig”
hun kunne være. Dessuten kunne det bety slutten eller en lengre pause mellom våre treff. Jeg
ville ikke risikere det så jeg ble atter ledet som en hund i bånd.
En helg hun var på besøk våknet jeg av at hun ikke var i sengen ved siden av meg, så jeg sto
opp og fant henne ved min datamaskin. Jeg luktet kaffe og hentet meg et krus, før jeg satte
meg ned ved siden av henne. Hun hadde åpnet en av mine private mapper, og leste logg fra
tiden jeg hadde bodd alene. Da jeg spurte hvorfor, hadde hun ikke svar, men fortalte meg at
hun hadde ”ryddet” i bildemapper og andre mapper, slik at det ikke lenger var bilder av henne
på maskinen.
- Du har ikke noe i mine mapper å gjøre, sa jeg. Og i hvert fall har du ingenting med å slette
ting jeg har lagret.
- Du sa jeg kunne låne maskinen, svarte hun.
- Ja, men ikke åpne personlige mapper og slette noe, korrigerte jeg. Jeg kjente pulsen øke.
Dette er overtramp. Så løftet hun opp min mobiltelefon og spurte meg om personer i
adresselista og om diverse sms.
- I Sverige beskyldte du meg for å lese dine sms, og her sitter du og leser mine?
- Hva faen synes du?
- Nok er nok.
- Jeg ser av logg at du har pratet med ”Gudinnen” samtidig som du har fortalt meg at du elsker
meg, samme dato, forsvarte hun seg.
Ja det har jeg, og jeg satser på flere hester nå, jeg stoler ikke på deg og du skal heller ikke
stole på meg. Slenger jeg ut av meg.
- Alt er din skyld, fortsetter jeg før jeg reiser meg og henter mer kaffe.
Jeg var forbannet, og lurte på hva hun hadde med å rote i mine ting. Dette var jo hva hun
tidligere hadde beskyldt meg for, og nå var det hun som gjorde dette mot meg? Det hun
forsvarte seg med var at hun mistenkte meg for utroskap, og at hun merket det var ”noe” med
meg. Så beskyldte hun meg igjen for å høre alt for mye på radio igjen. Det var liksom bare
dette med radio hun kunne kaste på meg nå. Hun måtte beskylde meg for noe, hun bare måtte.
Så kom det at det var dyrt å kjøre rundt med meg. Jeg hentet fram kontoutskrifter og viste
henne at jeg hadde brukt Visa-kortet på Esso-stasjonen på vei til hennes hjembygd stort sett hver måned.
- Hva tror du jeg handlet der for 500-600 kroner hver måned, spurte jeg? Pølser? Hun svarte
ikke. 2 timer etter dro hun, og jeg forlangte å få husnøklene som hun hadde på lån. Bildene
hun hadde slettet hadde jeg på en cd, så stor skade hadde ikke skjedd. Det var måten hun
hadde gått fram på som provoserte meg. Dagene gikk uten kontakt, og jeg sank tilbake til mitt
liv med pubrunder og hjemmekvelder, alt ettersom mulighetene bød seg. Hver dag ventet jeg
på en sms eller telefon men nei. Fire uker gikk uten lyd fra Kvinnen, men en morgen jeg
startet opp laptoppen lå det en urovekkende mail der fra henne. Sendt fra henne kl 04:03 på
natten:
Kjære Vidar, ingen er glad i meg lenger, jeg har mistet deg min elskede.
106
Jeg kryper rundt i sengen og leter lik en ku som er fratatt sine kalver, jeg er fortapt. Ingen er
glad i meg lenger, jeg er så ensom.
Kom tilbake til meg igjen, jeg elsker deg jo.
Det er oss to som hører sammen. Det er bare vi som har den virkelige kjærligheten.
Jeg svarte kort med: Ring meg så får vi prate.

Hun ringte senere på dagen, men var litt brydd over sine ord i mailen. Jeg droppet videre
utbrodering, men sa jeg var bekymret for henne. Hun hadde atter truffet meg rett i hjertet. Vi
avtalte at hun skulle komme til meg i helgen, og at vi skulle prate ut, få renset luften på en
måte. Jeg handlet inn litt god mat og vin, slik at i hvert fall dette var på plass. Vi hadde vel
ikke noe forhold lenger, men begge visste vi at nærkontakt førte mer med seg. Vi ble begge
myke som smør da. Hun kom lørdag 21. mars, og etter en klem ga hun meg et kort i hånden.
Jeg åpnet og leste.
Kjære Vidar min!
Jeg kommer til deg i dag med hjertet i hånden.
Et hjerte så mykt og bløtt når det føler din nærhet, din blotte eksistens. Jeg kommer til deg
med tørkede tårer som smykker av sorg.
Med melankoli, min skygge, som av og til faller over meg.
Jeg kommer til deg med minner om gode tider, alle farget av svaberg og sommer, pirrende
dufter og bål i natten.
Jeg kommer til deg med varmende hender som viser veg til lidenskapens frodige dal. Jeg
kommer til deg uten våpen, men også uten vern.
Blottstilt, blåøyd og barbeint.
Jeg kommer til deg med undring.
Fordi jeg aldri fullt ut kan forstå deg, fordi jeg aldri kan forstå hva vi har.
Jeg kommer til deg fordi du er det beste jeg vet. Jeg kommer til deg med hjertet i hånden.



Nå bønnfalt hun meg om min kjærlighet og jeg nøt det i lange drag. Endelig hadde jeg fått
henne til å tigge, fått henne i kne. Fra den dagen var vi sammen igjen og vonde ting var
”glemt”, og jeg lot meg sjarmere. Jeg fortsatte med mitt dobbeltliv tross dette, for jeg regnet
ikke med at vi greide å være venner så veldig lenge. Det ble viktig for meg å knytte kontakter
utenfor Kvinnens rekkevidde. Det var en slags tullete sikkerhet jeg følte ved å ha andre
forhold «på siden». Jeg pendlet fortsatt mellom fjell og daler rent følelsesmessig og var på
forgjeves jakt etter noe jeg ikke visste hva var. Så jeg fortsatte å treffe andre sporadisk, skaffet
meg en ekstra mobil med hemmelig nr som jeg brukte til slike ting. Stadig på søken etter noen
som kunne fylle det store sorte hullet jeg bar innom meg. Mobilen var naturligvis avslått og
nedlåst i en skuff når Kvinnen var hos meg. Nå begynte Kvinnen å prate om at vi kanskje
kunne kjøpe en hytte sammen og ha til felles bruk. Det var jo en idé som jeg likte, selv om en
del av meg fortsatt var redd for en slik forpliktelse. Jeg dyttet skepsisen langt vekk og vi gikk
igjen ut på boligmarkedet sammen.
- Hvis du mener dette, vil jeg ikke ha ”Sverige” om igjen, sa jeg.
- Hva tenker du på? Spurte hun.
- Jeg vil ikke satse på ny sammen med deg om du gjør som i Sverige, beskylder meg for
usanne ting, at du får raseriutbrudd osv. Svarte jeg.
- Nei, Vidar, det blir bra denne gangen, det er vi to som hører sammen, jeg vet det nå, svarer
hun.
- Kan du love meg at du holder sinne ditt under kontroll nå da?
- Ja jeg lover, det er bare du som betyr noe for meg. Jeg har innsett det nå. Hun var ydmyk.
Jeg ga meg hen på ny. Båndet var strammere enn noen gang og jeg hadde selv strammet det
til. Jeg var kommet dithen at hun ikke trengte gjøre det lenger – jeg klarte det fint på egen
hånd. Vi var på noen visninger av hytter, og da vi endelig fant en vi kunne tenke oss,
108
forandret Kvinnen planer og ville gå for hus i stedet. Selvfølgelig var dette en del av hennes
sleipe plan. Få meg med på visninger av hytter først, for så å lede det over på hus. Det å ha
hytte sammen, betydde jo at vi fortsatt skulle bo hver for oss og da hadde hun ikke samme
kontrollen på meg. Men hus derimot ville kreve at vi bodde sammen, og hun igjen kunne kue
meg med sitt skitne spill. Dette var selvsagt ikke i mine tanker.
Vi begynte å se på hus, i og utenfor Kvinnens hjembygd, men alt som lå mer en 5 km fra
bygdas sentrum var uaktuelt for henne forsto jeg. Hun skulle ha nærhet til familien. Og jeg lot
meg lede. Båndet til Kvinnen styrte meg. Noe i meg sa nei, men hun fristet for mye.
Underveis dukket det opp et hus i hennes bygd som hun ville vi skulle se nærmere på. Det var
et eldre hus fra 1949 og standard deretter, men det var stort og kunne bygges om. Huset var på
170 kvm boflate og det var 3 mål tomt. Huset ble kjøpt, og Kvinnen betalte noe og resten ble lån vi skulle dele på. 






Før vi flyttet sammen igjen, forlangte jeg en samboerkontrakt og
gjensidige testamenter, fast regnskapsførsel osv. Det skulle bli vårt hjem resten av livet sa hun
bestemt. Jeg hadde hørt disse ordene før husket jeg. Jeg sa jeg kunne røyke utendørs når vi
bodde sammen, slik at det ikke ble noe problem. Det synes hun var fint, og først ble vi enige
om at jeg skulle ha en eierandel på 25 %, men det ble senere gjort om til 20 %.
Jeg begynte nå å føle meg som en trekkfugl, dette var min 5 flytting på 4 år, men igjen følte
jeg et hus ”snakke” til meg og be om hjelp, igjen så jeg muligheter. Jeg ble glad for å kunne
bruke min kreativitet, snekkerverktøy og energi på et prosjekt som jeg regnet som livslangt.
Viktig for meg var arbeid som jeg kunne regulere selv, bruke kreativiteten, og være sammen
med Kvinnen. Jeg var klar over hvem jeg flyttet sammen med denne gangen. Jeg var fortsatt
forelsket, men nå noe mer forsiktig. Jeg ville jo også måtte ha en del mer kontakt med hennes
bortskjemte datter, men regnet med å takle det. Kvinnen ga meg klar beskjed om at i denne
bygda vi skulle bo i var det ”bygdedyr”, så her ble det snakket fort om både plikt, ære og
skam. Ansikt utad var viktig, og ikke minst hersket Janteloven for bymennesker. Det hadde
tatt henne 20 år å bli akseptert i denne bygda så ting var veldig sært på slike steder. Jeg
aksepterte alt hun sa. Selv om jeg trodde at jeg hadde selvkontroll var jeg ikke noe annet enn
en marionett som danset etter hennes bånd festet til mine lemmer.

Kapittel 18
10. juli overtok vi, men først måtte mye gjøres innvendig for å få det beboelig. Det var ikke
gjort noe med huset siden det var nytt i 1949, så her trengtes det oppgradering. Vi planla nytt
kjøkken, panel på vegger, nye tak, gulv og nye vinduer. Jeg brukte skattepengene mine til å
handle inn komplett snekkerverktøy, spikerpistoler, bygningsag, kompressor osv. 


En dag jeg sto og kastet ut det gamle kjøkkenet gjennom vinduet, dukket det opp to menn som på dårlig
engelsk spurte om vi trengte hjelp til noe. Det var polakker som var her på ferie og ønsket
sommerjobb. Jeg sa vi kanskje kunne trenge litt hjelp, men at jeg måtte konferere med
kvinnen min først. Jeg torde ikke ta den avgjørelsen alene, og ba de komme tilbake dagen
etter. Når jeg senere fortalte dette til Kvinnen ble vi enige om at de kunne få male ute, og vi
gjorde en avtale om 100,- pr time for hver av dem. De jobbet hele tiden og 10 timers dager.
De fikk utlevert maling og forskjellige pensler, både brede og smale, så de kunne velge selv.
Til min forundring valgt de smale pensler, og jeg forstod snart at de kalkulerte med at da ville
jobben ta lengre tid. Jeg forsøkte å forklare, vise de med en bred pensel osv, men det ville de
ikke høre på. Etter tre dager måtte jeg si takk for hjelpen, og sende de av gårde.
Men alt vi skulle kaste hadde de bruk for og på så sett ble vi kvitt mye søppel, så som en
gammel parafinovn, en tv-antenne og deler av kjøkkeninnredningen. Hva de skulle med det
lurer jeg fortsatt på. Husker jeg spurte de en gang om det var noe som var bra med Norske
varer og da svarte de i kor Pampers. Hehe, bleier var vist billig her og de ble flittig eksportert
til Polen av alle som var her på arbeidskontrakt.
Resten av malingen fikk vi heller ta selv. Nytt kjøkken ble planlagt og bestilt. Et stilrent, stort
og dyrt kjøkken skulle det være, men Kvinnen hadde jo penger etter torpet i Sverige, så hun
betalte.
Til min glede og overraskelse fikk jeg bestemme fargen på benkeplaten og på pergogulv som
skulle legges i hele første etg. Sort/grå skifer ble det på gulvet og sort benkeplate.
Nå fulgte en periode med snekring og maling, og kjøkkenet ble levert og montert.


Elektrikeren la opp nytt el-anlegg, men rørlegger var jeg selv. Denne gangen la hun seg ikke
opp i mine rørleggerferdigheter. Datterens samboer var elektriker for oss, og ved en anledning
fleipet han litt godmodig om at jeg hadde gjort et stunt som ble dyrt med det elektriske i
Sverige. Jeg fortalte at jeg hadde sett feilrapporten Kvinnen hadde fått, og det som var feil var
på steder jeg ikke hadde gjort noe med, men at hun hadde fått en regning på 1.200,-. Han sa
han hadde hørt 12.000,-, men jeg fortalte at jeg hadde sett pålegget og at han måtte ha hørt
feil. 

Han spurte samtidig om vi ville ha noe ”gratis strøm” nå når han var i gang med det
elektriske? Ja om det går så kan vi jo gjøre kjøkkenkursen gratis, men jeg må høre med
Kvinnen svarte jeg. Når jeg spurte henne synes hun det var en god idé og kjøkken samt en
stikk-kontakt i stuen ble koblet utenom måleren. Kvinnen malte panel og snekret på lag med
meg. Hun var igjen denne jenta jeg ble så forelsket i for tre år siden og jeg stortrivdes. Vi
jobbet utrolig godt sammen så lenge hun forsto, og jeg var flink nok til å forklare. Ikke noe
uvær i sikte, så dette lovet godt.

Underveis flyttet vi mine ting fra Fredrikstad og til garasjen i det ”nye” huset, og jeg fikk bo
sammen med henne i den lille leiligheten hun hadde nærmere sentrum av bygda. Hennes
datter hadde igjen kranglet med samboeren, og måtte også bo der en periode. Men det varte
heldigvis ikke så lenge før hun var tilbake hos samboeren igjen. Det var rimelig trangt med 3
mennesker og en hund på 48 kvm. Katten Willy var ikke der lenger, da den var blitt overkjørt
noe tidligere. Den var nok ikke vant til slik trafikk, og greide vel ikke passe seg. Det var
derimot ankommet 2 kaniner i et bur som datteren hadde hatt, og blitt lei. Det ble til at vi fikk
omsorgen for disse dyra. Vi jobbet på huset daglig og det var lange dager. Kveldene var vi i
hennes lille leilighet for å hente krefter til neste dag. Alt i alt, var dette veldig mye jobb som
tok mye krefter, men vi regnet jo med å nyte godt av slitet etterpå. Denne roen ble kortvarig
og jeg ble på nytt sendt ned i en bølgedal. Vi hadde ennå ikke flyttet inn før Kvinnen lagde
leven for første gang på nytt sted. Hva som utløste det vet jeg ikke, men jeg uttalte missnøye
med å plukke av noe maskeringsteip på et røykrør ved ovnen. Jeg mente det ikke hastet ennå,
da jeg var opptatt med noe annet. Normalt hadde jeg ikke brydde meg om en slik filleting,
men jeg var på vakt for alt slik fra Kvinnen. Hennes reaksjon på at jeg ikke adlød med en
gang var at hun demonstrativt la ned arbeidet hun holdt på med, satte seg på trappen og bare
var sur. Resten av dagen fortsatte hun å være på samme måten, selv om jeg tok av denne
teipen. Lurer på hvordan dette ender, kan jeg huske jeg tenkte. Begynte hun på ny med
hersketeknikken? Hvor var det blitt av alle fagre løfter hun ga da hun fikk lokket meg med på
dette? Jeg ikke hadde noen returmulighet til Fredrikstad lenger da den leiligheten jeg hadde
der, nå var utleid. Dette visste hun, og dermed var jeg igjen et lett mål for hennes ondskap.
Jeg unngikk å svare henne når hun begynte slik, fordi jeg visste at hun hadde sine øyeblikk
med sinne, for senere å fortelle meg hvor mye hun elsket meg. Hun forvirret meg med først å
behandle meg som en fiende, for så å snu helt om og si jeg var hennes livs lys, og bestevenn.
Det var vel merkbart at slike ting gikk utover arbeidslysten min og tok krefter fra meg, men
hun var alltid flink til å få meg tilbake igjen. Bryte ned for å bygge opp. Hennes styrke, min
svakhet. Jeg hadde vel lært meg hennes form for å kue meg nå. Vi fikk samhørigheten tilbake
og jobbet videre med huset. Det var mye jobb å gjøre, Pergo som skulle legges, utforinger,
isolasjon, tak og veggpanel, lister og ikke minst maling. På to måneder ble alle rom i første
etasje som nye. En morgen var hun igjen som i Sverige. Sur når hun sto opp. Sovet dårlig?
Hun beskyldte meg for at jeg bråket på morgenen, og at jeg hadde sparket bikkja på natten?
Den lå jo ved mine føtter, og når jeg snudde meg ramla den ned på gulvet. Hvorfor måtte den
hunden sove i senga da? To utbrudd på kort tid, og det før vi hadde flyttet til vårt nye hjem,
gjorde meg urolig. Lovnaden om at vi ikke skulle ha det slik som i Sverige en gang til, var
kanskje glemt? Fordi hun alltid benektet fakta, og at det i det hele hadde vært noen konflikt,
begynte jeg å føre dagbok hver gang det var noe. Nå ville jeg i hvert fall kunne gå på datoer
og fortelle hva som hadde skjedd. Livet mitt var på nytt blitt et nøste av følelser.
10. september kunne vi flytte inn. Jeg hadde håpet på den 9 slik at det ble 090909, men det
rakk vi ikke. Som vanlig ble det mye rot og kaos til å begynne med. Men alt ble jo lettere når
vi kunne bo og sove på samme sted. 2 soverom, gang og bad hadde vi i 2. etasje. Rommene
var ikke pusset opp, så når vi skulle gå opp trappa, snakket vi om å gå nedenifra i 2010 og opp til 1949 i stil.
Vi tok det minste soverommet til vårt og monterte sengen der. Rommet var malt
i knall oransje, men det fikk duge til å begynne med. Det store rommet var 3 ganger så stort,
og kunne brukes som gjesterom inntil det skulle totalrenoveres ved en senere anledning.
Utenfor var det en luftebalkong, og plass nok til et lite møblement. Det regnet mye høsten
2009 og kaninene hadde det ikke godt i den lille luftegården vi hadde rigget til for dem i
hagen. Det samlet seg vann nettopp der, og slik kunne de ikke ha det. De sto i vann til langt
opp under buken når de våget seg ut av buret. Det ble bestemt at et nytt større bur skulle
snekres, og at de skulle få ly i skogkanten. Da vi kun hadde Møllerstuepanel klasse 1 på lager,
ville vi ikke bruke av dette. Jeg husket å ha sett noen snekkere som holdt på med omkledning
av et hus ikke så langt unna. Utenfor der de jobbet sto en tilhenger full med rivningsbord som
skulle bort. Kvinnen kjente naturligvis alle, så ved en telefon hadde vi sikret oss materialene
gratis. Ny kaninbolig ble snekret, og større luftegård satt opp i skogkanten og i le for vær og
vind. På denne tiden fikk Kvinnens eldste datter problemer på hjemmeplan med samboeren,
så hun kom ofte på besøk og hadde med seg begge barna på 1 og 5 år. Samboeren hadde
flyttet ut. Det hadde vært et turbulent forhold mellom de to i mange år fortalte Kvinnen. Det
undret meg hva det var med kvinnene i denne familien som alltid kom på kant med sine
mannlige partnere. Hennes mor for noen år siden, som hadde kastet ut ektefellen, Kvinnen
med meg og begge hennes døtre som til stadighet hadde problem med samboerne. Hva var det for en familie jeg hadde blandet meg inn i? 

Var det snakk om en genfeil? Jeg syntes synd på
barna. Det spisset seg til med Kvinnens eldste datter og samboer. Dette hadde visst større
omfang enn hva noen ante. Nå kom Kvinnen med et forslag til meg om å søke om å få
omsorgen for barna, slik at de kunne bo hos oss. Jeg syntes synd på barna men det og til å
overta omsorgen for dem var to vidt forskjellige ting. Jeg mente dette ikke ville gå bra, da
ingenting var tilrettelagt slik tilstanden på huset var nå. Dessuten var ikke vårt hjem akkurat
preget av stabilitet og trygghet så jeg hadde ingen tro på at det ville være til det beste for dem,
men det sa jeg naturligvis ikke. Hun slenger ut av seg at dette skulle jeg ikke blande meg inn
i, ellers kunne jeg bare flytte. Nok en gang begynte hun med alvorlige trusler, og jeg tok selv
på meg skylden for at jeg nå var i denne situasjonen. Jeg visste jo fra før at hun kunne være
ond. Det var min dumhet og håpet om lykke som hadde brakt meg i denne situasjonen på ny.
- Nå var det vi to som skulle bygge et hjem sammen, svarte jeg, men vil du jeg skal flytte, så
greit for meg.
- Nå da det er moderne og presentabelt her nede, trenger du meg vel ikke mer så da kan du
kaste meg ut, er det slik du mener? Du har vel ikke glemt vår samboerkontrakt? Fortsatte jeg.
- Nei, svarer hun.
- Så gi meg 20 % av eiendommens verdi så reiser jeg, og du kan dra inn hvem du vil for min
del.
- Det har jeg ikke penger til, svarte hun.
- Jeg har lagt ned mye jobb og drømmer i dette huset, men nå føler jeg meg lurt, svarte jeg.
- Det er jeg som er lurt, spyttet hun ut, før hun forsvant ut på kjøkkenet. Nok en gang hadde
hun utnyttet meg fordi jeg var glad i henne, brukte dette til sin fordel, til hun ikke hadde mer114
bruk for meg. Første etasje var ferdig, og da var jeg bare i veien. Mine tjenester var ikke
ønsket lenger. Vil ikke si jeg kunne kalle dette kjærlighet og jeg skulle ha reist der og da, om
jeg bare hadde tenkt meg om men jeg klarte ikke. Til det var båndet igjen blitt for stramt. Det
skulle vise seg senere å bli enda strammere.

Kapittel 19.
Det ble ikke mer snakk om barnebarn, døtre eller annet rundt det de neste dagene, men hennes
eldste datter kom og overnattet i 3 netter. Hun ville heller ikke prate om noe, og når
barnefaren ringte eller sendte sms til både barnas mor og Kvinnen ble disse ikke besvart. Bare
lett kommentert i en oppgitt tone. Jeg hadde mine tanker rundt det som skjedde, og hvis
Kvinnen fortsatte slik det hadde begynt, ville jeg trekke meg ut. Dette var jo Sverige om igjen,
bare i en annen setting. Hun hadde dyrt og hellig lovet meg at slik skulle det ikke bli, men
disse lovnadene var visst glemt. Alle lovnader som hadde fått meg med på dette og som hadde
fått meg til igjen å tørre tro på kjærligheten og lykken. Agnet jeg hadde slukt med glede. Jeg
følte meg så utrolig dum. De neste dagene gikk uten noe mer problemer. Jeg jobbet på huset
utvendig med noe belistning rundt vinduene, og vi målte opp til overbygget vi skulle ha over
den nye døren. Bislaget ble tegnet og skulle bli ca 280 x 180 cm med sittebenk og plass til
skotøy under. Skisser og beregning av materialer ble gjort ferdig, så vi kunne bestille for
levering til våren. En kveld kom Kvinnens yngste datter med en liten sort pus og la i fanget
mitt, til deg Vidar sa hun. Der og da fikk jeg tårer i øynene og mintes Willy. Denne presangen
overasket meg og gjorde meg ydmyk. Sort hannkatt lik Willy, men bare 8 uker, så den måtte
få vokse seg inn i rollen som jeger. Han fikk navnet Billy. Han skulle få mye kjærlighet og et
langt liv tenkte jeg. Jeg hadde jo bygget et stort bur til kaninene, så vi begynte å tenke litt på
avl for salg og kjøtt til eget bruk. Det var greit å finne sider på nett for kaninavl, slakting og
tilbereding, i tillegg til hvilken type som egnet seg. Vi landet på typen ”Belgisk kjempe” som
kan bli ca 12 kg i voksen tilstand, og hver kunne gi ca 7 kg kjøtt. Til sammenligning veide
bikkja 5 kg. Søk på Finn.no ga resultater, og jeg kjøpte en hunn og en hann til en stykkpris av
400,-. Neste år kunne vi sikkert høste litt av denne investeringen, regnet vi med. 


Ofte tenkte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt fortsatte å se framover og planlegge videre sammen med
Kvinnen, etter at hun for bare noen dager siden hadde truet meg? Jeg visste ikke selv, men
hun hadde en egen evne til å manipulere meg nøyaktig dit hun ville. Hun spilte på mine
dypeste følelser og jeg var den lydige marionetten uten å være klar over det selv. I ettertid har
jeg fått vite at dette er psykopatens framgangsmåte og store evne til manipulering. Jeg hadde
2 Visa kort, et på hver sin konto og Kvinnen fikk det ene kortet av meg, og rett til å disponere
kontoen. Røyk, øl, vin telefon og Internett betalte jeg av egen lomme, så slapp det å bli noen
diskusjon om mitt private forbruk. Sexlivet var for første gang i ferd med å dø ut mellom oss,
og når vi hadde sex ble det fra min side mekanisk, klinisk og uten følelser. Leken var borte.
Borte med sexlivet var også den siste gnist av samhold og nærhet. Jeg kjente at mitt sorte hull
i sjelen igjen var i ferd med å åpne seg som et stort sår. Kjærligheten jeg hadde i meg øste jeg
over Billy.
Nå var det kun for å tilfredsstille Kvinnen, for da visste jeg hun var bedre å ha med å gjøre for
en stund. Vårt forhold hadde blitt et toleranseforhold, men jeg håpet jo vi kunne finne tilbake
til det vi hadde hatt, bare vi ble ferdig med den verste jobbingen. Kanskje vi kunne reise på
ferie sammen og fornye oss litt? Det hendte hun sa at vi aldri la oss eller sto opp på samme tid
lenger, derfor var det vanskelig å få hatt sex også. Jeg ba henne da om å legge seg sammen
med meg i stedet for å la tv styre livet, men det svarte hun ikke på. Som vanlig var jeg oppe
tidlig denne septembermorgenen. Jeg stusset litt over at kikkerten lå på stuebordet, selv om
den hadde gjort det før også. Kvinnen sto opp med feber, drit sur på meg og beskyldte meg
for å mislike barna, nekte de å komme på besøk osv. Hadde jo ikke gjort det, men dette var jo
bare en ny løgn hun hadde laget seg. Kvelden før hadde vi gått til sengs samtidig og var gode
venner, men nå var alt snudd rundt igjen. Det var typisk for henne, men jeg forsto ikke at hun
nå torde å fortsette slik hun var sist vi delte hus. Denne dagen skulle vi henge opp flere
malerier, men hun tok bort sine fordi hun påsto at jeg ikke likte hennes ting. Dama var jo
sprøyte gal, og mentalt fullstendig umulig å forholde seg til. Greit at hun hadde mye å tenke
på i forbindelse med datteren og barnebarna, men jeg synes det var urettferdig å la det gå ut
over meg. Jeg hadde allerede etter to uker begynt å angre på at jeg hadde gått med på og
forsøke på ny. Hun hadde ikke forandret seg slik hun lovet, og jeg hadde trodd på. Samme
kvelden annonserte hun at nå ville den yngste datteren flytte til oss for godt, og bo på det store
rommet i annen etasje. Jeg svarte at hun kunne gjerne komme, men da fikk vi ta det store
rommet og hennes datter det oransje noe mindre rommet. Hele opplegget hun hadde lovet
meg, ble nå overkjørt av Kvinnen og hennes familie. Neste dag sto jeg sto opp i 06- tiden og
etter et besøk på toalettet, gikk jeg ned for å sette på kaffen og slippe ut Billy som ennå sov i
bur inne på natten. Når han ble større skulle han få prøve seg ute på natten, og gå hvor han
ville. I en vase på spisestuebordet sto det 4 flagg, Kl 09 kom Kvinnen ned, sur og syk, dro til
legen og ble borte noen timer. Før hun dro liret hun av seg at nå som jeg hadde bursdag,
kunne jeg få det samme som hun fikk på bursdagen sin, "en klem". Jeg begynte å kappe opp
resten av rivningsmaterialene vi hadde fått til fyringsved, da det ellers var lite vi kunne bruke
disse restene til. Dagen gikk med, og jeg hadde lite kontakt med Kvinnen før jeg kom inn utpå
ettermiddagen. Det sto en flaske portvin med sløyfe rundt på bordet til meg fra Kvinnen, og
hun fortalte at hennes yngste datter med samboer skulle komme innom i kveldingen.
- Nå vil jeg først dusje og sove en time, svarte jeg.
Jeg så hun fortsatt var sur, men dristet meg til å spørre om det hadde gått bra hos legen. Hun
svarte ikke.
Som alltid når jeg gikk opp etter dagens arbeid for og sove en times tid kom Billy etter, han
kjente ritualet mitt med en rask dusj og så under dynen, Billy malende ved siden av, det var
vår kosestund som vi begge satte pris på. Han holdt seg til meg, både når jeg jobbet og ellers,
nesten som en liten hund passet han på meg.
På kvelden kom gjestene og jeg følte det som en plikt å stille opp, være litt sosial, selv om det
var en kald stemning i huset. Jeg fikk en pakke og et kort hvor det sto:
”Tusen takk for at du tar så godt vare på mamma, gratulerer med dagen”.
De skulle bare visst hva som skjer her var alt jeg tenkte, men takket, og lot praten gli lett noen
timer. Kvinnen var og rimelig hyggelig nå. Jeg var sliten etter dagens arbeid, og takket for
meg ca kl 22. Kan hende det var litt tidlig, men jeg hadde hatt en lang dag. Samtidig var jeg
vel i grunn i veien bare for bygdedyrene og deres hobby. Neste dag fortsatte jeg med samme
gjøremål for å bli ferdig. Kvinnen var fortsatt sur, og når kvelden kom ba hun meg sove på
gjesterommet. Jeg gadd ikke spørre hvorfor, bare tok med meg laptoppen og la meg tidlig,
veldig tidlig. Jeg har aldri hatt problemer med å trives i eget selskap, så det å kunne være
alene på gjesterommet synes jeg bare var deilig. Da kunne jeg tenke fritt uten forstyrrelser.
Utpå kvelden banket hun på og fortalte at hun skulle på kino med den eldste datteren. Jeg
svarte bare ja, uten noe mer. Uansett hadde jeg ingenting å si, eller bestemme, hun gjorde som
hun ville og jeg var bare i veien for henne, følte jeg i hvert fall. Det at hun var tilbake i sitt
”gamle jeg”, tolket jeg dit hen at hun ikke ville, eller kunne forandres. Ny dag og jeg var tidlig
oppe, og fant på noe å gjøre ute i garasjen etter at jeg hadde fått morgenkaffen. Kvinnen kjørte
av gårde ut på formiddagen og ble borte et par timer. Vi hadde ikke snakket sammen denne
morgenen. Jeg håpet jo at ting kunne bedre seg, for hvis jeg flyttet nå allerede etter en måned
ville jeg, og andre se på det som et nederlag. Men var det slik som dette, det skulle bli, måtte
jeg bare begynne på ny boligjakt igjen. På ettermiddagen gikk jeg inn, dusjet og sov en time
før jeg gikk ned. Nå var hun blid og pratet til meg. Fy faen, skulle jeg gå her på tå hev for
henne og bare ta imot som om ingenting hadde skjedd? Hva mente hun egentlig med å
behandle meg slik hun gjorde?
- Hva har du lyst på til middag? Spurte hun.
- Bare ta noe du, svarte jeg, det blir jo alltid godt det du lager til.
Senere serverte hun en godt mørnet biff med tilbehør. Jeg la merke til at det var rikelig med
brekkbønner, som hun visste jeg var glad i. Hun syntes vel hun hadde psyket meg ned nok nå,
og at det var på tid å løfte meg opp igjen. Jeg kunne ikke slutte å forundre meg over denne
kvinnen, nå var hun plutselig den gode, omsorgsfulle jenta jeg engang traff. Kvelden forløp
stille sammen foran tv, hun drakk rødvin og jeg tok en øl. Jeg hadde merkelig nok fått et
underskap på kjøkkenet til å ha øl i, det var storsinnet av henne syntes jeg. Og skapet ble av
meg døpt til Farskapet. Sent på kvelden takket jeg for meg og var på veg opp når hun stoppet
meg, ga meg en klem og ba meg legge meg inne hos henne igjen. Jeg gjorde det, og hun kom
litt senere. Nå ville hun ha meg og jeg stilte opp, ga henne det hun ville. Kvinnen var ganske
lett å tilfredsstille, jeg viste hvilke knapper jeg skulle trykke på og i hvilken rekkefølge så det
hele tok bare 10 minutter. Etterpå sovnet vi fort. Selv hadde jeg ikke hatt noe utbytte av
seansen, men visste jo at nå var det store muligheter for en bra dag neste dag.
Hun fikk meg til alt, bare jeg visste at hun ble fornøyd. Ikke minst var det utrolig at jeg lot
meg herje slik med. Ønsket om å komme meg bort var der hele tiden kjente jeg, men det ble
hele tiden dominert av det sterke båndet hun hadde skapt.
Vi hadde snakket om at når vi hadde det bra hadde vi det veldig bra, men når vi hadde det
vondt hadde vi det mer en vondt, begge to. Så hvorfor startet hun disse kranglene, lurte jeg
på? Dagen etterpå når hun kom ned var hun blid og i godt humør. Vi hadde snakket om å
kjøpe en spisestue, så vi fant ut at vi kunne bruke dagen til det, samt handle litt. Kanskje var
det derfor hun plutselig ble blid, tenkte jeg? Var det fordi hun trengte meg og penger til å
handle? Vi handlet en flatpakket, enkel sort spisestue og monterte den når vi vel var hjemme.
Et stort hvitt teppe hadde vi også kjøpt, så dette fungerte mot det andre i rommet.



Nå fikk jeg henne til å ta frem sine malerier igjen, så vi fikk de opp samtidig. Jeg kunne se på
henne at hun var fornøyd med rommet, og miljøet det nye skapte. Høsten var regnfull og
utearbeid lite trivelig, så vi ble stort sett sittende inne eller dro på handleturer til Sverige osv.
En dag var vi innom datteren som hadde fått en deltidsjobb i en skobutikk, og datteren ba
moren prøve et par knehøye støvletter med nedbrett. Sexy, ja. Men litt horete kanskje? Passet
vel best på en tjueåring, men jeg sa ikke noe, fikk bare noen tanker om Kvinnen, kun ikledd
disse. Jeg tittet på Kvinnen og hun tittet på meg og smilte, som så ofte tenkte vi de samme
tankene.
- Jeg synes de er dyre, sier hun til sin datter.
- Glem det, skyter jeg inn og tar opp mitt private Visakort, jeg betaler dette paret.
Samme kveld ville hun ha sex med de nye støvlettene på, og oppe på det nye spisestuebordet.
Det måtte jo innvies som hun sa. Det var en pirrende opplevelse på høyde med de beste i vårt
forhold, samtidig som den var nifs. På en skremmende måte hadde hun lest mine innerste
tanker og jeg følte meg mer avkledd en jeg noen gang hadde vært. En formiddag kom
Kvinnen inn med en av kaninene i armene og ba meg komme for å se. Det var en av de vi
overtok fra hennes datter, og den virket slapp ved første øyekast. Hun snudde den på rygg, og
jeg så innvollene var på veg ut gjennom en revne i magen. Vi ble fort enige om at avliving var
eneste utvei for denne kroppen, så jeg ba henne ta den med ned til garasjen. Jeg hentet en
machete og så ba jeg henne legge den ned på den snødekte bakken. Et kraftig slag over
nakken og kaninen trakk seg sammen i dødskramper, gul urin rant ut og spredde seg i den
hvite snøen, så ble den stille. Slå en gang til ropte Kvinnen og jeg slo, men bommet litt og
traff hodet, det delte seg i to og hjernemassen sprutet ut. Kvinnen så på og slapp ut noen tårer
som jeg lett kunne se ikke var ekte. Jeg hentet en søppelsekk, la den ned i den, og kastet
sekken i restavfallet. Kaninen var så liten at det var ikke noe slakteverdi i den, men vi lærte at
vi ikke kunne ha hannkaniner i samme bur. Det ble bare kamp om revir av slikt. På denne
tiden merket jeg at jeg oftere måtte på toalettet på natten. Det var ikke uvanlig med én gang,
men nå kunne det bli både to og tre ganger. Ikke noe jeg tok så tungt, men da det også ble ofte
på dagtid, ble jeg urolig. Jeg kunne tisse hvert kvarter og det kom bare litt hver gang, og det
gjorde vondt, men som menn flest hadde jeg ikke lyst å løpe til legen med bagateller. Det var
kanskje slikt som skjedde med årene. Man hadde jo hørt historier om eldre menn. Vi hadde
igjen rolige dager uten de helt store sakene på agendaen. Kvinnens far eller døtre var stadig
innom, men kun for korte besøk. Uansett kom de jo for å besøke Kvinnen, diskutere kjente,
slekt og pleie bygdesladderen. Jeg fant på andre ting å gjøre for jeg orket ikke høre om folk
jeg ikke kjente og det var jo stort sett bare bygdedyr sin store hobby.
Kjente eller venner hadde jeg jo ikke i denne bygda, jeg fungerte som gårdsgutt og elsker.
Passet på ikke å provosere henne på noen måte. Selv om jeg ikke helt fikk være den Vidar jeg
ville være, var det viktig å beholde husefreden som vi nå hadde. Det nærmet seg jul, og vi
skulle ha juleselskapet dette året. Vi ble sju til bords, så litt planlegging måtte til. Julematen
handlet vi rett over grensen sammen med drikke og de fleste presangene. Ribba skulle jeg ha
ansvar for i år, og det var en oppgave jeg så fram til. Julen kom og alt var i rute når gjestene
innfant seg, og etter en aperitiff satte vi oss til bords. Kjæresten til Kvinnens yngste datter
skulle som vanlig ha spesialbehandling, så han måtte få biff med pommes fritt slik han alltid
skulle ha. Ribba falt i smak, og sikkert til Kvinnens irritasjon ble det spurt om hvem som
hadde æren av en så saftig ribbe. Kvelden ble til natt før de siste gikk, mens Kvinnens far
skulle overnatte. Dagene etter jul var stille. De eneste oppgavene vi hadde var å måke snø,
mye snø, og bære ved i hus. Ja, vi hadde jo kaninene da som måtte ha vann ofte, for vannet
frøs hele tiden i kulden. Vi hadde mistanke om at den ene store kaninen var gravid. Dette
passet dårlig i den kulden som var, men det var jo vår feil som ikke hadde holdt de atskilt.
På kveldene var det rolig, men når Kvinnen drakk vin og fikk ”det” blikket viste jeg hva det
betydde. Da ville hun leke, og helst med pisk. 

Som oftest var det hun som hadde den dominante rollen og rompa, ryggen og lårene mine fikk gjennomgå. Det var ikke få dager jeg hadde røde og blå hovne striper. På det verste var det vondt å ha på seg bukse dagene etter.
Noen ganger slo hun så hardt at huden sprakk. Som oftest klarte jeg å holde tilbake
smerteskrikene, men av og til klarte jeg hverken å holde tilbake skrik eller tårer. Disse
gangene fikk hun etterpå de mest voldsomme orgasmene. Etter hvert som jeg skjønte
sammenhengen lærte jeg meg å skrike mer for å spare kroppen min for de verste lidelsene.
Jeg fant meg egentlig aldri helt til rette i denne rollen, men jeg holdt allikevel ut for etter en
slik runde var det som regel rolig i heimen i flere dager og Kvinnen var blid og kjælen.
Vi brukte tiden til å planlegge hva vi skulle begynne på til våren, og var enige om at et bislag
skulle opp samt tre terrasser, hvorav den ene ville bli på ca 40 kvm.
- Jeg har og flere planer, men du må jo godkjenne de, sier jeg.
- Fortell, smiler hun.
- Gjesterommet oppe, der kan vi rive innertak, isolere på nytt, og la de flotte 4x6 bjelkene bli
synlige i en åpen himling. Endeveggen ut fyller vi med glass, og så kan jeg lage en utvendig
trapp ned til terrasser i flere plan bak huset. Så kan vi bruke rommet som en kombistue og
soverom. Hun så litt rart på meg, så jeg gikk og hentet blyant og papir, tegnet og fortalte. Når
hun forsto, synes hun det så fint ut, men mente det ville bli dyrt.
- Ja, men jeg er ikke ferdig, sier jeg.
- Bak huset kan vi altså ha terrasser i flere plan og der kan vi lage utekjøkken, ved siden av
dammen som ligger der allerede. Den vil jeg rense og utvide. Så kan jeg lage en lang slak
trapp opp til gjestehuset og veranda rundt den, der kan vi ha skrivestue og hobbyrom.
- Hvor lenge har du tenkt å leve? Sier hun ertende.
- Jeg er ikke ferdig, sier jeg. Oppe i skogkanten kan jeg lage en røykeovn for kaninkjøtt og
annet. Lenger opp lager vi bålplass og en lavvo hvor vi kan ha sammenkomster når vi vil ut i
skogen med barnebarna dine uten å gå for langt. Kvinnen smilte.
- Dette blir kostbart, Vidar, slo hun fast.
- Jeg kan bidra med mer penger etter hvert, svarte jeg. Og jeg er villig til å jobbe. Vi har tre
mål tomt og dette kan gjøre eiendommen spennende, hvert hjørne som rundes gir en ny
opplevelse.
- Uff, jeg synes du har store ambisjoner nå, Vidar.
- Kanskje, men det er noe jeg vet jeg greier, avsluttet jeg. Drømmene mine var store og jeg
trengte dem sårt. Det var gjennom drømmene og visjonene jeg forankret håpet om et bedre
samliv. Så var det på tide og få ut juletreet og alt annet etter høytiden, så vi satte i gang så fort
Kvinnen var klar. Når alt var pakket bort satte hun seg ned for å se Dr Phil på tv, mens jeg
fant fram støvsugeren for å få bort barnåler og annet. Plutselig eksploderte hun, fordi jeg
bråkte sånn at hun ikke fikk sett tv. Jaha, nå hadde det visst vært fredelig mellom oss litt for
lenge, så da gjaldt det å få i gang noe.
- Jeg gjør jo dette for at det skal bli ryddig her, og at vi ikke skal dra barnåler rundt i hele
huset, sier jeg.
- Ja, men du trenger ikke støvsuge foran tv, kjefter hun. Du gjør det for å irritere meg.
Jeg gjorde meg raskt ferdig og rydda bort støvsugeren uten å si noe mer. Hvor lenge trodde
hun at jeg skulle fortsette å gjøre noe for fellesskapet under slike forhold? Hvor lenge kan en
ild brenne i et lufttomt rom? Kvinnen kledde på seg og gikk til kaninene med vann. Jeg hadde
vært samme ærend noen timer før, og vi måtte holde på slik så lenge kulda holdt seg. Hun
hadde ikke før gått, før telefonen hennes ringte. Jeg lot den ringe, men sa ifra når hun var
tilbake etter noen minutter.
- Hvorfor tok du den ikke?
- Jeg tør ikke, svarte jeg, da beskylder du meg bare for å sjekke telefonen din og det vil jeg
ikke. Hun ringte opp anropsnummeret som jeg skjønte var hennes eldste datter, som igjen
hadde problemer. Denne beskjeden gjorde ikke stemningen noe bedre hos oss. Dagene gikk
og Kvinnen var fortsatt grinete, så jeg forsøkte så godt jeg kunne ikke si noe som gjorde det
verre. Best å ikke si noe i det hele tatt, bare svare på tiltale. Dagene går, hennes far er innom
med en ladning lokalaviser som kvinnen ”arver” etter at han har lest de. Jeg synes ting går litt
bedre og vi snakker i hvert fall sammen nå, men merker på henne at det går litt i ”stakkars
meg”. Kan ikke si jeg føler meg så hjemme med å liste meg rundt, men det er vel slik det har
blitt. Jeg hadde blitt en mester i tilpasning. Hele tiden, ta hensyn til henne for at hun skal
kunne ha det som om hun levde alene. Stadig fant jeg kikkerten på stuebordet når jeg sto opp
på morgenen. Da jeg spurte hva hun brukte den til, så svarte hun at hun tittet opp på
nabogården for det var så mye aktivitet der, på kveldene. Hallo, tenkte jeg? Hvem er det
største bygdedyret her omkring? Vi var i slutten av januar nå, og Kvinnen kom som vanlig
ned tre til fire timer etter meg. Hun var sur fordi det var for varmt for henne når hun sto opp,
sikkert hatt en dårlig natt? Nå påsto hun at jeg hadde det varmt fordi hun ikke skulle være i
første etasje? Masse merkelige påstander, hvor hun sluttet med å si at jeg burde gå til legen å
sjekke om det var noe galt med blodsirkulasjonen min.
- Ja det er godt jeg ikke har lidelser i hodet som deg, svarte jeg spydig.
Hun tok med seg aviser og kaffe og gikk på soverommet for å furte. Det bedret seg utover
dagen, men ikke helt god stemning.
Kaninen fødte ti unger, og ute var det minus 23 grader. Vi la inn varmeflasker annenhver time
i buret, og tettet til rundt veggene med pledd og en dobbeldyne så det ble lunere. Det gikk
ikke lange tiden før Kvinnen kom med tre av ungene, som for meg virket døde.
Etter å ha varmet de opp begynte de å bevege seg igjen, men vi kunne jo ikke ha de inne så de
måtte tilbake til moren. Etter noen dager måtte vi bare konstatere at hele kullet hadde bukket
under.
Vi fikk heller forsøke en ny parring om en måned når våren nærmet seg, og i mellomtiden
burde vi lage flere bur. Vi kom til å trenge det etter hvert som avlingen av nye unger skred
fram, for vi hadde planer om å ha til en hver tid slakteferdige og salgbare dyr. Rundt 50 til
100 var planen. 4 store bur ble snekret og båret opp på utsiden av kaningården for endelig
plassering inne i innhegningen senere. Vi kjøpte også et par avlskaniner til, for å øke
produksjonen utover våren / sommeren. Samtidig bestilte vi 30 kyllinger som skulle leveres i
mai / juni. Materialer til vårens byggeprosjekter ankom før snøen var borte, men greit å få de i
”hus”. Et helt trailerlass ble det, og 2400 terrasseskruer samt 600 90/55 spiker skulle gå med.
Det kom til å bli fint når det ble ferdig. Jeg trengte dette prosjektet. Det var rene terapien for
både meg og samlivet vårt. Så lenge vi hadde et konkret prosjekt å jobbe med ble det mindre
eksplosjoner hvilket var en stor fordel for meg. Selv om det kostet mye for meg både penger
og i svette, så foretrakk jeg det hvis det kunne minske antallet utbrudd. Det nærmet seg påske,
og Kvinnen sammen med den yngste datteren skulle på en tre dagers handletur til Göteborg,
så jeg var hjemme hos dyra og koset meg. Jeg begynte litt med å grave ut til fundamenter for
terrassen, og i det hele nøt jeg alenetilværelsen. Dagen de skulle komme hjem ringte Kvinnen
fra Göteborg, og fortalte at de ble forsinket. De hadde hatt innbrudd i bilen i løpet av natten,
og datterens Mac samt varer for tusenvis av kroner var stjålet. De måtte ha ny bakrute før
returen. Da de endelig kom var det bare å sjekke ut med forsikring etc, men det viste seg etter
hvert at det ikke var mulig å få dekket tapet. 11.000,- hadde det kostet og ikke tømme bilen
den siste natten, pluss en Mac til 10.000,-. Surt ja, men gjort var gjort så dette måtte bare
godtas og skrives som tap. Etter noen dager kom Kvinnens datter med noen ark printet ut fra
nettet, og hadde en lysende idé om en ny tur de kunne reise på for og få et plaster på såret. Jeg lo.
- Ærlig talt, her har dere tapt over 20.000,- , og for å bøte på dette så mener du altså at en ny
tur vil gjøre det godt igjen?
- Ja, sier hun, vi hadde det jo ikke noe fint på denne turen.
- Men da ville jeg heller tatt tapet og spart penger istedenfor å bruke enda mer. Jeg synes det
høres ut som en Donald løsning på et tap, men… Det ble merkelig stille, og jeg så de to
vekslet blikk.
- Jeg får ikke lov, sier Kvinnen til sin datter.
- Jo, bare reis, men regn ikke med at jeg er her og passer dyra, svarte jeg.
Jeg ble sikkert ikke så populær nå, men jeg sa jo bare hva jeg mente var sunn fornuft.
Det ble ingen ny reise. Om det var på grunn av min kommentar vites ikke, men jeg tviler
sterkt. Det var nok noe annet som hindret dem. Kvinnen hadde lenge pratet om at vi skulle
skaffe en ny hund, og da en vi kunne tjene penger på i avl. Hun hadde erfaring med hundeavl
så jeg regnet med at hun viste hva hun drev med. Dette kunne være inngangsbilletten til noen
raske penger og hundevant var vi jo begge to. Vi hadde fast søk på Finn.no og en dag dukket
det opp et kull med Golden retrievere til den nette sum av 9.500,- pr stk og vi dro for og titte,
kanskje kjøpe. Etter å ha sett og vurdert dette nøstet av en hund, ble vi enige, og vi kunne få
den så fort den var leveringsklar om ca 8 uker.

Kapittel 20

Nå var det Kvinnens tur til å feire bursdag, og den ble litt annerledes en min. Det var ingen
krangel denne gangen, og i tur og orden tok vi imot hennes nærmeste familie til kaffe.
Kvinnen fortalte familien at jeg hadde gitt henne en hund i presang selv om det ikke var sant.
For av meg hadde hun fått et års abonnement på lokalavisen og ikke mer. Når jeg spurte
henne senere om hvorfor hun hadde løyet om dette, sa hun at det var for at ikke hennes døtre
skulle tro hun hadde mye penger, for så å be om lån. Hennes eldste datter gjorde visst ofte
dette, om hun trodde det kunne være noe å hente. Som vanlig når familien til kvinnen var
samlet stakk de hodene sammen og diskuterte siste nytt om den og datt på bygdedyr sitt vis.
Byggearbeidene ute var godt i gang og kvinnen hjalp til. Det var gøy og se ting tok form, og
for hver dag så vi det gikk framover. Påsken kom og gikk uten noe spesielle hendelser, jeg
jobbet for det meste om det var vær til det. Vi hadde hentet den nye valpen. Den krevde sitt da
den ikke var stuerein, så den måtte luftes ofte ellers skjedde det uhell inne. Kvinnen tok siste
turen ut på kvelden, og jeg den første på morgenen. Nå hadde jeg også så hyppig vannlating
om natten at jeg sov lite, hvert 3dje kvarter omtrent måtte jeg på toalettet, og da var det like
greit å stå opp tidlig. Kvinnen lurte på når jeg hadde tenkt meg til lege, men jeg mente det
kunne vente litt til jeg ble mer ferdig med å snekre. Hvis det var noe som krevde
sykehusopphold, ville jeg helst komme i mål med jobben før jeg tok meg tid til slike ting. Jeg
tenkte jo på prostatakreft og jeg var jo i riktig aldersgruppe. Misstanken om dette ville jeg
ikke fortelle Kvinnen nå. Omsider bestilte jeg en time og jeg var forberedt på en undersøkelse
av prostata gjennom endetarmen, så jeg gruet meg veldig. Men først ville legen bare ha en
blodprøve, og så var det ny time om 14 dager for det mer kliniske. Nye 14 dager og grue seg
på, men jeg hadde nok å jobbe med så tiden gikk fort fram til neste legebesøk. Undersøkelsen
gikk raskt og upersonlig for seg, og legen kunne ikke kjenne noe unormalt, men han ville
sende meg på ultralyd for sikkerhets skyld. Da var det bare å dra hjem og vente på brev.
Det var blitt 2. mai, og jeg sto opp som vanlig, luftet bikkja og slapp inn katten før kaffe og
radio. Det gikk fint å slippe inn katten tidlig nå, for det var dør mellom etasjene.
Kvinnen kom ned ca kl 10 og var usedvanelig blid, ga meg en klem og gratulerte meg med
vår 4 års dag. Jo, det var 4 år siden vårt første møte nå. Det hadde blitt 4 av de mest turbulente
årene i mitt liv og jeg ønsket meg bort, men sa ikke noe om det.
- Vi får se da, svarte jeg, om vi greier å være venner i 4 år til?
- Å ja, lenger en det, svarte hun, livet ut.
Hun sa hun beundret meg for pågangsmotet jeg hadde, og at jeg aldri ga opp. Jeg mente jeg
ikke hadde greid alt uten henne, og slik fortsatte det. Dette var visst dagen for superlativer.
Det var bare å spille med. Båndet var for sterkt.
Innkallingen til ultralyd kom, og dagen jeg skulle dra ville Kvinnen bli med slik at vi kunne
handle samtidig. Selve undersøkelsen var fort gjort, og resultatet skulle jeg få av fastlegen
senere. Vi handlet og var innom Plantasjen for noen flere planter til hage og blomsterkasser.
Jeg husker jeg satt i bilen på hjemvegen og tenkte at nå har jeg det godt, for Kvinnen var
kjærlig og snill nå om dagen. Mer skulle det faktisk ikke til for at jeg skulle føle livet var verd
å leve. Det er vel sånn det blir kanskje? Hvis alt blir til et helvete så er det himmelsk bare det
vonde stopper opp. Jeg hadde bittert fått erfare det. Noen dager etter var det tur til fastlegen
for resultat av prøvene, og jeg dro alene denne gang. Etter de vanlige høflighetsfrasene satte
jeg meg ned, og legen fant frem journalen min på dataen. Han ble sittende lenge å se på
skjermen, det var stille i rommet og jeg kjente jeg ble nervøs. Med Elins død frisk i minnet
var jeg redd for at det nå var min tur. Så snudde han seg mot meg, så lenge på meg og sa:
- Vidar, har du noen problemer hjemme?
- Hva mener du? Svarte jeg.
- Fungerer forholdet ditt hjemme, Vidar?
Jeg dro litt på det, og fortalte at det kunne være stritt til tider.
- Kan det løses på noen måte tror du? Spør han.
- Nei, alt er forsøkt, svarte jeg.
- Du går rundt og er nervøs, du bærer på spenninger i kroppen som hindrer deg i å fungere, og
får du ikke løst dette vil det bli verre, kanskje kronisk, sa han.
- Vi finner ingenting galt med prøvene så sånn sett er du frisk.
Jeg hadde fått noe å tenke på, og det han sa var jo rett ut at jeg burde komme meg bort fra
Kvinnen. Det å gi opp etter så mye arbeid ville jo være er nederlag, men hvilket valg hadde jeg? Jeg begynte å skjønne alvoret men ville jeg klare det? Kanskje det ble bedre nå når jeg visste at jeg fysisk var i orden? Kanskje jeg kunne tåle litt mer irettesettelse før jeg tok til
motmæle. Kanskje jeg kunne klare å beherske meg litt mere enn det jeg hadde gjort? Jeg
synes jeg hadde lagt ned alt for mye arbeid på huset til bare å gi opp, samtidig som jeg fortsatt
hadde et ønske om at ting skulle bli bra. Jeg kunne uansett ikke si noe til Kvinnen om hva
legen hadde sagt til meg. I utgangspunktet hadde jeg jo angret på hele greia, og i tankene
ønsket meg ofte bort. Nå når det også var en anbefaling fra legen, ble det mer virkelig. Jeg
fikk finne på noe, så jeg slapp å fortelle hva legen hadde fortalt meg, rett og slett for å vinne
tid. Fornuften var i øyeblikket herre over følelsene. Tak på utbygget ble snekret og vindskier
montert før shingel skulle på. 




Da det var gjort, spurte Kvinnen om hun kunne gå opp på taket
og male vinduet i 2. etasje. Jeg svarte ja, men frarådet henne å gjøre det på grunn av hennes
høydeskrekk. Som alltid hørte hun det hun ville, og fikk det til å bli at taket var for svakt til å
bære henne som var så feit. Dermed ble det til at jeg beskyldte henne for at hun var feit, og så
var vi i gang igjen. Jeg måtte gå etter henne og fortelle på ny at det var ikke det jeg hadde
sagt, men hun ville ikke høre på det øret og sto på sitt. Hun gikk inn, og jeg fortsatte ute en
stund til. Når jeg ga meg for dagen fant jeg henne ikke inne, men så garasjeporten sto oppe.
Jeg tenkte ikke noe mer over det, så jeg dusjet og la meg nedpå en times tid. Når jeg kom ned
igjen fra soverommet, møtte jeg henne på veg inn utenfra og spurte hvor hun hadde vært? Hun
kom med en patetisk forklaring om at hun hadde følt seg så mobbet at hun hadde hentet et tau
i garasjen og vært i skogen for å gjøre slutt på livet, men motet sviktet.
- Du kunne jo ha lett etter meg, sier hun. Jeg sa ingenting, dette var så typisk Kvinnen at jeg
ikke engang gadd kommentere det. Hun fortsatte med at jeg hadde kalt henne feit og selv om
jeg gjentok hva jeg egentlig hadde sagt, hjalp det ikke. Hun hadde laget sin egen ”sannhet” og
slik var det. Forvrengning av sannheter var hennes måte og møte meg på, og jeg forsto jo at
hun bare var en patetisk person som ikke hadde det godt med seg selv. Jeg klarte ikke helt å
tro på at hun virkelig hadde hatt et ønske om å ta livet sitt. Det var ikke engang et rop om
hjelp – det var et krav om oppmerksomhet.

17. mai var en vanlig grå dag, og det passet seg ikke å jobbe på huset akkurat på
Nasjonaldagen, så jeg gledet meg over en fridag. Kvinnen og hennes yngste datter skulle til
bygda og se på barnetoget, mens jeg derimot valgte å bli hjemme. På kvelden skulle det være
kaffe/kake med kvinnens datter, kjæreste og hennes far. Under kaffen ble det prat om torpet i
Sverige, og kjæresten tok igjen opp dette med at jeg hadde ”gjort noe” med det elektriske som
kostet Kvinnen 12.000,-
- Det kostet 1.200,- ikke 12.000,-, svarte jeg, og det var på kjøkkenet feilen var, og der gjorde
jeg ikke noe med det elektriske.
- Om du sikter til kablene i gangen som jeg bygde inn ble dette godkjent, fortsatte jeg.
- Kan ikke du finne fram dette pålegget som du har i ringpermen slik at han kan se selv, sier
jeg til Kvinnen.
- Jeg finner ikke det nå, svarte Kvinnen.
Jeg så det ble vekslet blikk mellom de tre, og forsto at dette var noe som hadde vært diskutert
før, og antageligvis betydelig overdrevet. Jeg antok at jeg hadde fått skylden for noe jeg ikke
hadde hatt noe med. Men det var jeg jo vant til fra Kvinnen. Dette var ikke første gang og
neppe den siste heller. Klokken var blitt mye nå, og jeg var trett.
- Nei, nå går jeg og legger meg, så får dere ha en fortsatt god kveld, sa jeg. Dagen var over
for min del. Jeg ser fram til å sove avsluttet jeg og gikk.
Neste dag sto jeg opp og gledet meg over sol og blå himmel mens jeg nøt morgenkaffen og en
røyk på den nysnekrede trappen i front av huset. Tenkte litt over alt som var gjort, men følte
ikke jeg kunne glede meg så veldig. Det var jo muligheter for at jeg måtte reise fra alt
sammen. Når hun kom ned var hun blid og pratsom.
- Hva planer har du for dagen da? Spurte hun.
- Tja, det er nok å ta tak i her ute, så det blir vel bare og fortsette der jeg slapp, svarte jeg. Hun
reiste seg og gikk mot kjøkkenet, men bråstoppet og snudde seg mot meg.
- Du overforer hundene, de skal ikke ha så mye mat som du gir de.
- Jeg gir de bare litt på morgenen etter lufteturen, resten tar jo du deg av, svarte jeg.
- Den store spiser av kattematen, og det kan vel ikke jeg helt få skylda for, fortsatte jeg.
- Og så forsøker du og forgifte de med piller fra medisinskapet som du blander i foret, liret
hun av seg. Nok en gang hadde hun snudd om fra å være blid og til et ondt udyr.
Nå begynte jeg å bli forbannet, maken til beskyldninger.
- Hvordan kan du beskylde meg for det? Spurte jeg. Jeg som er så glad i dyr, vil da ikke de
noe vondt?
- Har du sett at den store halter? Spør hun som svar.
- Nei?
- Du har sparket henne på bakbeinet når du har lufta henne, beskyldte hun meg.
- Nå er det nok, dette er grove beskyldninger, forsvarte jeg meg. Om hun halter må det være
av en annen grunn.
- Ta deg sammen, hører du ikke selv hvordan du holder på?
I det samme kommer hennes far kjørende inn på tunet, og som vanlig gikk jeg ut på trappen
for å hilse velkommen. Det kokte i meg etter beskyldningene Kvinnen hadde kommet med.
Han hilste og bemerket framgangen på byggverket.
- Jeg har slått i min siste spiker i dette huset, brast det ut av meg. Jeg flytter, for nå har
datteren din beskyldt meg på det groveste for mishandling av dyra.
- Du må ikke være så sensitiv, sier han og setter seg ned i utemøblementet. Jeg ser i
øyekroken at Kvinnen kommer, så jeg går inn.
Etter hvert hører jeg høylydt diskusjon der ute, uten at jeg kan høre hva som blir sagt.
131
Hennes far kommer inn og spør forsiktig om han kan få en røyk av meg, da han har glemt sin
hjemme. Jeg ruller en til han og går ut med den, gir han røyken uten et ord og går inn igjen.
Diskusjonen fortsetter, til dels høylydt og jeg forstår det er meg de prater om men hva de sier
klarer jeg ikke å høre.

Kapittel 21.

Jeg hadde ingen plan for noe nå, men pakket ned Laptop og røyk før jeg gikk opp på
gjesterommet. Nå hadde jeg kunngjort for hennes far at jeg ikke ville bo der mer, så om noen
timer ville hele familien vite det. Det var ingen vei tilbake for meg.
Jeg var klar over at det kom til å følge noen dager med depresjon, til dels blandet med alkohol
før jeg kom meg ut av kaoset som regjerte i hodet. Alkohol for å sove var reseptfritt og
fungerte noen dager, men opp og fram skulle jeg. Eneste trøsten var at jeg kjente mitt
reaksjonsmønster. Det er det fine med å bli eldre, man blir bedre kjent med seg selv. I
hvertfall er det ofte det man gjerne vil tro. Etter kort tid ville jeg være effektiv på å komme
meg videre i livet. Først måtte jeg samle tankene før jeg kunne bli effektiv, og det tok et par
dager hvis jeg kjente meg selv rett. Det var en salong og et bord foruten seng på
gjesterommet, så jeg fikk ta tilhold der inntil jeg fikk tak i en leilighet. Jeg regnet med at nede
kunne jeg ikke være lenger. Etter en times tid kjørte hennes far, og ikke lenge etter kjørte
Kvinnen. Det var ikke noen nøkkel i døren til gjesterommet, så jeg måtte finne på noe annet
slik at jeg kunne få være i fred. Nå når hun var borte, gikk jeg i garasjen og kappet en lekt
som passet under dørhandtak og ned i gulvet, slik at jeg fikk låst på den måten.
Jeg hentet en kaffetrakter vi hadde lagret i kjelleren, og fikk med meg noe mat og øl så jeg
kunne greie meg uten å gå ned. Jeg var ikke redd henne, men regnet med at det bare ville bli
krangel om jeg viste meg nede. Greit å vente til hun hadde roet seg, før jeg ville diskutere
praktiske ting vedrørende flyttingen jeg nå måtte gjennomføre. Ett minutt hadde det tatt henne
og ødelegge alt vi hadde sammen. Det var ikke så mye vi hadde igjen av forholdet, men på
dette ene minuttet greide hun og overbevise meg om at hun var gal og at jeg ikke hadde noe
mer der å gjøre. 
Hva som hadde utløst hennes vrede denne dagen var ikke godt og si, men det
ante meg at det kunne ha noe med diskusjonen om denne strømfeilen på torpet i Sverige å
gjøre? Når jeg hadde bedt henne finne pålegget og beviset på min uskyld, hadde det jo blitt
merkelig stille. Kanskje jeg hadde satte henne i forlegenhet hvis hun hadde fortalt noe annet
enn sannheten tidligere? Det var jo normalt for Kvinnen å legge skylden på meg, men ikke
vanlig at jeg satte henne til veggs slik. Kvinnen kom tilbake utover dagen, men jeg forholdt
meg rolig og søkte på nettet etter leiligheter osv. Det var ingen passende denne dagen. I
morgen kanskje? På kvelden hørte jeg en bil og tittet ut på tunet. Der så jeg at datteren hadde
ankommet, sikkert for å bli oppdatert. Etter hvert ble det en heftig diskusjon nede, men jeg
kunne ikke høre hva de snakket om. Det var helt sikkert denne nye situasjonen som hadde
oppstått, og jeg var fristet til å gå ned, men avsto. Tenkte det var bedre å vente et par dager.
Jeg hadde god tid til å tenke, og tankene dreide seg jo som vanlig om hva som var galt med
denne kvinnen som hadde slike merkelige utbrudd. Det virket som det utelukkende var for å
såre meg, rakke ned på meg, selv om alt var bare oppspinn. Hvem er et menneske som ikke
eier skyld? Hvem er Kvinnen? Hun var ikke et menneske, hun var en tilstand. En tilstand jeg
var i.
Nok en gang gikk jeg på nett og Googlet psykopati. Her sto det:
Hvordan avsløre en psykopat? Har du erfaringer med en person som gjentatte ganger og over
år føles surrealistisk? Et annet ord for virkelighetsfjernt, - så er det grunn til å reagere og det
gjør man automatisk hvis man har kunnskap om dette temaet. Generelt oppleves
vedkommende som usympatisk og man holder seg langt unna personen. Man blir på mange
måter taktisk. En person som utstråler samvittighet og omsorg gir ofte inntrykk av å være
sårbar, og dermed et lett mål for psykopaten.
Jo jeg kjente meg igjen.
133
Om du er en sterk og intellektuelt utrustet person blir du ikke værende, men da må du være
forberedt på en skitten kamp. Du bør stålsette deg først som sist.
Grunnen til psykopatens galskap er at han må ha et mål/offer for sin utagering. Dette er ikke
en person som er omgitt av venner og venninner.
Så det var derfor vi alltid skulle bo utenfor mine venners rekkevidde?
En psykopat derimot avslører seg ved så konkrete sider i livet at man spør seg: er det mulig?
Hvordan kan du sitte der uten blygsel å si det du sier? Du spør deg om det er «mulig» for en
person som er ved sine fulle fem å uttrykke en sånn forakt for andres integritet? Kanskje kan
vedkommende avsløres allerede i løpet av en kveld noe man skal være forsiktig med å
konstatere. Men gir han/hun uttrykk for lignende holdninger ved senere anledninger er det all
grunn til å stoppe opp. Det er når man er vitne til at oppførselen er sleip og «gjennomført».
Den er totalt uten skrupler. Handlinger og uttalelser er så utenfor normal folkeskikk og så
uten forståelse for andres behov at du kan konstatere - om du har kunnskap om denne
personlighetsforstyrrelsen - at vedkommende er ond tvers gjennom.
Jeg hadde jo lenge følt ubehag med måten hun behandlet meg på. Jeg var på vakt for jeg så
hvordan hun smigret andre mennesker, for så å bli ond når vi var alene. Hun hadde kanskje
plukket ut meg fordi hun så jeg var sårbar? Hvor fikk hun all ondskapen fra? Hva var galt
med henne? Denne gangen skulle jeg bort, hun hadde gått for langt nå. Senere hørte jeg henne
på badet som var vegg i vegg, men hun tok ikke kontakt. Dagen etter forholdt jeg meg rolig
inntil jeg hørte hun kjørte av gårde. Så bestilte jeg en taxi tur / retur Askim som var nærmeste
by, for å handle litt mat og en flaske Whisky. Jeg var tilbake igjen før henne, så hun hadde
ikke merket jeg hadde vært ute av huset. Jeg tenkte kanskje et eller flere glass med whisky
kunne hjelpe meg til å sove bedre. Jeg måtte fortsatt tisse ofte på natta så jeg brukte en bøtte
til det som jeg hadde på luftebalkongen. Endelig dukket det opp en leilighet på Finn.no som
jeg ville sjekke nærmere, men da måtte jeg forhandle meg til lån av bilen. Jeg måtte prate med
Kvinnen samme dag, men hun hadde ofte besøk av døtre og far i disse dagene så jeg ville
vente til hun var alene. Utover kvelden gikk jeg ned og spurte om vi kunne prate litt om det
praktiske ved å avvikle samboerskapet, og hun ba meg sitte ned. Hun var blid, som om
ingenting hadde skjedd. Typisk henne, jeg tror hun greide å fortrenge ting. Hun pratet aldri
om ting som hadde skjedd i ettertid. Jeg satte meg og fortalte at jeg søkte etter leilighet og
ville flytte så fort som mulig, men trengte å låne bilen for visninger osv.
- Da må du hjelpe meg med å gjøre ferdig her, hvis du skal låne bilen, svarer hun.
- Jeg kommer ikke videre på bislaget før du skaffer mer materialer, svarte jeg.
- Vi har plattingen ved kjøkkeninngangen, kommenterer hun.
- Ja, og jeg kan hjelpe deg med den, sier jeg.
- Fint, da kan du låne bil, men si ifra i god tid, sier hun.
- Ja ja, men så bør vi få tak i en takstmann for å taksere huset. Jeg skal jo ha 20 % av verdien
på eiendommen som du vet.
- Hit skal faen ikke noen takstmann, svarer hun og ler overlegent.
- Du får lufte bikkja på morgenen selv heretter, jeg vil ikke ha skylda for mer, sier jeg idet jeg
reiser meg og går ut av rommet. Det hadde ingen hensikt å fortsette samtalen.
Jeg tenkte at vi fikk ta opp dette med takst igjen senere. Egentlig hadde jeg lyst til bare å
pakke en bag og forsvinne, men hvor skulle jeg gjøre av meg? Det var nok best at jeg spilte
ut kortene med varsomhet, hvis jeg skulle lande trygt. Jeg ville trenge alle mine krefter til å
fokusere på selvbeherskelse og samtidig være forsiktig med å vise hva jeg planla. Resten av
kvelden brukte jeg til å sjekke etter leiligheter på nett for andre gang den dagen. Plutselig gikk
strømmen og jeg hørte noen skrudde på noe i sikringsskapet på utsiden av døren. Har hun
tenkt å ta strømmen for meg nå tenkte jeg, men jeg hadde ikke før tenkt ferdig før den var
tilbake. Jeg hadde gitt opp alt for Kvinnen, Hvor mange ganger måtte jeg gi opp meg selv for
og finne den jeg egentlig var? Jeg skjenket jeg meg en whisky og fant Karlavagnen på nettradioen. 

Det var viktig å ikke sette seg fast i destruktive tankebaner, så jeg måtte la nettradioen ”styre”
tankene mine bort på noe annet. Jeg gikk til sengs og sovnet til lyden av nettradioen som
fortsatt sto på, og varm av whiskyen, mens jeg tenkte; I morgen kanskje, i morgen kunne det
dukke opp et bosted til meg? Når jeg slo opp øynene igjen neste morgen viste klokkeradioen
06:03 og det var sol ute. Det var helt stille i huset, så jeg satte på lokalnyhetene, startet
kaffetrakteren og fant fram røykesaker. Laptoppen hadde stilnet i mangel på strøm på
batteriet. Det var for tidlig å sjekke på nettet etter leiligheter, så jeg ble sittende og nyte det å
være alene. Jeg begynte faktisk å kjenne en viss glede og spenning med det som lå foran meg.
Frihet! Frihet! Egentlig er det pussig hvor kort hukommelsen er, eller er det selektivt? Det var
jo ikke lenge siden jeg var på samme sted i samme sirkel med samme person, men det lå
akkurat så dypt i glemselen at jeg ikke fikk opp forbindelsen. Min nye, kommende frihet var
det jeg fokuserte på, og følelsen som fulgte med var like ny og herlig som om jeg skulle reise
på en utenlandsferie for første gang. Ingen skulle skrike og spy ut ukvemsord over meg
lenger. Friheten var innen rekkevidde! Jeg var helt sikker. Veien videre den nærmeste tiden
ville nå bli en hårfin balansegang der jeg visste at stemningen helt og holdent ble styrt av min
adferd og evne til beherskelse. Om vi greide å holde fred i dag og det passet Kvinnen, kunne
jeg hjelpe henne litt for og holde ”goodwillen” ved like, men det var nok ennå noen timer til
hun sto opp. Senere når Kvinnen hadde vært oppe en stund, gikk jeg ned og spurte om vi
skulle se litt på hva hun trengte hjelp til før jeg flyttet. Vi var enige om plattingen, men jeg
påpekte også flere andre ting som hun manglet materialer til, men hun hadde ikke penger til
det nå, så det fikk vente.
- Nå blir jo ikke jeg her lenger enn nødvendig, men du kan vel finne deg en annen dust som
kan hjelpe deg? Sa jeg.
- Hehe, hit skal ikke flere mannfolk, var svaret jeg fikk.
136
- Det burde være lett å finne noen som er bedre en meg, ertet jeg. Hun svarte ikke.
- Merket du at strømmen var borte i går spurte hun meg?
- Ja 10 minutter svarte jeg.
- Jeg fikk gjort om så vi ikke ”stjeler” strøm mer, så nå kan du ikke bruke det mot meg i hvert
fall.
- jeg er ikke lik deg og forsøker å felle deg for alt mulig, men kanskje jeg skulle snu om på det
svarte jeg. Kanskje jeg skulle ringe Fortum og be de sjekke allikevel?
Hun sendte meg er stygt blikk. Vi klarte å holde fred de neste dagene og gjorde ferdig
plattingen. For det meste var det Kvinnen som jobbet, mens jeg var rådgiver og tok et tak der
det var nødvendig. Jeg prøvde bevisst å holde avstand og ikke engasjere meg for mye. Hun
skulle ikke få noen nye forhåpninger – det var jeg nøye med! På kvelden gikk jeg igjen ned
med en utskrift på en annonse på en leilighet jeg hadde funnet, viste henne og spurte om jeg
kunne ringe og avtale noe tid? Det var i orden, bare ikke når hun skulle av gårde for å
svømme.
- Det blir mye jobb med alle dyra, sier hun
- Ja, men jeg kan avlive kaninene hvis du vil? Jeg har som du skjønner mistet interessen her,
og vil ikke ha noe med dyra å gjøre lenger, men avlive kaninene kan jeg.
- Nei, det var ikke nødvendig, jeg finner en løsning på sikt, svarte hun.
Hennes datter svingte inn på tunet, og jeg gikk opp for å ringe på leiligheten jeg hadde funnet.
Jeg fikk avtale førstkommende lørdag kl 12:00, og fikk underrettet Kvinnen om det senere når
hun var alene. Det var bare to dager til lørdag så det gjaldt å gå stille i dørene slik at hun ikke
saboterte lån av bil. Jeg visste jo av erfaring at hun fort kunne forandre mening. I ventetiden
begynte jeg å pakke litt, selv om jeg ikke hadde fått noe bosted enda. Eskene stablet jeg i
mellomstuen ved utgangen, regnet med at det gikk bra, også for henne at de sto der en liten
stund. Lørdagen kom og jeg reiste i god tid, da jeg tenkte å gå innom en frisør og få gjort noe
137
med hårlengden samtidig. Når det var gjort ville jeg møte til visning som avtalt. Huseier var
ikke der, men var representert ved en advokat. Utleieobjektet var et hus i sentrum av
Fredrikstad og av eldre dato. Jeg fikk sett meg rundt og kom fort fram til at med enkle
vinduer, og ellers i en ellers dårlig forfatning, var ikke dette noe for meg. Jeg handlet med en
Whisky på Polet, og dro tilbake til bygda noe skuffet.
Jeg fant Kvinnen bak huset da jeg kom tilbake, hvor hun satte på en låseanordning på dørene
til et av de nye kaninburene. Jeg så hun hadde sparket i stykker et annet. Da jeg spurte hvorfor
det så slik ut, ropte hun ut at jeg hadde skrudd fast dørene så hun ikke skulle få de opp.
- Husker du ikke det da? Jeg satte i en skrue på hver dør midlertidig til vi fikk laget til slåer,
svarte jeg. Det hjelper jo ikke å sparke de opp.
- Jeg har ikke sparka, det er for dårlig arbeid og de detter ifra hverandre, sier hun.
- Jeg kan hjelpe deg bare jeg får skiftet, svarte jeg.
- Jeg trenger ikke hjelp.
- Neivel, jeg snur meg og skal gå.
- Hvordan gikk det, ropte hun sint etter meg, fikk du leiligheten?
- Nei, jeg får fortsette å lete. Jeg legger bilnøkkel på bordet, avsluttet jeg.
Når jeg skulle legge fra meg bilnøklene, så jeg det lå post på bordet og tittet gjennom for å se
om det var noe til meg. Det var det, og jeg tok mine brev med meg opp uten å tenke mer over
det. Noe senere fikk jeg skylda for å ha lest hennes brev. Selvfølgelig så hun at posten var
flytta på, og da måtte jo jeg få skylda for dette også. Jeg gikk ned en tur for å hente flere
pappesker i garasjen, og i det samme kom Kvinnens datter så jeg var nødt til å si hei. Vi ble
alle tre stående på kjøkkenet, og jeg tok opp dette med deling av eiendommen igjen. Kvinnen
ville ikke høre snakk om dette, mens jeg mente at så lenge vi hadde samboerkontrakt var det
gyldig nok for bank og alle andre instanser. Hun mente jeg forsøkte å lure henne, men da
greide jeg ikke dy meg.
138
- Jeg har i hvert fall ikke lånt 55.000,- av deg og bare blitt borte slik som (jeg sa navnet).
- Han stakk jo av med pengene dine.
Dette skulle jeg ikke sagt så datteren hørte det, for i samme øyeblikk jeg fullførte setningen
sprang Kvinnen på meg, og satte neglene inn i halsen min og røsket til. Jeg fikk armene
imellom, men da kloret hun meg nedover underarmene og samtidig skrek at jeg var gal.
Hennes datter gikk nå imellom.
- Nei Mamma, gi deg…..gi deg, ropte hun og trakk Kvinnen unna.
Kvinnen spyttet på meg før hun forsvant ut av rommet. Jeg pustet ut og fant noe tørkepapir
for å tørke spytt, og samle opp blodet som rant fra hals og armer.
- Ta vare på moren din, sa jeg til datteren og gikk opp, låste døren og tente meg en røyk med
skjelvende hender. Jeg var jo klar over at jeg hadde røpet en hemmelighet som ikke datteren
skulle vite, men jeg var ikke forberedt på at hun skulle angripe meg fysisk. Ordvåpen var vist
nå oppbrukt. Nå var det sikkert uaktuelt og spørre om bil på noen dager.
På kvelden omtrent i 22- tiden satt jeg og pratet med en bekjent av meg i Fredrikstad på
telefonen, da det plutselig begynte å hamre i veggen som skilte rommet fra badet. Så fortsatte
det på døra, og jeg hørte hun ropte:
- Nå må du ta pillene dine, vi skal ha ro på avdelingen kl 22:00.
Jeg lo, og spurte min bekjent om han hørte? Jo, han hadde hørt dunkene, men ikke hva som
ble ropt. Kvinnen måtte være på god vei til å bli alvorlig syk tenkte jeg. Hvis hun nå hadde
fått for seg at hun var bestyrer på et galehus, så var jo det ikke langt unna sannheten men det
var ikke jeg som var pasienten i galehuset…. Nå som jeg hadde vendt henne ryggen var hun
desperat etter å sverte meg enda mer, og jeg var klar over at usannheter ville komme ut til alle
som hun greide å komme i kontakt med. Men jeg hadde et håp om at jeg en dag skulle kunne
avsløre hennes spill, det ville bare ta litt tid. I to døgn holdt jeg meg i ro på rommet, og var så
stille som mulig. Det var ikke noen leiligheter som var aktuelle heller, så det var bare å sove
mest mulig for å få tiden til å gå. Den tredje kvelden banket det på, og hun ropte blidt inn til meg:
- Vidar, har du lyst til å komme ned for en prat?
- Ja, jeg kommer, svarte jeg.
Jeg drakk opp resten av whiskyen og gikk ned, litt usikker på hva dette betydde. Jeg satte meg
i sofaen midt imot og så spørrende på henne og forventet at hun skulle si noe, men hun sa
ingenting. Bare hadde blikket festet til tv-skjermen.
- Ja, nå er jeg her. Sa jeg spørrende?
- Vi bør vel gå igjennom skap og skuffer for og finne det du hadde med deg? Sier hun.
- Ja, kan vi ta det i morgen kanskje?
- Om vi glemmer noe kan du jo hente det senere, sier hun.
- Når jeg drar herfra er det for godt, og jeg kommer aldri tilbake hit, svarte jeg. Var det noe
mer?
- Det begynner snart et byggeprogram på tv som du jo liker å se, sier hun.
- Vet du…. Jeg har mistet interessen for slike ting, og det er din skyld.
- Nå går jeg opp, men da er vi enige om i morgen, svarte jeg og gikk.
Neste dag tok vi runden sammen, og skilte ut de eiendelene jeg hadde hatt med meg.
Hun protesterte da jeg sa jeg skulle ta med bygningsag og resten av snekkerverktøy, men jeg
minnet henne om at dette hadde jeg kjøpt av egne penger.
- Det var synd vi spanderte fintagget blad til 800 kroner da bemerket hun.
- Det var synd at jeg handlet verktøy for 20.000,- replikerte jeg tørt.
- Det er synd det ligger 25 kubikk grus her i gården jeg har vært med å betale fortsatte jeg.
- Det er synd at jeg i det hele tatt ble kjent med deg messet jeg videre. Hun svarte ikke. Det
var mye annet som møbler, spisestue, dyre lamper etc. jeg hadde betalt halvparten av. Jeg lot
være å nevne noe om det og lot det være igjen, fordi jeg ikke gadd å skru det ned. Og slike
ting som uteplanter. Trær og busker eller 25 kubikk grus var jo umulig å dele. 

Vaskemaskinen var min og ganske ny, den ble vi enig om at kunne stå mot et vederlag på 3.000,- så slapp vi å bære den opp fra kjelleren. Hun fikk kontonummeret mitt og lovet overføring i løpet av et par dager. Jeg hadde en ny leilighet under oppsikt nå, men utleier virket litt merkelig. Etter en stund fikk jeg sms at han hadde leid ut til noen som ville betale mer enn prisforlangende. Jeg synes det virket useriøst, og var vel glad til. Slik en husvert ville jeg uansett ikke kunne stole på. 

Det måtte vel dukke opp andre etter hvert. Det er klart at jeg opplevde mange triste
stunder de timene jeg var på rommet alene, men jeg greide også glede meg litt når jeg tenkte
på hvor godt jeg kunne få det når alt dette var over. Og Billy kom stadig på døren, mjauet og
ville inn. Jeg slapp han inn og vi hadde mange gode samtaler i denne tiden, han forsto.
Jeg hadde noen ringpermer med sensitive opplysninger om meg og kreftsykdommen jeg
hadde hatt, og ville jeg gjerne brenne de i en forbrenningstønne vi hadde lengst bort på
tomten.
- Nei, det kan du ikke, det er tørt i skogen nå, sier Kvinnen når jeg nevner det.
- Det regnet i natt og jeg skal passe på.
- Nei, du får ikke lov av meg, her er det jeg som bestemmer. Jeg ga faen og la permene
demonstrativt i papirinnsamlingsdunken, og hun tittet på meg med store øyne. Om noen ville
lese det så brydde jeg meg ikke om det der og da. Det var viktig for henne og demonstrere sin
makt skjønte jeg, men hun kom ingen vei så lenge jeg viste likegyldighet. Kvinnens
hersketrang kom tydelig frem når hun fikk motstand, og hun ga av seg selv hvis jeg var
ydmyk. Tror det er derfor hun passet best sammen med dyra, som hun kunne bestemme over,
og gjøre hva hun ville med. Den yngste datteren hadde hun også i sin hule hånd, mens meg
derimot, fikk hun aldri helt eie og da passet jeg ikke inn. Jeg var igjen oppe på rommet, og
kjente jeg var sulten. Men da jeg så over hva som fantes fristet det ikke, et halvt 3 dager
gammelt brød og en halvspist boks fiskeboller som var varmet opp foran vifteovnen, var alt
som fantes. Litt av en formkake lå også igjen i plasten fra butikken. Jeg var nødt til å handle,
men fikk jeg låne bil? Spent gikk jeg ned trappen og fant Kvinnen foran tv, og spurte om jeg
kunne låne bil for å handle litt.
- Nei, det går ikke.
- Ok, da bestiller jeg taxi, sa jeg og fisket opp mobiltelefonen fra lommen.
- Vi skal ikke ha noen taxi hit så lenge det står en bil på tunet, svarte hun.
- Får jeg låne bilen gjentok jeg?
- Ja, du får ta den da.
Det var ”bygdedyret” hun var redd for, klart det ville bli snakk om jeg benyttet taxi ned i
bygda. Det var det jo bare 1 taxi i bygda og sjåføren kjente alle. Når jeg først hadde bil, dro
jeg de 15 km til Askim og var innom polet, mer Whisky. Det var greit å fylle opp lageret med
”medisin”. Tilbake leverte jeg bilnøklene og da ba hun om bensinpenger. Ingenting å krangle
om, så hun fikk en hundrelapp.
- Skal du betale noe til felleskonto, spurte hun, du har fått lønn nå?
- Nei, jeg ristet på hodet, jeg har betalt og gjort nok her, og jeg holder meg med mat selv.
- Du kan jo bli her i sommer?
- Nei, jeg vil bort så fort som mulig.
- Husk at jeg må begynne helt på ny, jeg eier omtrent ingenting etter 4 år med deg. Jeg har
vært med på å betale på det meste av det vi har her i huset, og det jeg sitter igjen med er bare
det jeg hadde med meg, ja mindre enn det.
- Du sitter igjen med alt dette, pluss en leilighet du leier ut.
- Vet du? Du har beriket deg på meg lenge nok nå.
- I dag er det min tur til å være sur, men jeg kommer ikke med grunnløse påstander slik du
gjør. Hun bare så uforstående på meg, men sa ikke noe.
- Jeg flytter så fort jeg finner noe, fortsatte jeg, før jeg gikk opp på rommet..
Jeg var jo her bare mens jeg ventet på at et nytt bosted skulle dukke opp, og mange tanker og
spørsmål svirret rundt i hodet mitt i ventetiden. Litt merkelig, men trangen til å måtte tisse
hele tiden var ikke så sterk lenger, den var der, men ikke i den grad som før. Nå som jeg
egentlig var likegyldig til hva som skulle skje, lettet det mye av presset på meg merket jeg.
Det igjen, fikk kroppen tilbake på ”rett spor”. Endelig dukket det opp en rubrikkannonse i
Fredrikstad blad på en leilighet, og jeg ringte med en gang. Morten het utleier, og vi ble enig
om visning førstkommende fredag. Jeg måtte igjen spørre om bil så jeg tok det med en gang.
Hvis jeg ikke fikk låne den måtte jeg ta buss, og fra bygda gikk det kun buss tidlig og seint på
dagen. Så uten bil ville det bli en lang dag.
- Kan jeg låne bil på fredag fra ca kl 11:00? Jeg har en leilighet å se på, her kan du se selv, sa
jeg, og ga henne det utprintede arket.
- Ja, det går bra, svarer hun, bare du betaler bensin.
Tiden fram mot fredag forholdt jeg meg rolig. Jeg hadde bestemt meg for ikke å snakke om
takst på huset til henne mer. Jeg hadde bestilt time hos advokat i Fredrikstad den 28.7., og da
regnet jeg med at helvete brøt løs. Om det da ikke var helvete nok allerede?

Kapittel 22.

Fredagen kom og jeg reiste nedover, fant fram og møtte husverten. Det viste seg å være et
stort hus med 4 utleie-enheter hvorav 1 var ledig. Inne fant jeg en kombinert stue/kjøkken,
bad, soverom og en liten veranda. I gangen gikk det en trapp ned som endte i en låst dør. Da
jeg spurte hva som var bak døren, svarte husverten at det var en hybel som med litt
ombygging kunne tilknyttes leiligheten. Alt virket noe nedslitt, men ikke umulig om jeg fikk
litt maling. Jeg slo til, og vi skrev kontrakt der og da med innflyttingsdag 1.juli. To måneders
depositum og en husleie skulle være på hans konto før jeg kunne flytte inn. Hvitevarer måtte
jeg ha, men det viktigste nå var å komme meg i hus. Hjemvegen gikk fort, og jeg var glad til
sinns når jeg svingte inn på tunet.
- Hvordan gikk det? spurte Kvinnen.
- Jo, nå har jeg bosted, og jeg flytter 1.7. Bare 3 uker igjen her nå, fortsatte jeg før jeg gikk
opp på rommet. Jeg gledet meg til å komme for meg selv. Rommet føltes som et fengsel, det
samme gjorde bygda, og jeg følte meg ikke velkommen noe sted lenger. Jo fortere jeg kom
meg bort, jo bedre. Nå pakket jeg ned de siste sakene. Gledet meg over at spor etter meg ble
borte. Den kvelden gråt jeg stille, hva jeg gråt for viste jeg ikke, men det var vel en blanding
av sorg og glede. Alt som var ødelagt, avmakt, men også glede over blanke ark. Jeg skal nå
bli den jeg skal være, ikke en skygge full av smerte, det er livet jeg skal vende tilbake til. Jeg
la meg tidlig og sovnet fort den kvelden etter godt inntak av Whisky. Billy var ofte hos meg i
denne tiden og jeg tror han forsto at noe var i gjære og det var mye trøst å finne i denne lille
kroppen. Han forsto meg følte jeg. Og jeg viste jo at våre veier snart skulle skilles. Det hadde
det hopet seg opp en del skittentøy jeg ville vaske, og jeg tok bylten under armen for å gå ned
i kjelleren og vaske. Nede i trappen møtte jeg Kvinnen, og hun ville vite hva jeg skulle.
- Vaske litt klær, svarte jeg.
- Nei, du kan ikke det, jeg har kjøpt vaskemaskinen og den får du ikke bruke.
- Nå slutter du, vaskemaskinen kjøpte jeg for snart et år siden, og du har brukt den så mye du
har villet, svarte jeg.
- Nå er den din ja, men jeg skal bruke den nå uten å spørre deg. Jeg vasker nå, bare prøv å
stopp meg. Hun tidde og jeg satte i gang med vasken. Når jeg kom opp satt hun ved tv som
vanlig. Jeg setter meg ned og spurte om vi kunne prate.
- Ja.
- Slå av tv da? Hun gjorde det.
- Nå flytter jeg snart og jeg synes noe bør snakkes om, sier jeg.
- Snakk i veg, sier Kvinnen.

- Jeg er lei meg for dette. Det har vært stritt og nå, når jeg må forlate huset, deg og drømmen
om et småbruk, er jeg den første til å beklage, men jeg kommer meg videre. Dette er ikke
slutten for meg. Bare en begynnelse på noe nytt sa jeg i en lett tone og smilte.
Hun så på meg med stivt blikk som om hun ikke forsto hva jeg sa, iskald, utilnærmelig.
- Jeg har kontaktet advokat, fortsetter jeg. Nå er det han, eventuelt din som tar avgjørelser på
hva som skal deles her. Jeg orker ikke krangle lenger med deg, jeg er på veg ut og hva som
skjer må vi bare ta i tur og orden, men her dukker det nok opp en takstmann.
- Hit skal ingen takstmann, svarte hun og slo neven i bordet så kaffekoppen hoppet. Nå reiste
hun seg og gikk mot kjøkkenet, jeg gikk etter.
- Hør på meg, la meg forklare hva som vil skje. Vær snill hør på meg, ikke vis meg ryggen,
dette er realiteter om hva som skjer. På kjøkkenet snudde hun seg mot meg. Hun hadde
presset seg selv inn i hjørnet mellom gryteskapet og vinduet. Øynene var igjen svarte.
I den høyre hånden holdt hun en kokkekniv av anselig størrelse. Neseborene hennes vibrerte
og hun hyperventilerte, pusten kunne høres og jeg så brystkassen hevet og senket seg i rask
takt. Kom ikke nærmere hvisket hun. Blikket var tomt. Jeg sto ca 50 cm fra henne, beholdt
roen, men trakk meg sakte bakover, skritt for skritt. Jeg husket hennes forrige angrep hvor
hun kloret meg til blods, og nå var jeg redd. Sakte beveget jeg meg bakover til jeg var ute av
kjøkkenet, så snudde jeg og løp opp på rommet. Der satte jeg lekta under dørhandtaket og
vurderte hva jeg skulle gjøre. Hun så sitt grunnlag være truet av at jeg ville kreve mitt, og hun
var villig til mye for å hindre meg i å få mine rettmessige prosenter av totalverdien. For
sikkerhets skyld ringte jeg politiet. Nå følte jeg meg truet og om noe skulle skje ville jeg være
føre var.
- Hei, sier jeg, og fortalte hvem jeg var, og bodde.
- Jeg er usikker, sier jeg, og forklarer hendelsen.
- Vil du at vi skal komme? Spør operatøren på telefonen.
- Jeg vil at dere noterer hendelsen, og om det blir krise vil jeg gjerne ha mulighet for rask
kontakt, svarer jeg.
- Alt er på bånd her, og loggført. Vi kan skaffe deg hjelp på få minutter, for vi setter
lensmannen i beredskap og han er jo i bygda.
- Takk for hjelp så langt, svarte jeg og la på.
Neste dag skrev jeg et notat som jeg la på salongbordet etter at hun var ute av huset. På
notatet sto det:
Da jeg ikke kan prate med deg, må jeg skrive brev.
Om det virker tungvint for deg å motta samme brev 3 ganger, er det kun for at jeg skal sikre
meg om at beskjed er mottatt. Jeg må gjøre det slik iflg. advokaten.
Du har fått 1 pr mail, 1 kommer rekommandert, og 1 får du her personlig. Legetimen 26.6 vil
jeg avbestille, så lån av bil er derfor unødvendig.
Så gikk opp igjen og sov, og jeg sov mye disse dagene. Drømmen om småbruket, livet på
landet var over. Livet med Kvinnen nærmet seg slutten. Neste dag dro Kvinnen av gårde tidlig
og jeg gikk ned, fant notatet mitt med tilføyelser i store bokstaver.
HVA DRIVER DU MED PÅ MITT SOVEROM?
JEG GÅR IKKE INN PÅ DITT!
SNOKER DU I UNDERTØYET MITT? SMYKKETYV?






Nå hadde ikke jeg vært på soverommet hennes, men det hun skrev her, var skrevet i sinne, og
hva annet kunne jeg tenke enn at hun var gal. Jeg tok med meg arket og la det i bagen som
ennå ikke var ferdigpakket. Så gikk jeg ut en tur og for første gang på lenge gikk jeg en runde
rundt huset, tenkte kanskje det ble en siste titt. Da jeg kom til nordveggen hvor hun hadde
soverom, så jeg at hun hadde reist en stige opp mot vinduet til sitt soverom i annen etg.
Hun som ikke turte gå i stiger?
Var dette en slags demonstrasjon som bygdedyret skulle ha som snakkis? Var det for å vise
alle og enhver at rømningsvegen var klar? Ja ja, da hadde folk noe å følge med på.
Bygda med 3.000 innbyggere trengte noe nytt, og her fikk de det jo servert. I det samme kom
Kvinnen inn på tunet, men jeg gjorde ikke noe for å skjule meg.
- Hei, har du laget deg rømningsveg? Spør jeg.
- Ja, du skulle jo tenne på huset og avlive dyra, svarer hun
- Hva er det du sier?
- Jo, du sa du skulle drepe dyrene og tenne på huset, jeg er redd deg og hva du kan finne på.
Jeg lo.
- Du har god fantasi skjønner jeg. Hvorfor ikke bruke den til noe bedre, svarte jeg.
- Du tar jo som vanlig alt ut av sammenhengen, sa jeg, og gikk opp igjen på rommet.
Det hendte at jeg sa til henne på ert at jeg tente på henne når hun var sint, men det var jo i
overført betydning. Det hadde jo ikke noe med flammer og ild å gjøre. Kaninene hadde jeg
riktignok tilbydd meg å avlive, men jeg var vant til at hun laget sine egene historier så det
beste var egentlig ikke å si noe. Vi trengte ikke mer krangling nå, det som hadde vært var nok.
Jeg søkte på internett igjen om dette med psykopat, narsissisme osv, det dukket opp mye rundt
emnet og det var Kvinnen jeg leste om. Nesten ordrett ble Kvinnen beskrevet slik jeg hadde
lært henne å kjenne. Senere fulgte jeg opp min søken om emnet og fant mye litteratur jeg
kunne låne på biblioteket senere. Jeg kjente igjen mye i det jeg leste. Ingjald Nissen ble notert
som en bok jeg ville lese. Jeg hadde jo, når jeg tenkte etter, aldri sett henne felle en tåre for
andre. Hun kunne gråte, jo, men kun når hun følte seg selv truet. Som den gang hun fortalte
meg om hjertefeilen som ikke var noen hjertefeil. Som den gangen i Sverige når denne
radioreporteren fra Teletullingen ringte, eller da jeg fikk meg hybel og ville reise fra henne.
Og en gang senere når hun vitnet i en rettssak og aktor gikk litt hardt ut mot henne. Det var
kun de gangene jeg hadde sett hun hadde felt tårer. Bortsett fra en gang når vi hadde byttet
roller under vår sedvanlige sex-lek men hvor hun tryglet meg om å piske, dominere og bruke
henne. Den episoden hadde der og da gjort meg svært ille til mote og selv om hun ble
fantastisk tiltrekkende med tårevåte øyne og hovne sensuelle lepper. Jeg hadde følt meg
skitten og lammet av et hav av blandede følelser og fortrengte hele episoden. 

Jeg leste videre.
De er kyniske uten evne til å føle anger eller medfølelse. Må ofte ha stimuli som abnorm
seksuell adferd, gjerne med sadistisk tilsnitt. Ofte er de intelligente, planlegger godt og deres
svært gode evner til iskald beregning gjør de farlige. Dette er onde mennesker. Det er ikke
alltid lett å vende ryggen til den du elsker. Selv om vedkommende ledsages av løgner og grove
manipuleringer, kan du ikke noe for dine følelser. Og du kan heller aldri stole på at du, når
alt blir stille, vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Enten må du ta et
skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten han eller henne. Du tror
kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje
ikke der lenger, men denne personen kan jobbe iherdig i kulissene. Et sammenfallende funn
fra litteraturen, er at offer av personer med psykopatiske trekk ikke vil være offer. Imidlertid
sitter de tilbake med opplevelsen av å ha tapt seg selv, og de føler avmakt. I et destruktivt
forhold blir både selvbilde og selvrespekt ødelagt, noe som gir ringvirkninger både på kort og lang sikt.

Alt dette jeg leste gjorde meg bare enda mer klar over at jeg måtte bort fra Kvinnen. Hva dette
som jeg hadde vært igjennom hadde gjort med meg er vanskelig å si, men jeg vil vel alltid
være skeptisk til å involvere meg for mye i andre mennesker igjen. Det har nok gjort noe med
meg som ikke føles bra i relasjon til andre mennesker. Litt av en livserfaring kan man si…
I grunnen trengte jeg ikke være her stort lenger. Hvis husverten syntes det var greit at jeg
flyttet inn den 15. juni istedenfor 1. juli, ville jeg forsøke på det. Jeg fikk ringe han, for da
kunne jeg kanskje være ute herfra i løpet av få dager. Snart skulle jeg kunne jeg nyte
morgenkaffen uten redsel for hva dagen skulle bringe. Men først fikk jeg sjekke kontoen og se
hva jeg hadde til rådighet. Depositumet hadde jeg betalt, så måtte jeg ha leiebil og en og en
halv husleie skulle betales. I tillegg måtte jeg jo ha både vaskemaskin, komfyr og kjøleskap.
Vel, det var bare å sette i gang, Nettbanken først. Det var greit på den private kontoen, men på
felleskonto ikke så greit. Jeg så at hun samme dag hadde tappet felleskontoen via minibanken
for flere tusen kroner. Så det var derfor hun hadde vært borte så kort tid da. Så ringte jeg
Morten. Det var greit, han skulle bare vaske ned, så kunne jeg flytte inn. Jeg fikk gå ned og få
tilbake Visakortet, og stoppe alle regninger som lå til forfall. Hun hadde ikke bare tatt ut sine
penger, men også min del som var ment til fellesskapet de dagene som var igjen. Når jeg kom
ned, var det første jeg så Visakortet som lå på spisestuebordet. Jeg tok det og la det i
lommeboken, hun så jeg gjorde dette og utbrøt:
- Jeg vil ha kvittering på at du har fått det tilbake.
- Du kvitterte ikke når du fikk det, men greit, en kvittering nå beviser jo at du har hatt det i din
besittelse.
- Jeg trenger ikke, sier hun.
- Trenger ikke hva? Spør jeg.
- Kvittering.
- Å jo, du skal få kvittering på at du har gitt meg kortet med dato og klokkeslett.
- Med underskrifts-felt for oss begge også, slik at det fremkommer at du har disponert
kontoen til nå, svarer jeg.
Jeg trengte ikke si mer. Jeg behøvde ikke si jeg visste hun hadde tømt kontoen, hun hadde
faktisk gått rett i egen felle.
- Jeg går og skriver kvittering med en gang, så vi får det ut av verden.
Hun svarte ikke. Når jeg kom ned med skjema i 2 eksemplarer, ba jeg henne bare kvittere, noe
hun gjorde.
- Jeg har fremskyndet flyttingen, fortalte jeg.
- Ååå?
- Ja, jeg flytter den 15. juni.
- Det er om 2 dager, fastslo hun.
- Ja. Jeg skal sjekke leiebil og hva de har å leie ut, får håpe de har noe som passer. Jeg trenger
ikke så stor. Det er jo ikke mye jeg skal ha med. Ikke noe svar. Ingen reaksjon. Kvelden
tilbrakte jeg på rommet, det var på tide å samle sammen siste rest av eiendeler og rydde etter
meg. Jo, jeg var trist, nå var drømmen over, og livet skulle få en ny retning.
Melankolsk gikk jeg ut på balkongen. Kvelden hadde senket seg og mørket presset seg på.
Stjernehimmelen var på vei, og jeg husket at vi en gang hadde snakket om at vi skulle samle
vår lykke symbolsk i Karlsvognen. Når jeg tittet opp fant jeg den ikke på himmelen, og jeg
konkluderte med at den hadde ”ramla ned”, som vår lykke hadde gjort. En siste whisky og
noen tanker før natta snek seg på, neste dag var siste dag. Dagen etter brukte jeg mest til å
rydde opp etter mine 3 uker på rommet. På ettermiddagen banket det forsiktig på døren.
- Ja?
- Hei, vil du prate litt, sa Kvinnen med blid røst.
- Ja, jeg kommer ned, gi meg 2 minutter bare.
- Ok.
Jeg gikk ned og satte meg i salongen.
- Vil du spise middag med meg i kveld, Vidar?
- Ja, det er jo siste kveld her så det kunne være koselig, om vi greier la være å krangle.
Hun lo. Nei, i dag har jeg andre planer. Kvinnen serverte hjemmelagede kjøttkaker, brun saus
og grønnsaker. Det var også rikelig med erter og brekkbønner, som hun selv ikke var noe
begeistret for, men visste at jeg likte. Kvinnen drakk vin til maten, men jeg nøyde meg med
vann den kvelden. Jeg skulle jo kjøre dagen etter, og dagen ville bli lang.
Leiebil hadde jeg bare 24 timer og den skulle fylles, tømmes og leveres på de timene.
Samtidig måtte jeg rigge meg til litt på nytt sted, slik at jeg kunne sove om ikke annet.
- Vil du sove hos meg i natt? kommer det fra Kvinnen. Det er din siste natt her.
- Jo, jeg kan det, men har ikke lyst til å være i seng altfor seint, det er mye jobb i morgen,
svarte jeg.
Det var en merkelig stemning mellom oss denne kvelden, stille, saktmodig, litt redsel, kanskje
for det nye som skulle skje? Ny situasjon for oss begge, adskillelsen, slutten på et forhold. Vi
vekslet ikke mange ordene denne kvelden, satt mest i tanker, men hun hadde lagt hånden på
låret mitt og jeg kjente nærheten og jeg kjente båndet. Faen, hadde det ikke vært for drittsinne,
det ustabile ved henne kunne vi hatt det bra.
- Nå er klokken 22, sier jeg, jeg har lyst til å ta kvelden nå, det blir en stri dag i morgen.
- Legg deg inne hos meg, så kommer jeg så fort jeg har luftet hundene.
- Ja.
Etter at jeg hadde tatt kveldstellet la jeg meg inn i hennes seng og ventet. Jeg hørte hun kom
opp trappen, gikk på badet og litt etter sto hun i døren. Naken bortsett fra de knehøye
støvlettene hun hadde fått av meg i vinter. Hun hadde ikke med seg pisken så jeg slappet av.
Jeg var naken og ventet.
- Jeg skal ri deg som den hingsten og dyret du er, sier hun mykt.
Hun ruller tungen over leppene og kommer til sengen, drar bort dyna.
Jeg er ikke klar, men hun setter seg med begge beina over meg og løfter frem sine bryst, byr
seg frem, kåt og krevende.
- Først vil jeg leke, sier hun før hun snudde seg over i 69 og det var ikke tvil om hva min
oppgave var. Det rant av henne, perverst kåt var hun og det samme ble jeg. Hett, dampende og
med kjærligheten utenpå jobbet jeg henne fram til orgasme. Ikke før hadde hun kommet før
jeg snudde henne rundt og trengte inn i hennes våte grotte, noen harde støt og hun kom igjen
og igjen. Hun skalv og ynket seg, jeg kjente fittemusklene trakk seg pulsrerende sammen.
Hun visket; jeg elsker deg, jeg elsker deg. Hun kom en gang til og så kom jeg. Sterkt, kraftig.
Til slutt lå jeg bare skjelvende over henne og var nesten bevisstløs. Etter hvert la jeg meg over
på ryggen, tok tak i hånden hennes og slik sovnet vi. Jeg våknet kl 07, seint til å være meg.
Kvinnen lå bak ryggen min, med hånden hvilende på låret mitt. Jeg lirket meg fri, tok på
badekåpen og gikk ned for kaffe og røyk. Ikke lenge etter kom Kvinnen ned. Hun hilste blidt,
kom bort og kysset meg på kinnet.
- God morgen, vennen, sier hun.
- God morgen til deg og. Nå er det bare noen timer til jeg skal hente flyttebilen, jeg må gå ca
11:30.
- Jeg kan kjøre deg om du vil?
- Takk, svært gjerne.
- Jeg må hente datteren min kl 13:30 for hun skal til legen. Men jeg kan hjelpe deg med å fylle
bilen før det, sier hun.
- Takk, da greier vi det på den tiden.
Hun satt rett ovenfor meg, litt fjern i blikket og det virket som hun så på et punkt rett over
hodet mitt. Samtidig fikk jeg følelsen av at hun så rett inn i sjelen min, kledde meg naken til
margen. Jeg klarte ikke holde tilbake en frysning.
- I natt gjorde du alt riktig, Vidar.
- Hvordan da?
- Du ga meg 4 orgasmer, og så hett har vi vel aldri hatt det.
- Det var siste gang, kanskje derfor, svarte jeg. Det blir ikke flere ganger, jeg reiser snart og
jeg kommer aldri tilbake.
- Vi har aldri gjort oss ferdig, sier hun
- Hva mener du?
- Prosjekter har ikke blitt fullført, drømmene våre ble aldri realisert. Sa hun stille.
- Torpet i Sverige fikk du jo godt betalt for, og det at jeg skaffet hybelen var jo pga ditt sinne.
- Det at jeg gir meg nå er også ditt sinne. Du har ikke kontroll og det skremmer meg.
- Hva skjedde? Spør hun.
- Hva mener du?
- Hva skjedde når du bestemte deg for å flytte denne gangen?
- Husker du ikke?
Ikke noe svar. Jeg fortalte om beskyldningene om at jeg hadde skadet dyrene og alt annet.
- Husker du nå? Spør jeg.
- Nei, sier hun stille.
- Ærlig talt, går du så i svart at du ikke husker? Det er jo skremmende.
- Jeg husker ikke, Vidar. Hun hadde et forpint uttrykk i ansiktet og jeg skjønte hun snakket
sant.
- Ok, det er tilgitt, jeg er ute her snart, svarer jeg.
Jeg tenkte på at hun kanskje og hadde ”blackout” den gangen hun truet med kniv? Hun kunne
jo være farlig.
Stillhet.
Mer kaffe, så dusjet jeg, kledde meg og pakket det siste i bagen. Badekåpen tok jeg med ned
og puttet den i ovnen og den tok fyr på glørne, brant lystig og ble borte.
Så hentet jeg arbeidsklærne, la de foran ovnen og ba Kvinnen brenne de opp senere. En
søppelsekk hadde jeg også, og spurte om jeg kunne brenne den i forbrenningstønnen ute, da
den inneholdt telefonnr., mailer osv. jeg hadde printet ut.
- Jeg kan brenne den etterpå, sier hun.
Jeg smilte og tenkte mitt, du har ikke forandret deg, du skal nok gjennomsøke for og se om
det er noe av interesse.
Sekken inneholdt stort sett kaffefilter og klær jeg ikke ville ha med, så hun ville bli skuffet om
hun lette igjennom.
Nå var det bare og få henta leiebilen om en time.
- Ja, nå er det bare en time igjen, så litt jobb med å fylle bil, sier jeg.
- Hva tenker du om situasjonen, Vidar.
- Vemod kanskje, men samtidig er jeg spent på livet videre.
- Vi kan vel være venner? Spør hun.
- Ja, men ikke for nære da, jeg vil skape meg et nytt liv nå.
- Vi får slette telefonnr på mobilen, svarer hun
- Hehe, det hjelper lite så lenge jeg husker ditt i hodet, sier jeg.
- Jeg er redd for at du blir borte for meg, finner noen andre som du vil elske for så å glemme
meg.
- Jeg både elsker og hater deg. Vi kan ikke fortsette slik, og jeg vil og må bort fra deg svarte
jeg. Våre veier må skilles og det skjer i dag.
- Men nå må vi hente leiebilen, skal vi dra?
- Ja.
Vi satte oss i bilen og dro inn til sentrum og bilutleiefirmaet, det var vår siste kjøretur i
sammen, og som vanlig la hun en hånd på låret mitt. Som om ingenting hadde skjedd?
Bilen ble hentet og vi jobbet effektivt i en time, det var enda mindre å få med meg nå en det
jeg kom med, det ble bare mindre og mindre eiendeler for hver gang. Senere oppdaget jeg at
hun hadde tatt noe ut av eskene jeg hadde pakket også, men det var jo bare materielle ting så
liten vits i å bry seg om.
Helt til slutt kastet jeg bagen inn i leiebilen og lukket dørene. Nå måtte jeg ha litt vann, og hun
lurte på om jeg ville sitte ned.
- Ja, en liten stund, men du skal jo snart hente jentungen til legetimen.
- Jeg kan ringe og si hun må ordne seg selv, så får vi tid sier hun.
- Ser ikke noe hensikt med mer prat nå, svarte jeg, men jeg må si adjø til Billy før jeg drar.
- Ok.
Jeg fant katten ute og løftet han opp, så han inn i øynene og hvisket til han at nå måtte han ta
vare på seg selv så godt han bare kunne. Vår tid var også over nå. Han forsto ikke hva som
skjedde tror jeg, eller gjorde han?
Jeg svelget ned vannet, satte glasset forsiktig fra meg og gikk mot bilen, hun kom etter.
- Jeg elsker deg, Vidar.
- Og jeg elsker deg, kommer aldri til å glemme deg, men nå er det siste gang jeg er her og
siste gang du ser meg. Jeg kommer aldri tilbake.
- Vi kan vel være venner?
Hun felte et par tårer og tok tak i meg, knuget meg.
Jeg ristet meg fri, satte meg inn i førersetet. Hun sto så fortapt, nesten uskyldig igjen på
grusen. Jeg syntes synd på henne, men sa til meg selv at jeg måtte innse at dette handlet om en
maktsyk person som nå så mer så ut som en druknende katt! Så rygget jeg ut og tok fatt på
veien mot Fredrikstad med alt jeg hadde av eiendeler. Flytting nummer 6 på 4 år var et
faktum. Jeg var fri – og hjertet mitt verket. Jeg snudde meg ikke for å se meg tilbake, på huset
og eiendommen jeg forlot. Egentlig var det et skall jeg flyttet fra, det jeg hadde av eiendeler
var med i bilen og måtte greie seg til en ny start. Hele dette forholdet hadde skapt en
sensitivitet i meg som jeg nok ville bære med meg i lang tid. Forhold til andre kvinner ville
aldri bli det samme. Personen jeg burde kunne stole på og se opp til hadde sviktet på alle
områder, men hun hadde også gitt meg gleder jeg aldri før hadde oppnådd. Paradokset var
fullstendig.
Etter et par kilometer så jeg at Kvinnen lå 50 meter bak meg på veg til sin datter. Når jeg kom
til veien hun skulle svinge av til høyre, satte jeg på nødblinklyset og blinket 2 ganger. Som et
siste farvel.

Kapittel 23.

Det ble ikke et siste farvel med Kvinnen.
Veien nedover mot Fredrikstad gikk greit og når jeg vel var framme parkerte jeg på baksiden
og med bakdørene inn mot verandaen og døren. Så gikk jeg rundt huset, fant nøkler på avtalt
sted og låste meg inn i leiligheten, åpnet verandadøren og hentet en stol samt en 6 pack pils i
fra bilen.
Jeg satte meg ned, tente en røyk, åpnet en øl og så meg rundt i mitt nye hjem.
Forundret og litt glad satt jeg lenge betraktende. Så her skulle jeg bo, hvordan ble dette, hva
skulle skje her i disse rommene?
Morten, husverten kom og skulle reparere toalettet før jeg tok det i bruk og jeg begynte å bære
inn pappesker fra bilen. Det neste jeg husker var at 2 menn i gule vester sto over meg og
spurte meg om jeg visste hvor jeg var? Det kunne jeg ikke fortelle de, så de spurte om jeg
viste hvem husverten var? Jeg hadde ikke noe svar på det heller, og når de spurte hva jeg selv
hette greide jeg ikke å svare med noe navn.
- Vi må ta deg med på sykehuset fastslo ambulansepersonalet.
- Nei jeg greier meg forsøkte jeg meg.
Nå hadde jeg ikke noe jeg skulle ha sagt og ble kjørt ned med blålys til sykehuset og trillet inn
på et rom med beskjed om å vente på lege. 10 minutter gikk. 15 minutter gikk og ingen kom.
Nå var jeg virkelig blitt utålmodig og hukommelsen vendte tilbake mer og mer. Jeg husket
hvem jeg var og at jeg hadde travelt.
 – jeg drev jo med flytting og måtte tilbake for å tømme
bil, her hadde jeg ikke tid til å være. Det ville bli dyrt med ekstraleie hvis jeg ikke ble ferdig i
tide. Jeg stakk. Hoppet ut av senga og satte kursen mot utgangen. Ingen reagerte.
Jeg gikk ut og mot der taxi bilene sto, da ringte tlf og det var Kvinnen.
- Jeg savner deg sier hun.
- Jeg er på sykehuset, falt sammen, men skal til leiligheten nå, (det å si hjem var liksom så rart
for jeg følte jo ikke jeg bodde der ennå).
Hun fikk historien og ville komme for å hjelpe til, jeg svarte ja på det. Jeg kjente at jeg savnet
noe. Når jeg kom meg tilbake låste jeg meg inn, Morten var borte, men han hadde låst
leiebilen og nøklene lå lett synlig. Etter en stund kom Kvinnen og hun så jeg ikke var bra, for
første gang viste hun meg ekte empati. Jeg tok sultent imot både den og hjelpen hun kunne gi
med å tømme bilen. 2 kamerater som jeg fra før hadde bestilt dukket også opp og fikk inn de
tyngste tingene. Etter hvert, når alle hadde dratt sin veg satte jeg meg ned blant pappesker og
møbler. Kvinnen hadde også dratt hjem til seg. Merkelig nok hadde hun ikke foreslått å
overnatte, men hun så vel at jeg ikke hadde fått i stand noen seng så det var kanskje grunnen?
Seng eller ikke - jeg var i hus. Pumpet opp min madrass og fant frem noe sengetøy, jeg sovnet
fort. Muligens hadde det noe med min tilstand å gjøre men jeg følte meg rimelig utslitt.
Neste dag var det å levere bil, komme meg hjem pr buss og rydde på plass og komme i orden
så langt det lot seg gjøre. Heldigvis var det ikke tegn til nye ”anfall” så jeg bortforklarte det
med følelsesmessig stress, noe som var meget sannsynlig. Følelsene mine hadde vært på topp
og bunn på alle måter de siste dagene og det ble nok for mye for resten av kroppen. Noe mer
fra sykehuset hørte jeg heller ikke. Kvinnen sendte sms stadig og ville på besøk, men jeg ba
henne vente. Tross alt skulle jeg jo til advokat om noen dager og kjøre henne til veggs.
Advokat-timen kom og jeg la fram mitt ærende, han mente straks jeg burde ha et sekssifret
beløp, for det jeg hadde av dokumentasjon sto sterkt. Jeg både gledet og gruet meg over denne beskjeden. Glede fordi jeg kunne få tilbake noe av pengene jeg hadde investert og samtidig følte jeg engstelse over Kvinnens reaksjon når kravet skulle fremsettes. 

Nå fulgte noen dager med å komme i orden, kjøpe gardiner, hvitvarer osv. Kvinnen hørte jeg ikke mer ifra nå som
hun hadde fått brev fra min advokat. Da jeg savnet en del ting av personlig verdi sendte jeg
henne en sms og ba henne sende disse til meg pr post. Jeg var 100 % sikker på at hun hadde
tatt dem ut av pakke eskene før jeg reiste, for jeg var helt sikker på at jeg hadde pakket dem
ned. Der og da når jeg gjorde oppdagelsen hadde jeg ikke orket ta opp diskusjonen uten skjøv
det vekk med konklusjonen at det burde være greit å få dem tilbake senere for hun ville jo
ikke ha noe bruk for dem? Det gikk noen dager og så ringte hun og spurte om jeg var hjemme,
noe jeg bekreftet. 5 minutter etterpå ringte hun på døren og hadde med seg tingene i bilen.
Da det tar 50 min å kjøre fra bygda til meg måtte hun jo ha vært i nærheten? Før jeg kunne få
tingene ville hun at jeg skulle fraskrive meg alle krav mot henne, noe jeg sa jeg ikke ville.
Ren og skjær utpressing! Så eksploderte hun og reiste sin vei i fullt sinne. Uten at jeg fikk
mine eiendeler. Det gikk en halvtime før hun på ny ringte og spurte om hun kunne komme
tilbake. Nå kunne jeg få tingene, men ikke før hun hadde fått en klem?
Dama måtte være syk? Eller desperat? Eller begge deler? Saken mot hverandre gikk sin gang
og nå hadde hun fått seg en motadvokat så det var opp til de to og krangle. Det var bare det at
hun foret Hr T.A.S.H (sin advokat) med løgner og dette haglet jo inn mot meg. Nå fikk jeg
beskjed om at jeg hadde truet henne med å ta livet av dyrene, tenne på huset. Dette avviste jeg
selvfølgelig og jeg sendte henne en sms om at hun hadde gått for langt. Dette ente jo bare med
at jeg fikk nytt brev om at jeg fortsatte å true henne, mulig hun følte seg truet, men det var
ikke i mine tanker at hun oversendte mine sms til Hr T.A.S.H. Alt sto i stampe og nå truet
faktisk advokaten meg med at de ville kreve erstatning for at restaureringsarbeidet på huset
ikke var fullført. Det fikk meg bare lattermild for dette var jo nye løgner som jeg møtte med et
spørsmålstegn. Hadde virkelig Kvinnen framstilt meg som en snekker under oppdrag? Vi
hadde jo vært samboere og jeg hadde betalt en del av restaureringen, som jeg også kunne
bevise var forsvarlig utført med detaljbilder og materialberegninger fra profesjonelle med
mer. Nå begynte dette å bli ”advokatføde”. Hadde jeg tatt betalt for jobben kunne jeg godta
deres påstander om at jeg hadde gått fra uferdig jobb, men dette var bare latterlig.

Jeg hadde ikke økonomi til å fortsette lenger og vi hadde fortsatt ikke kommet noe nærmere
en løsning eller overenskomst. Jeg måtte bare gi opp pga kostnadene som nå var blitt
femsifret for min del. Jeg ba Trond (min adv) sette saken i bero.
Det gikk en tid med stillhet før Kvinnen begynte å ta kontakt igjen og ville komme på besøk,
jeg lot henne komme for en prat. Hun kom og fella hadde jeg klar. Hevn var jeg bestemt på,
og trusler tilbake slik hun hadde behandlet meg. Det første hun spurte om var hvorfor jeg
hadde satt ”saken” på vent og jeg svarte at jeg gjorde det for det tok litt tid før jeg hadde
samlet bevis. Kvinnen flakket med blikket og ble usikker. Jeg var fast bestemt å gi henne
frykten og usikkerheten jeg før hadde fått føle.
- Jeg har begynt å skrive ned vår historie fortalte jeg henne.
- Hva skal du bruke det til svarte hun.
- Mulig jeg vil sende den til din og min advokat slik at de får en helhet i historien, kanskje det
blir en bok svarte jeg. Hun spurte om hun kunne få lese og da det bare var en kladd og ca 30
sider fikk hun lov til det.
- Jeg er overasket over hvor mye du husker Vidar.
- Jeg har notater og hundrevis av bilder som hjelper meg svarte jeg.
- Kanskje vi kan skrive annen hvert kapittel sier hun. Jeg lo og ba henne skrive sin egen
historie. Jeg hadde en oppfatning av at det ville bli to helt forskjellige bøker.
- Jeg vil ha deg Vidar, ha sex med deg, jeg savner det vi hadde sier hun, savner ikke du også
det?

- Det er lenge siden for meg og nå svarte jeg taktisk. Men det hjelp ikke. Jeg kjente muren og
motstanden bygget av fornuft svinne hen og lengselen etter nytelse tok overhånd. Hjernens
hukommelse er meget selektiv. Vi gikk til sengs og elsket mykt og lenge.
Etterpå når vi hadde kledd oss spurte hun om hun kunne komme tilbake om noen dager,
kanskje ha mer kos.
- jo gjerne det svarte jeg, jeg har jo ingen spesielle jeg har sex med for tiden.
- Har du noen da spør hun?
- Har hatt besøk her ja, men kun for og samle bevis svarte jeg.
- Hva bevis? Hun virket usikker nå.
- Hun jeg har besøk av jobber i Tollvesenet, svarte jeg rolig og smilte til henne.
- Skal hun hjelpe deg med å smugle ler hun.
- Neida sa jeg, hun skal se litt på en tidligere smuglesak for meg, valutasmugling, unndragelse
av skatt til staten osv. Kvinnen så forferdet på meg og jeg fortsatte.
- Jeg har jo navn og adresse til Geir som kjøpte torpet, dato og tid for når det ble tatt ut
340.000 fra hans konto i Charlottenberg, og at han hentet de sammen med en kvinne.
- Fy faen Vidar, du er medskyldig, du fikk jo også litt penger.
- Jeg fikk ikke de, husker du ikke? Svarte jeg.
- Bevis det, hvem så det? fortsatte jeg i en lett tone.
- Etter det jeg har hørt, er det noen måneder i fengsel og tilbakebetaling, pluss straffeskatt for
sånt ertet jeg videre. Kan bli dyrt dette smiler jeg mot Kvinnen og nikker sakte på hodet.
- Og jeg har undersøkt, foreldelsetid på så grovt lovbrudd er 10 år. Tollovens § 12 -12 har
frist for vedtak til ugunst. i samme paragraf i samme lov angir at saksbehandlingen til ugunst
må fattes innen ti år etter innførselstidspunktet, fortsatte jeg. Jeg hadde lært meg denne leksen.
Kvinnen fikk et anstrengt utrykk, og jeg så at jeg hadde sådd angsten i henne.
- Jeg får komme meg hjemover sier hun etter en tenkepause, og ikke lenge etter var hun borte.

To dager etter kom hun igjen og veldig blid. Jeg begynte å lure på hvorfor så blid, men spurte
ikke fordi jeg regnet med å få vite hva hun pønsket på etter hvert. Som tenkt kom det etter en
stund.
- Finner du på noe mer nå, så sender jeg en motorsykkel gjeng på deg Vidar, jeg mener det.
Jeg lo og sa at det var bare å sende, og at jeg ikke brydde meg.
Dette var åpenbart en trussel for at jeg ikke skulle gå videre med pengesmuglingen.
Jeg lot meg ikke merke med noe frykt, men gikk over til et annet emne om at leiligheten
skulle utvides med 38 kvm i underetasjen.
- Hva skal du ha det til? Spurte Kvinnen.
- Jeg har tenkt å leie det ut til en prostituert jeg har blitt kjent med svart jeg.
Bevist foret jeg henne med løgn og hun bet på.
- Det er jo egen inngang og da kan hun gå og komme som hun vil, bare hun betaler meg for
antall kunder hun har med seg, sier jeg videre. Vi har allerede en avtale i boks.
- Du må regne med at jeg finner noen andre og at jeg ikke vil at vi skal fortsette sier jeg.
- Jeg kan vel være elskerinne svarer hun.
- Ikke hvis jeg finner noen jeg blir glad i, det går ikke.
Så fortalte hun at hun hadde fått underlivskreft og at det var så mange svulster at det var
umulig å telle de. Jeg reagerte ikke slik hun hadde tenkt for jeg bare himlet med øynene og
smilte. Hun forsto at hun ikke fikk noen medfølelse mer og at løgner ikke bet på meg lenger.
Framover hadde vi litt samvær, alltid hjemme hos meg og i hemmelighet, hun ville ikke
fortelle for sin familie at vi hadde kontakt. Jeg hatet meg selv for at jeg var så svak at jeg ikke
kunne kutte helt. Samtidig overbeviste jeg meg selv om at det var jeg som var den sterke
parten i vårt merkelige restforhold. Det var jo JEG som hadde flyttet ut. Det var JEG som
bestemte når hun kunne komme til meg og det var JEG som bestemte at vi skulle fortsette ha
sex. Rollene var byttet – jeg var nå Mesteren! Den 25. september ringte hun og gratulerte meg
med dagen og fortalte at hun skulle komme en dag med en presang jeg ønsket meg. Men hun
ville ikke si hva det var. Jeg viste jeg trengte noe kjøkkenutstyr, men det hadde jeg vel ikke
fortalt henne? Når hun kom noen dager senere spurte hun om hun kunne bli til dagen etterpå.
- Jeg har ordnet så datter passer hundene og jeg har fortalt at jeg skal til Horten og venninne
der.
- Jo det går fint for meg svarer jeg, da kan du vel drikke litt vin og spise middag med meg.
- Jeg har med meg rødvin for det vet jeg du ikke har, du som ikke liker rødt svarer hun.
Det irriterte meg at hun ikke ville vedkjenne seg ovenfor familien at hun hadde kontakt med
meg, men jeg sa ikke noe.
Vi hadde en trivelig stund, men jeg merket meg at hun spurte meg ut om ting som hva jeg
drev med de dagene hun ikke hadde kontakt med meg og hvordan det gikk med skrivearbeidet
osv. Jeg svarte bare vagt på jeg virket avvisende.
- Hvordan har Billy det? Spurte jeg.
- Jeg har ikke sett han på mange dager, han har vel blitt overkjørt svarer hun fort.
Jeg følte på meg at hun ikke fortalte sannheten, men hadde han rømt så forsto jeg godt
hvorfor.
- Hva er overraskelsen i bursdapressang da spurte jeg?
- Jeg vil at du skal knulle meg analt svarer hun.
Jeg begynte å le og sa jeg aldri hadde ønsket det?
- Hva har fått deg til å tro det?
- Alle menn vil jo det svarer hun og smiler.
Jeg har aldri hatt slike ønsker, men det var jo en spesiell pressang, bare det at jeg tror vi gjør
det på den vanlige måten sa jeg.
- Ja men jeg vil at du skal bruke meg på alle mulige måter Vidar, du skal bestemme alt og jeg,
skal lyde deg. Du er Mester og jeg er Slaven din! Litt ut på dagen etter, reiste hun hjem og jeg
var igjen alene men tanker om hvem denne kvinnen var. Hun kunne sannelig overraske selv
etter 4 år, jeg kjente henne ikke…og samtidig fant jeg noe tiltrekkende ved det faktum.
Jeg kom til det at hun igjen var i ferd med å invadere livet mitt, forsøke kontrollere meg og
overta nok en gang. 
Tankene mine var kaos og noe mer bok var umulig å skrive når jeg hadde
det slik. Ikke en bokstav kom på arket. I Sverige ble det sort lerett, nå var det hvite ark.
Hun sugde all kraft og kreativitet ut av meg. Jeg ringte Kvinnen, men hun svarte ikke. 3 dager
etter ringte Kvinnen tilbake.
- Vi kan ikke fortsette slik sier jeg, jeg vil ikke mer, jeg orker ikke.
- Men vi elsker hverandre Vidar sier hun.
- Jeg elsker ikke deg, du er farlig, jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre.
Klikk, så stillhet……hun hadde brutt telefonforbindelsen. To uker senere kom denne
tekstmeldingen.
Finn deg en god kvinne Vidar, men ikke så god at du ikke vil komme tilbake til meg.
Jeg håper hun vil elske deg, men la henne få vite at jeg ikke gir opp det vi har sammen.
Jeg lar henne få låne deg en stund, men jeg venter på deg, elskede..
Når jeg leste den siste linjen kjente jeg min egen styrke i det jeg forsto at hun tok grundig feil.
Hun betydde ikke alt for meg. Det var over.
Nå endelig kom jeg videre i skrivingen, om dagen skrev jeg på maskinen, på kvelden og natten
skrev jeg på notatblokken. Jeg levde for boken og jeg levde i den. Noen ganger lurte jeg på
om jeg var gal så besatt var jeg. Jeg sa i fra til en bekjent at hun måtte stoppe meg hvis jeg var
for intens om prosjektet mitt og pratet for mye om det. Hun lo godt.
- Vidar, du er boken du. Og så lo hun igjen og ga meg en klem.
2 år jobbet jeg med Kvinnen før jeg følte meg fornøyd, omskrivinger, notater osv var en del
av livet nå. Jeg forsto jo at Kvinnen igjen var en del av meg, men nå i form av et manus.
På en helt ny måte styrte hun igjen livet mitt.

Epilog
Jeg kjente nesten ikke igjen ansiktet som stirret på meg. Dype furer i pannen vitnet om
bekymringsfulle år som var tilbakelagt. Håret var vokst ut, jeg trengte en klipp og være litt mer i solen. 4 dagers-skjegget fanget opp tonen fra håret og var med på å lage en ustelt ramme til de livløse øynene. Under øynene vitnet hevelsene i huden om dårlig nattesøvn i lang tid.
Jeg bøyde meg ned og tok iskaldt vann i hånden som jeg skylte over ansiktet så godt det lot seg gjøre. Sakte snudde jeg meg bort fra speilet og strakte meg etter håndkledet.
Det kalde vannet fikk meg til å stoppe opp i mine tanker og for et lysglimt av tid hoppet
hjernen min ut av den bunnløse håpløshet den så barmhjertig hadde omkranset meg med.
Hvordan hadde livet mitt blitt slik det var? Jeg prøvde å reflektere over mine siste år.
To år hadde gått siden den siste tekstmeldingen. To år der bunnløse glede over min nyvunne
frihet hadde sendt meg ut i en lykkesøkende frihetsrus.  Det hadde bare vært en som
forsto meg. Henne hadde jeg ikke hatt noen kontakt med på to år. Ingen sms, ingen
telefonsamtale, ingenting. Jeg hadde flere ganger lurt på hvor hun var og hva hun gjorde og
ikke minst hvem hun var med, men jeg kom aldri til visshet. Noen amatørmessige søk på
nettet ga meg en ledetråd til en sydentur og en tur til Tromsø. Snakket også litt med en
sambygding av henne fikk vite en del, fikk at hun var veldig mye sammen med datter, men
ikke noe mer håndfast. Men hun levde vist godt med både hjertefeil og kreft etter det jeg
forsto. Hun var borte for godt og det smertet langt inn i sjelen, selv om jeg ikke ville
innrømme det overfor meg selv. Høyest på min ønskeliste sto en varm kvinne som jeg kunne
dele hverdagen gleder og sorger med – en jeg kunne nyte livet med og etter hvert bli gammel
med. Alt ettersom ønsket ble større og større økte min tristhet tilsvarende. Skuffelsen over
ikke å kunne føle noe for en annen er vond å oppdage. Jeg forsto at jeg var avstumpet og
hadde et forflatet følelsesliv, men det måtte vel kunne repareres?
Når jeg fant den rette ville hun forstå og lede meg?
Til slutt blir redselen for aldri å kunne føle igjen så stor at selve redselen legger seg som et
tykt skall rundt sjelen samtidig som håpløsheten og tristheten siger inn fra alle kanter.
Etter hvert lager sjelens sinnes stemning sine spor på utsiden av kroppen og det var der jeg var
nå. I det jeg strekker meg etter tannbørsten ringer det på døren. En gang, to ganger. Irritert
haster jeg ut av badet samtidig som pulsen ufrivillig øker i takt med mine skritt. Jeg ville ikke
kjøpe lodd av håndballklubben og jeg ville så visst ikke gi noen penger til døvstumme tiggere.
Jeg kastet opp døren og idet den åpnes helt fryser hele min tilværelse i det jeg ser skikkelsen
som står på nederste trappetrinn.
Hun rekker ikke å si noe før jeg tar et skritt tilbake og med hamrende hjerte og blod som
bruser sier jeg med grøtet stemme:
- Kom inn, jeg har ventet på deg…..

Jeg våknet opp gjennomvåt av svette, Kvinnen hadde igjen kommet hjem til meg i drømmen. Når skulle dette stoppe? Jeg satt lenge med kaffekoppen denne morgenen og grunnet over hvordan livet hadde blitt.

Dagen var 11-12-12 og jeg visste at boken Kvinnen var ute på markedet. Mine paranoide tanker gjorde meg til et nervøst vrak, der jeg trakk for gardinene og var redd.Redd for at Kvinnen skulle komme, redd for alle mennesker.  Veien videre? finner jeg den?




 


Hvordan det gikk og kritikk av boken her :  http://kvinnen-del-2.blogspot.no/




  Mer om boken på denne linken: http://livetsveg.blogspot.no/



Andre kilder:
Ingjald Nissen : Psykopatens diktatur. http://www.motvekt.net/index.php?artID=239

http://www.vuxnaochpsykiskhalsa.se/file/helena-bingham.pdf